La meg starte med det første. Ingen får innvilget uførhet av å bare å gå inn på Nav og si de føler seg syke. Veien til å få status som ufør er lang og vanskelig, og innebærer haugevis av arbeidstreningsforsøk, utredninger og bekreftede attester fra helsevesenet. Selv med alt dette, så tar en prosess som regel årevis. Jeg kan av personlig erfaring bekrefte at prosessen med Nav i seg selv er en trussel mot helsa til de som kommer inn om uføre.

Det er helt unødvendig med en ekstra «sikkerhetsventil» som hindrer uføre å føle seg trygge på systemet og framtiden sin. Det som stopper uføre fra å jobbe, er ikke at man har brukt for lite energi på å «bevise» om man er ufør eller ikke.

Det vanligste hinderet er faktisk at de ikke kan jobbe. Det nest vanligste hinderet er mentaliteten som dere utviser nå. Dere må huske at den uføre har vært gjennom et utmattende prosess med Nav der man møter mistro og motvilje hele veien, og gjentatte ganger blir bedt om å bevise samme tingen. Når politikere snakker om å legge inn flere hindere og større bevisbyrde enn det allerede er, så hører vi gjenklangen fra Tories i Storbritannia.

Den store frykten for oss uføre er at dere en dag føler dere bekvemme med å innføre det umenneskelige systemet fra Storbritannia, der de uføre reelt sett ikke lenger kan få permanent ufør, men kan (og blir) tvunget til å regelmessig bevise at de fremdeles er uføre. I en slik situasjon vil ethvert forsøk på å å ha brukt restarbeidsevnen sin bli brukt som bevis på at man ikke er så syk som man hevder. Om det ikke er nok til å ta tilbake uførstatusen, så kan det brukes til å redusere uførgraden, som er katastrofalt for en som er 100 prosent ufør, men var «dum» nok til å forsøke seg i en 20 prosent stilling en stund, men måtte gi opp.

Hvis dere reelt ønsker å se at de som er uføre, men har noe restarbeidsevne, skal benytte seg av denne, så må dere først lære dere å forstå både Nav og de uføre. Da vil dere kanskje se hva som er den reelle veien for å få kronisk syke folk til å tørre å prøve å jobbe litt: trygghet.

Min løsning koster nok mer over statsbudsjettet enn deres (det er jo tross alt billigere å dytte en syk person over på sosialhjelp enn å gi dem økonomisk trygghet), men den adresserer det som uføre faktisk trenger.

Slutt med gradert uførhet. Så fort klienten har klart å bevise godt nok for systemet at de faktisk er uføre, så gi dem full uførhet. Så utformer dere et godt system der man trekkes proporsjonalt for utført arbeid til en sats som ikke gjør det ulønnsomt for den uføre å arbeide, og hvor trekket opphører idet den uføre ikke lenger orker å arbeide. Og pass på at den uføre ikke straffes for å gå fram og tilbake mellom å jobbe og ikke jobbe.

Og for all del: slutt med alle disse forslagene som klart viser oss at dere ikke stoler på uføre. Beskjeden vi hører fra slike forslag, er at neste steg er Toryenes drømmeland.

Minsteytelsen på uføretrygd er merkbart under det en person i et lavtlønnsyrke kan forvente seg per måned. En ren «time-for-time» trekk i ytelse vil for en ufør på minstetrygd alltid medføre netto fortjeneste om man ikke tar jobber med usaklig lave lønninger. Og om slike jobber har problemer med å få arbeidsføre og uføre til å søke på jobben, så er det ikke arbeidstakeren som er problemet!

Hvis man virkelig vil oppmuntre til å søke utnyttelse av restarbeidsevnen, kan man sette trekket lavere enn det «effektiv timelønn» er for uføre. Det er viktig å huske at mange uføre er i bunnen av den økonomiske skalaen. Dersom ikke økonomiske insentiver er nok til å få dem ut i delvis arbeide, er det kanskje på tide å innse at man ikke får alle ut i arbeide, nettopp fordi uførhet er en reell ting.