Det er ikke alltid at undertegnedes meninger samsvarer med Fvns kulturredaktørs. Men da hun lørdag 22. april allerede i tittelen konkluderte med: «Dessverre handlet den ikke om noe viktig», var jeg langt på vei enig. Språkdebatten gjaldt særlig to problemer, dialekter og engelsk. Hvor skal man sette grensen? Det er nå ti år siden språk var et hett, politisk tema i Norge. Debatten er heldigvis avpolitisert. Kulturredaktøren antyder årsaken – er folk blitt mer moderne, liberale og rause. Jeg undres – er dette bare et gode?

Blågestad trekker fram eksempler både på dialekter og engelsk. Christian Borch er særlig opptatt av dialektbruk på nasjonale nyhetssendinger. Han nevner USA-korrespondenten Lars Os med sin spesielle Østerdalsdialekt, spørreordene i hans verden er kven, kessen, kesst og keffer. Sikkert ubegripelig for enkelte. Men for personer med et snev av kreativitet burde det være enkelt å erstatte det ubegripelige med noe begripelig, og lytterne kan ofte gjette tydningen ut fra konteksten.

For en tid tilbake uttalte sjefen i Språkrådet at de fleste klagene ikke gjaldt dialekter. Langt flere var fortvilet over banning, og at programledere og reportere snakket for fort.

Nynorsk og dialekter skal fortsatt brukes. Langt mer skremmende er påvirkningen av engelsk. Tydeligvis er engelsk også kulturredaktørens store bekymring.

Språket er et aktuelt tema. Blågestad ønsker å diskutere dette, og vi er mange som støtter henne. Også i at det haster. Språkrådet har tatt opp saken på brei basis. Både i Aftenposten og Vårt Land har de gitt uttrykk for vanskeligheter. Oppgavene er større enn pengesekken. De har faktisk vurdert å trekke seg. Jeg ønsker å sitere en av rådets uttalelser i Aftenposten: «Det er verdt å minne om at språket er vår viktigste felles infrastruktur. En forsvarlig forvaltning av språket vårt er avgjørende for utviklingen av et godt samfunn med like rettigheter for alle og med et opplyst offentlig ordskifte». En ansvarlig forvaltning – aner jeg et paradoks? Jeg ser i hvert fall ikke samsvar mellom teori og praksis. Trolig har jeg majoriteten av det norske folket bak meg når jeg uttaler følgende: Faktisk har det norske språket aldri vært billigere, simplere, råere og mer respektløst enn det er i dag. Takke meg til både engelsk og dialekt framfor banning. Utallige personer har fortalt meg at de blir fysisk uvel når banningsordene hagler. Dette gjelder langt fra bare konservative. Like mange befinner seg blant ulike livssyn og religioner. Også mange barn og tenåringer synes banning på tv er ødeleggende. Hvor er rollemodellene for den oppvoksende slekt?

Faktisk har det norske språket aldri vært billigere, simplere, råere og mer respektløst enn det er i dag.

Jeg ønsker å vise til innlegget av Jostein Andreassen, Fvn 4 mars. Tittel: «Takk for meg, NRK»: «Kom hjem fra tur 2. mars og åpner internett for å se hvordan det gikk med damestafetten. Gledelig at det gikk så bra, men var det VM på ski eller VM i banning? Banningsordene haglet i alle fall i NRKs reportasje. Også i overskrifter. Enten var det «fy faen så jævlig bra» eller så var det «faen så jævlig skuffende. Så fantasiløst …»

Banningen har nå tatt fra ham en stor interesse og glede. Det er med sorg han slutter å se på skirenn.

Hva er årsak til vårt forurensede vokabular? Har vi virkelig sunket så dypt at apati og resignasjon er vår eneste motstandsytelse? Landet vårt som nasjon skårer langt fra høyest på skalaen når det gjelder høflighet og dannelse. Språket i det offentlige er en «lakmustest» som gjenspeiler våre holdninger.