En del orker ikke å leve og blir en del av selvmordsstatistikken.

Hadde en sykdom kosta samfunnet like mye penger og personlige lidelser, ville vi kalt det en pandemi. Da ville rammevilkåra, for alle som jobber med forebygging av vold og seksuelle overgrep og oppfølging av de som har overlevd, blitt prioritert. Da hadde politikerne åpna pengesekken på vidt gap. Det så vi for tre år siden, da covid slo inn over oss.

Det snakkes i fine ord og vendinger om nullvisjoner mot seksuelle overgrep. Politikerne skryter av oss som prøver å gjøre en forskjell. Så lenge media har søkelyset på, lover de gull og grønne skoger. Men, når budsjettene skal vedtas i lukka rom, strykes det med hard hånd. Derfor har Utsattmann og flere andre aktører fått avslag på støtte til prosjekter i 2023. Saksbehandleren mente vi gjorde en god jobb, men politikerne har bevilga mye mindre penger til slike tiltak, enn tidligere. Konsekvensen er at vi ikke kan arrangere fagdager, eller andre forebyggende tiltak. Vi må avlyse planene vi hadde lagt for dette året.

Og fortsatt misbrukes gutter og jenter. Hver dag går mennesker med skjulte hemmeligheter, som ødelegger livet. Først blir oppveksten ødelagt og for mange hele voksenlivet. Et fysisk sår blir verre å behandle jo lenger en går uten hjelp. Sånn er det med traumer også.

I ti år har Utsattmann jobbet med forebygging av vold og seksuelle overgrep. Ved å bruke våre egne historier og erfaringer, har vi synliggjort at også gutter og menn blir utsatt for overgrep. Vi har vært pådrivere i riksdekkende media. Vi har laget film og tv-dokumentarer og deltatt på fagdager i inn- og utland. Vi har arrangert egne fagdager, med fulle hus.

Det meste har vært gjort på frivillig basis. Derfor ble vi nominert til frivillighetsprisen i 2018. Det å være blant de åtte nominerte, til finalen på landsbasis, var en stor ære.

Men ingen kan drive et arbeid helt uten penger. Det koster å reise, det koster å leie lokaler, det koster å drive markedsføring, og det koster å bruke fagfolk til produksjoner av ulike slag. Derfor har vi fått innvilga prosjektmidler fra offentlige støtteordninger i ti år. Vi har lagt planer for neste år, basert på bevilgningene fra foregående år. I år har vi kun fått driftsstøtte. Utsattmann vil være tilgjengelig via nettsiden og ved henvendelser. Men utadretta, forebyggende prosjekter får vi ikke penger til.

Politikere snakker med fagre ord om å støtte frivilligheten. Det snakkes om at alt skal gjøres for å bekjempe vold og seksuelle overgrep. Likevel har de bevilga mye mindre penger i år, enn tidligere år. Til vår store skuffelse og frustrasjon.

Det å redusere bevilgningene til forebygging gjennom likemannsarbeid, er en kortsiktig spareplan. Den gevinsten renner ut i økte utgifter fra et annet budsjett. Og samfunnet blir enda fattigere, når de menneskelige lidelsene regnes med.

Det å redusere bevilgningene til forebygging gjennom likemannsarbeid, er en kortsiktig spareplan.

Vi er overbevist om at likemannsarbeid gjør behovet for det offentliges psykiske helsehjelp mindre. Det blir færre innleggelser på døgnposter. Det blir redusert sykefravær, og flere unngår å bli uføre. De som sliter med traumene fra barndommen trenger noen som gir dem håp. Noen som har gått i samme terrenget selv og kommet ut som hele mennesker. Noen som følger dem på veien til et godt liv. Noen som kan fortelle at livet kan bli bra – uansett hvordan du har det i dag.

Derfor må vi bare håpe at vi får politikere som har hjertet på rette staden og mot til å prioritere. Som forstår at det koster penger å drive med livredding.