Hvilket helvete?

Jeg er ikke glad i banning. Banning er for meg unødvendig søppelspråk, og jeg tenker negativt om folk som banner mye.

Helvete er selvfølgelig blitt et banneord fordi det var det verst tenkelige stedet det gikk an å havne. Derfor kan ordet passe når en føler seg på et slikt sted. Men kanskje ikke ellers?

Erlend Waade

Bjørn Eidsvåg:

I påskeuka ble overraskelseskonserten Bjørn fikk i gave på 70-årsdagen sin, sendt på TV. Det var en kjempesatsing fra NRK, og det var 6000 tilstede i Oslo Spektrum. Bjørn deltok selv, og mange andre bidro og hyllet ham; alt fra statsministeren til Gabrielle og Sissel Kyrkjebø. Det var en flott konsert, og det var nesten utrolig å se den enorme anerkjennelsen han fikk, og hvor godt sangene hans fortsatt griper både gamle og unge.

Helvete:

Men Bjørn snakket også om helvete på konserten. Han benyttet anledningen til ettertrykkelig å avvise tanken om helvete som et straffested etter døden. Han sa også litt om hvor skadelig denne tanken har vært for mange, og at ideen om helvete var noe folk med makt brukte for å få andre til å innordne seg. Men han avlyste likevel ikke tanken helt. Han sa i stedet at helvete er noe vi kan stelle i stand selv her på jorden. Det var også interessant å merke jubelen og applausen han fikk fra salen da han sa dette. Da tenkte jeg: er det virkelig slik at folk fortsatt strever med tanken om helvete som et straffested, og føler stor glede når en så kjent person, og prest, avviser hele tanken?

Etterdønninger:

Det har i ettertid blitt sagt og skrevet mye om tankene til Bjørn Eidsvåg. Det er fint, syns jeg, fordi vi trenger en samtale om disse tingene; både privat og offentlig.

De fleste som har ytret seg har ment at Bjørn gikk for langt, og begrunnet det med at det står om et helvete etter døden i Bibelen. Men for meg blir det lett en skyttergravs-samtale om hvor bokstavelig Bibelen skal forstås. Jeg tenker det er bedre med en samtale om hva ulike forestillinger om helvete gjør med oss; på godt og ondt.

Jeg tenker at ideen om helvete som et straffested etter døden, først og fremst er skadelig. Men også at forestillingen kan bidra positivt, fordi den kan forhindre drap og annen umoral, og også beskytte mot selvmord.

Helvete på jord:

Men viktigst tror jeg det er å flytte ideen vekk fra etterlivet, og erstatte den med tanken om et mulig helvete i det livet vi lever nå. Det vil nok øke alvorlighetsgraden. Men det trengs fordi betydningen av det vi gjør eller lar være å gjøre, er mye større enn vi aner.

Jeg tror ordene og handlingene våre sprer seg ut fra hver enkelt av oss hele tiden; også ned gjennom generasjonene. Både på godt og vondt. Men dessverre er onde tanker, ord og handlinger både lettere å ty til og har større konsekvenser enn de gode.

Jeg har forlengst forlatt ideen om helvete som et evig straffested etter døden. Men jeg vet at jeg med mitt liv kan bidra til mer helvete på jord. Og jeg tenker at helvete er en helt bunnløs realitet i verden. Alle som har fulgt med i verdenshistorien, og egen slektshistorie, vet dette. Jeg tror i tillegg svært få lenger tror på helvete som et straffested etter døden.

Så vil vi da om noen år stå igjen med at helvete kun er et banneord?

Jeg håper ikke det. Fordi jeg tror vi trenger å ta inn over oss faren for at hver enkelt av oss kan bidra til mer helvete på jorden. Og at det er det vi bør frykte mest av alt; ja, kanskje mer enn døden, og det som eventuelt skjer etterpå.

Heaven is a place on earth:

Men vi kan også bidra til mer himmel på jord. Ikke slik at vi kan oppnå et utopisk paradis. Men vi kan i små glimt oppleve en smak av himmelen. Derfor har jeg valgt å gjøre det jeg kan for at min lille verden kan bli et litt bedre sted. Jeg kjenner derfor også på dyp mening i livet mitt. Men også et stort ansvar.

Belinda Carlisle synger: Heaven is a place on earth. Det er en god tanke å holde fast på. Hun synger om barnelatter, om å bli omfavnet, om kjærlighet og om hjemkomster, som situasjoner der himmelen finnes på jord.

Jeg tror hun har rett.