Det finnes knapt noe mer grunnleggende enn behovet for et skikkelig sted å bo. Da er det skammelig å se hvilke forhold Kristiansand kommune tilbyr, og det til en veldig høy pris.

Jeg er glad for at dette nå kommer fram i lyset, og håper at tiden for endring endelig er kommet. På siste bystyremøte før sommeren fikk SV heldigvis gjennomslag for en hastebevilgning til å øke årets vedlikehold, og følgende formulering: «Kristiansand kommune skiller seg ut med sterkt mangelfullt vedlikehold av den kommunale boligmassen. Bystyret ber administrasjonen ta de politiske signalene og prioritere dette vedlikeholdet høyere i neste økonomiplan.»

Nå gjelder det å stemme fram partier som har jobbet seriøst med dette over tid. SV har fått gjennomslag for at dette feltet har fått mer penger i de budsjettene Skisland-koalisjonen (SV, Rødt, AP, TVP, V, SP, Uavh) har lagt fram i denne perioden, enn i både administrasjonens og høyresidas budsjetter. Men fra alle partier trengs en kraftig opprioritering av dette feltet. Det handler om verdighet.

I tillegg ser vi at det trengs administrativ endring. Kommunen kan og må drive dette arbeidet på en måte som blir mye bedre for innbyggerne. Dessuten må kommunens verdier og økonomi sikres langsiktig på en langt mer bærekraftig måte enn i dag. Vi må også hindre at vanskeligstilte grupper settes opp mot hverandre, eller at ulike grupper av vanskeligstilte på boligmarkedet plasseres sammen i det som da vil bli utrygge og ustabile bomiljø.

En endring bør derfor IKKE ha som fokus å legge ned boligstiftelsene. Disse er i dag med på å sikre stabile bomiljø for ulike grupper, og stiftelsene har en boligmasse som er bedre vedlikeholdt enn kommunens egne bygg. Det bør ringe varskobjeller når man ser hvordan det har gått i Malmveien etter at kommunen tok over det som i utgangspunktet var et trygt og godt sted å bo for eldre og funksjonshemmede, eid av Kristiansand boligstiftelse. La oss ikke begå samme feil igjen ved å legge ned boligstiftelsene.

For øvrig vil jeg presisere at jeg ikke var med på beslutningen om å selge Malmveien til kommunen, og at det dermed ikke er noe jeg "angrer på", slik en kan få inntrykk av i en av Fædrelandsvennens artikler. Dette ble besluttet av et tidligere styre som verken jeg eller Rune Kvevik satt i, og i en annen situasjon. Men salget fra stiftelsen til kommunen har blitt et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå når kommunen søker "økt fleksibilitet" med de kommunale boligene. Etter salget er disse boligene ikke lenger forbeholdt eldre og funksjonshemmede, og vedlikeholdet er drastisk redusert. Resultatet er utrygghet, ustabilitet og en bostandard langt under det beboerne fortjener. Det er helt uakseptabelt.

Kommunens administrasjon hevder i en annen av Fædrelandsvennens artikler at eldre i fremtiden vil ha mindre behov for kommunale boliger, og viser til at det bygges mye leiligheter på det private markedet rettet mot eldre. Jeg vil da minne direktørene om at vi lever i ei tid med stor prisvekst i boligmarkedet, økende ulikhet og dyrtid. Det fremstår klasseblindt å tro at det private markedet vil løse boligbehovet for hele vår aldrende befolkning. Samtidig vet vi at fattigdom og dårlige boforhold sent i livet øker faren for å utvikle demens. Vi er alle tjent med en kommunal boligpolitikk som ivaretar alle grupper av eldre best mulig inn i alderdommen.

Tiden er overmoden for en ny og verdig sosial boligpolitikk.