Om ulikheten som er i den, om hvordan de med minst sliter. Ikke bare som følge av økte priser på absolutt alt, men også fordi de slet i utgangspunktet. Det vanskelige har blitt umulig. Også for dem som hadde akkurat nok, har det nå blitt vanskelig, og dette må vi ta på alvor. Vi kan ikke sitte og late som om dette ikke eksisterer, vi må ta grep og vi må ta grep som faktisk virker.

Det er provoserende å høre Høyre snakke om eiendomsskatt som det sterkeste virkemiddelet for å løse ulikhetene

Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene har lagt inn betydelig innsats på dette i perioden som har gått. Vi har gitt mer til sommerjobbprosjektet, vi har styrket Nye mønstre, Trygg oppvekst, satsingen som gir familier som virkelig sliter, bistand og hjelp til å få kontroll på hverdagen. Målet er å bedre familiens livssituasjon, og motvirke at barn får utfordringer med økonomi, arbeid eller bosituasjon når de blir voksne. Vi har holdt barnetrygden utenfor beregning av sosialstønad, og vi har styrket fritidsfondet slik at færre skal falle fra organisert idrett eller aktivitet. Alt dette hjelper litt. Men vi må gjøre mer, og vi må sette inn et ekstra gir.

Derfor er det provoserende å høre Høyre snakke om eiendomsskatt som det sterkeste virkemiddelet for å løse ulikhetene i Kristiansand. Det er kunnskapsløst å hevde at tiltakene vi har gjort denne perioden ikke har gjort noen forskjell, og det er en fornærmelse mot alle som har det vanskelig i byen vår å si at dette ikke krever drastiske grep. For jo, det krever grep. Og det er ikke sånn at vår fantastiske frivillighet skal ta hele byrden. Det er en byrde vi skal dele, og som det offentlige har et ansvar for å ta på seg.

Sitte igjen med mer av egen inntekt, sier Høyre. Usosial skatt, sier de. Kristiansand har en eiendomsskatt på 2.1 promille, og for hver 0.1 promille som skal eiendomsskatten skal reduseres, vil det være 15 millioner mindre å bruke på tiltak for innbyggerne som sliter. For en gjennomsnittlig husholdning vil reduksjon i eiendomsskatten på 0.1 promille utgjøre 17,- i måneden. Det er sikkert fint det, men jeg er ganske sikker på at de fleste av oss tenker at økte trygdesatser, gratis SFO, flere sommerjobber og bedre vedlikehold av kommunale boliger er langt bedre, langt mer treffsikkert for utfordringene vi står i som kommune og samfunn. Vi får derimot ikke svar fra Høyre på hvilke skoler som skal kutte, eller hvilke sykepleiere som ikke skal få økte stillinger. Eller hvem som skal få sies opp. For det er ikke sånn at en ordfører kan sitte og bestemme hvem som skal ansettes og ikke, som Høyre later til å tro. Hvor skal Høyre få pengene fra da? Skal flere eldre ut på anbud? Skal vi privatisere flere skoler, eller sentraliseres mer fra bydelene?

Selv de andre borgerlige partiene Høyre ønsker samarbeide med syner denne bløffen, og når Høyre gjentatte ganger trekker frem det nasjonale i sin lokale valgkamp, har de glemt hva de selv har gjort og ikke? I regjering gjennomførte de målrettede og smålige kutt for folk flest. Brillestøtten, karensåret på AAP, kutt i formuesskatten mens barnehageprisen gikk opp år etter år. Tiltak som fikk konsekvenser for folk. Det fortsetter de med i opposisjon også. Karensåret skal tilbake, barnehageprisen skal opp og offentlige etater som tilbyr hjelp og støtte til folk som trenger det, får mindre å rutte med. Dette er ikke å vise omsorg for de svakeste, det er å gjøre livene deres vanskeligere.

Nei, skal vi gjøre en innsats, skal vi sørge for at kommunale boliger har en standard som er verdig enhver borger i vår by. Vi skal sørge for at flere får hjelp til å få orden i kaoset som kan oppstå når fattigdom og lavinntekt er altoppslukende, vi skal sørge for at alle barn av byen føler seg velkommen i den. Vi må sørge for at flere får oppleve sommerjobber som en inngang til å bryte mønstre og oppleve anerkjennelse, sørge for at flere kommer inn i fellesskap igjen hvis de ramler utenfor. Da kan vi ikke drive med symbolske kutt i eiendomsskatten, da må vi prioritere hver krone der det trengs mest.

Vi går til valg på å redusere forskjellene i samfunnet. Like muligheter, små forskjeller. Mer til de med minst. For meg er det rettferdig fordeling. Det er et samfunn slik jeg ønsker meg det. Det er et samfunn det går an å tro på. Det er også en marsjordre til meg og mitt parti, vi må gjøre mer. Mye mer, og det skal vi også gjøre. Jeg tror folk velger seg 15 millioner til tiltak mot utenforskap og forskjeller over 17 kroner spart i måneden. Det kalles solidaritet, og den står sterkt i vår by.