Barnehagelærere, fagarbeidere, pedagogiske medarbeidere, styrere, foreldre og fagpersoner roper alle et omtrent unisont varsko rundt hva den vedvarende lave bemanningstettheten i norske barnehager betyr i negativ forstand ikke bare for barnehagebarna, men også for de barnehageansatte.
Som barnehagelærerutdanner opplever jeg at barnehagelærerstudentene også blir mer og mer engasjert i debatten rundt bemanning i barnehagene, og i år har jeg opplevd å ha studenter som allerede etter første praksisperiode forteller at de ikke lengre kan se for seg en fremtid som barnehagelærere hovedsakelig fordi de opplever at det til tider er så underbemannet i barnehagene at de ser på det som uforsvarlig å i det hele tatt skulle være en del av denne praksisen. Dette er alarmerende og svært bekymringsfullt.
Søkertallene til barnehagelærerstudiet har sunket betydelig de siste årene
Søkertallene til barnehagelærerstudiet har sunket betydelig de siste årene, og nasjonalt sett var nedgangen i antall søkere som hadde barnehagelærerutdanningen som sitt førstevalg ved søknad om høyere utdanning i 2023 på 16,5 %. Året før var nedgangen på 25,6 %. Jeg kan ikke unngå å undre meg over om dette kan ha en sammenheng med den stadig økende mediedekningen rundt den krevende bemanningssituasjonen i norske barnehager. Det er ikke lenger slik at det bare er de ansatte som er klar over hvor utilstrekkelig bemanningsnormen virkelig er i praksis, det er nå i større grad mer allment kjent, også blant studenter.
En nylig undersøkelse utført av Utdanningsforbundet viser at nesten 1 av 3 barnehagelærere ser for seg å slutte i jobben i løpet av en 1-3 årsperiode. Hva kan få de til å bli værende? Svaret deres er klart; økt grunnbemanning. Jeg tror at økt grunnbemanning vil være en forutsetning for å både ønske og å klare å stå i arbeid i barnehage i tiden fremover. Jeg tror også at økt grunnbemanning vil ha en økende betydning fremover for valget om å bli barnehagelærer i utgangspunktet.
Et annet begrep som går igjen omtrent like mye som bemanningsnorm når det snakkes om norske barnehager er kvalitet. Det legges stadig frem nye strategier fra regjering og kommuner for å heve kvaliteten i norske barnehager, og ofte handler det om å satse på økt kvalitet gjennom kompetanseutvikling hos de ansatte. La meg være tydelig på at som ansatt i barnehage vil man aldri være ferdig utlært og det vil alltid være behov for kompetanseutvikling, økt og fornyet kunnskap, men slik situasjonen er ute i barnehagene nå så bør midlene brukes på andre måter. For sannheten er at de ansatte har solid kompetanse, og de har solid kunnskap. Ikke minst har de verdifull praksiserfaring. Dette gjelder både barnehagelærere, fagarbeidere og pedagogiske medarbeidere.
Det de derimot ikke har, er tid. Tid til å ta i bruk sine ferdigheter til det fulle. For det er nemlig hendene som holder i mindre hender, øynene som ser bak oppførselen, menneskene som er der sammen med barna i både latter og gråt, de ansatte, det er de som i seg selv sikrer høy kvalitet i barnehagen. Det blir ikke et reelt kvalitetsløft i norske barnehager før de ansatte får nok tid til å virkelig være sammen med barna og til å bruke sin fulle kompetanse.
Det er lett for oss som kjenner godt til livet bak barnehagens porter og gjerder å forstå at det er antallet dyktige, tilgjengelige og tilstedeværende barnehageansatte som er den ekte kvalitetsindikatoren i barnehagene, og vi har ikke på langt nær nok av dem. Flere fremoverlente og våkne kommuner landet over har også innsett dette og våger, med stor suksess, å satse på økt grunnbemanning i sine barnehager. Rapporter fra for eksempel Tønsberg kommune viser at økt grunnbemanning førte til lavere sykefravær, bedre arbeidsmiljø, høyere trivsel, og økt opplevelse av trygghet og tilfredshet blant både barn, foreldre og ansatte. Vi er mange som håper at flere kommuner, og også regjering, vil følge etter og innse at midlene som i dag går til vikarer (når det er vikarer å oppdrive) like gjerne kunne vært brukt på å sette inn flere ansatte, og slik sikre en tryggere og bedre barnehagehverdag.
Realiteten er at den nåværende bemanningsnormen for barnehager ikke er verken tilstrekkelig eller forsvarlig, og jeg er bekymret for at den er i ferd med å koste oss ikke bare de dyktige barnehagelærerne vi allerede har, men også flere av de fremtidige.