Vi finner noen personer som skal bestemme hvordan alle rom skal se ut; hvilke farger det skal være på veggene, hvilke tapeter, gulv, lister og tak som skal være i de ulike rommene. Ja, kanskje de til og med slår ned noen vegger og setter de andre steder. Eller vi flytter rundt på bad og kjøkken.

Hvem betaler, spør du? Jeg skal betale mesteparten. Men du må selv regne hvor mye du tror alt dette vil koste og så må du søke meg om pengene før vi setter i gang. Jeg betaler så en viss andel jeg bestemmer selv. Hvis du bommer, og ominnredningen blir dyrere enn du trodde, så må du betale for overskridelsen.

Slår du til?

Dette tankeeksperimentet er forbausende likt hvordan en oppdeling av Kristiansand vil se ut, sett gjennom kommunale øyne.

Vi vet hva vi har i dag, på samme måte som du vet hvordan huset ditt ser ut i dag. Men vi vet veldig lite om hva vi får. Kanskje får vi tre veldig gode kommuner. Kanskje én blir god og to blir dårlige. Eller kanskje vi får tre dysfunksjonelle enheter. Vi vet ikke.

Statsforvalterens kunnskapsgrunnlag er den beste kvalifiserte gjetningen vi har, men mye kan endres (eller gå galt) under prosessen. Som i tankeeksperimentet over. Et av hovedargumentene for de som vil splitte opp kommunen er at «staten tar regningen». Dessverre tar den bare en del av regningen. Hvis oppdelingsprosessen skal være noenlunde lik den som var i Ålesund/Haram så må Kristiansand først regne på hvor mye de tror kostnadene vil komme opp i (og som alle vet – det er usikre tider med uoversiktelig økonomi for tiden). Deretter vil staten bestemme hvor mye av dette som skal finansieres. I Ålesund/Haram regnet kommunen seg frem til en kostnad på 237 millioner kroner, mens Staten gav 200 millioner. Det betyr at 37 millioner kroner må dekkes av kommunens egen lomme. Blir oppdelingen dyrere enn anslått må Ålesund/Haram ta det også. Staten tok ikke hele regningen, slik den sier den skal gjøre.

Dermed ligger det en risiko for Kristiansand, Søgne og Songdalen her: Hva gjør staten i vårt tilfelle? Vi vet ikke. Sannsynligvis vet den ikke selv heller, ettersom pengene ikke er satt av i noe statsbudsjett. Men hvis vi legger den samme fordelingsnøkkelen til grunn (84 % av kostnadene som i Ålesund) og statsforvalterens høyeste kostnadsestimat slår til (450 millioner kroner) så vil Kristiansands egenandel bli på i overkant av 70 millioner kroner. Det er mye penger, som må hentes fra kommunens budsjetter på bekostning av noe annet. For å sette det i perspektiv kan det bygges en ny barnehage til den summen. Eller vi kunne reddet Øvre Slettheia Skole fra nedleggelse. Det kunne også tatt et jafs av gjelden og dermed frigjort midler til å ansette flere lærere, sykepleiere, barnehagepedagoger eller leger.

I stedet risikerer vi å bruke millioner av kroner på byråkrati – for det er det kommunedelingen i realiteten er. Er det fornuftig bruk av penger?

Men det blir verre: Kostnaden er i realiteten enda høyere. For selv om kommunen får noen penger fra staten så må det fortsatt settes av mye arbeidstid på oppdelingsprosessen i flere år fremover. De kommuneansatte som til vanlig bruker arbeidstiden sin på planlegging, tilrettelegging, innbyggerdialog eller andre oppgaver som skal løfte og forbedre kommunen må i stedet bruke tiden sin på oppdeling.

Antakeligvis må en rekke større planer eller prosesser legges på is. Det kan for eksempel forsinke store utbyggingsprosjekter og dermed forsinke boligbyggingen eller tilrettelegging for næringsliv. Eller kanskje kommunen må nedprioritere arbeid for bedre folkehelse, forebygging mot mobbing, tilrettelegging for frivilligheten eller you name it. For uansett hvor mye penger (i form av kontanter) staten skulle bevilge til kommunen så vil prosessen fortsatt legge beslag på de ansattes arbeidstid. Dette kan ikke staten erstatte, fordi ingen andre kommer inn og gjør den jobben.

I forkant av dette innlegget kontaktet jeg Ålesund kommune for å høre deres erfaringer rundt det siste, og hvordan det har påvirket arbeidsmengden i kommuneadministrasjonen. Her er hva jeg fikk til svar fra en av kommunens toppbyråkrater:

«Det sier seg selv at et så massivt prosjekt som en kommunedeling vil være nærmest altoverskyggende for kommunen. Arbeidet legger beslag på svært store deler av stab og støttefunksjonene, samt på administrativ kapasitet. Dette forskyver andre prosesser i kommunen, fører til fokusforskyvning og fører til økt fare for utmattelse av deler organisasjonen. For meg er det åpenbart at dette vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser for begge de to nye kommunene i lang tid fremover.»

Vi vet hva vi har, og selv om Nye Kristiansand ikke er perfekt så finnes det ingen grunn til å tro at en oppdeling av kommunen vil bedre situasjonen for noen av de gamle kommunene. Derimot kan det koste flerfoldige millioner som vi desperat trenger å bruke på andre ting om dagen.

Helt tilslutt: Søgne og Songdalen vil fortsatt være Søgne og Songdalen, akkurat som Randesund og Tveit fortsatt er Randesund og Tveit. Et steds identitet forsvinner ikke selv om de inngår i en annen kommune.

Jeg vil derfor anbefale velgerne i Søgne og Songdalen til å stemme nei til reversering.