Den gamle prøyssiske lærer i strategi, Carl von Clausewitz, hadde noen viktige tanker som er gjeldende også i dag, og de er nyttig å ha i bakhodet når man vurderer den aktuelle konflikten i Ukraina.

Han hevdet bl.a. at krigens slutt (fredsavtalen) må løse de problem som er krigens (konfliktens) opphav. Og nettopp her ligger hovedutfordringen for en forhandlet og stabil fredsavtale slik mange nå ivrer for. Årsaken til krigen ligger i at Russland på sin utsatte sydflanke ikke kan tolerere en nasjon, uansett størrelse, som utfordrer verdiene som preger det russiske kjerneland. Derav kommer hans krav om «denazifisering» (altså regimeveksel med innsetting av russiskvennlig statsledelse) og «avmilitarisering» (mao. nøytralitet eller militær allianse med Russland).

Dette er ikke akseptabelt for Ukraina og dets vestlige støttespillere, som insisterer på alle nasjoners rett til selv å bestemme sin styreform og internasjonale tilhørighet. Prinsippet om nasjonenes ukrenkelighet og rett til selvbestemmelse, som er nedlagt i FN-traktaten, er hovedbegrunnelsen for den vestlige støtte til Ukraina.

Og der står fortsatt partene etter to års krig med ufattelige menneskelige og materielle tap. Skal det kunne bli fred må enten Putin gi etter – eller Ukraina med dets vestlige støttespillere må gi avkall på prinsippet om enhver nasjons rett til selvbestemmelse. Skulle Putin akseptere at Ukraina får velge sin internasjonale tilhørighet selv, og landet dermed får medlemskap i så vel EU som NATO, har Russland tapt krigen. Da vil sannsynligvis Putin og hans regime falle med indre uro og kanskje borgerkrig som resultat. Skulle Ukraina måtte gi etter for Russlands krav om «denazifisering» og «avmilitarisering», betyr det Zelenskyj og hans regimes fall, og et farvel til et uavhengig og demokratisk Ukraina etter vestlig forbilde. For begge parter er det altså «vinn, eller forsvinn».

Det er således vanskelig å se noe grunnlag for en forhandlet fredsavtale. Krigen vil derfor trolig bli avgjort på slagmarken, eller ved at en av partene bryter sammen.

Utenriksminister Espen Barth Eide uttalte til VG 24. februar at «omtrent alle kriger ender med en forhandling». Hvor Barth Eide har det fra er ukjent. Men faktum er at de aller færreste kriger ender med en reell forhandling. Den eneste forhandlede fredsavtale i en større konflikt jeg i farten kan komme på må være fredsavtalen mellom Egypt og Israel. De aller fleste kriger ender med diktatfred eller taperens undergang.

Tilbake til Clausewitz. En av hans teser er at krigen må vinnes. For i krig dikterer vinneren som regel fredsbetingelsene, og skriver historien. I en artikkel i Aftenposten 25. februar hevdet forsvarssjef Eirik Kristoffersen at selv om «russiske styrker vinner enkelte slag, så vil landet tape selve krigen». Like sikker er åpenbart ikke president Macron i Frankrike, som i en uttalelse 27. februar i Paris ikke ville utelukke å «sende franske soldater til Ukraina».

To år etter Russlands overfall på Ukraina har krigen bitt seg fast i Europa. Fredsutspillene klinger mer og mer som virkelighetsfjerne drømmerier. Uansett hvem som vinner denne konfrontasjonen står Europa nå overfor store endringer. Vinner Ukraina, går Russland med Putin mot sammenbruddet. Taper Ukraina går landets nåværende regime under og Putin står ved Polens østgrense.

Det er dette som er realitetene. Og som alle som diskuterer denne konflikten bør ha i bakhodet.