Vi er flere her ved Agder fengsel som har forvaringsdommer, som vil si at vi skal sone ved en forvaringsanstalt. Et eksempel er Ila forvaringsanstalt i Bærum, som har plass til 124 innsatte, hvorav 83 er forvaringsplasser. Trondheim fengsel har 10 forvaringsplasser. Så vidt meg bekjent er det i dag 64 personer som står og venter i kø på en forvaringsplass. Kriminalomsorgen er i krise. Bare ved Agder fengsel skal det spares 50 millioner kroner i år. Agder fengsel får heller ingen ekstra midler for å ha forvaringsdømte her. Dette går hardt ut over de ansatte, men selvsagt mest ut over oss innsatte.

Personlig opplever jeg at de ansatte gjør så godt de kan ut fra de ressursene de har til rådighet. Men Agder fengsel er ingen forvaringsanstalt. De som jobber her, har ingen formell kompetanse til å jobbe med forvaringsdømte. Og vi som forvaringsdømte får ingen oppfølging og behandling, noe vi både skal ha og har krav på ut fra straffegjennomføringsloven.

Som forvaringsdømt er det klare retningslinjer om hvordan den skal gjennomføres. Det står «tiltak som adferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen».

Videre står det: «Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetning og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner. Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig».

Det heter også at vi som innsatte «selv er ansvarlig for en god og progressiv soning med mening og aktivitet».

Hvordan i all verden skal vi som forvaringsdømte gjøre dette når vi ikke kan planlegge for en måned av gangen? Den forutsigbarheten gjør det nesten helt umulig å planlegge for en god konstruktiv soning!

Agder fengsel er ingen forvaringsanstalt.

I 2022 ble totalt 4 forvaringsdømte sluppet ut fra forvaring, men det står 64 (!!) i kø. Man kan undre seg over hvordan politikerne tenker og prioriterer. Dette er ikke primært et ledelsesproblem i fengslene, men politikernes manglende vilje til å gi de økonomiske rammene som er nødvendig for å opprettholde de normer og krav som er satt for forvaring; samfunnsvern og rehabilitering med tanke på tilbakeføring til samfunnet. Hvordan skal man forvente at en innsatt med forvaringsdom skal bli rehabilitert tilbake til samfunnet når vedkommende hverken får plass som er tilrettelagt for forvaring eller en ikke får den behandlingen og opplegget som er forventet for forvaringsdømte? Hva må egentlig til for at den politiske ledelsen tar ansvar og gjør noe? Kjære Emilie Enger Mehl – nå må du ta til fornuft og gi de nødvendige økonomiske tilskudd som er påkrevd for å gjøre noe med en kommende varslet katastrofe! Vi har et samfunnsansvar når vi dømmer mennesker til en forvaringsdom. Det er den strengeste straffen man kan gi i Norge, og med et slikt ansvar må det ligge til rette plasser og behandling. Det ligger også en forventning fra samfunnet når en person dømmes til forvaring.

Fædrelandsvennen kjenner forfatterens identitet.