Vi finner Pride-flagget på rådhus og på barneskoler. Og i media hører vi stadig om hvor fint det er at alle nå kan stå fram med sin legning i det offentlige rom uten å risikere å bli straffet for det. For femti år siden kunne man bli fengslet eller tvangsinnlagt for homofile handlinger, og det er godt den paragrafen ble fjernet.

Men for femti år siden var det en annen tid, der mange typer seksuelle uttrykk i det offentlige rom var straffbare, og der man holdt slike følelser mer for seg selv. Nå har jeg kommet dit at jeg lurer på om pendelen har svingt for langt den andre veien.

For hva med alle de barna som vokser opp og som opplever seg tvunget inn i seksuelle roller og uttrykk de ikke har behov for å være i?

Hvor er det blitt av den naturlige blygselen og gradvise utforskningen av egne følelser? Er vi i ferd med å ta barndommen og den naturlige utforskende oppvåkningen fra barn?

Hva med alle de som står mellom flere kjønnsuttrykk eller legninger, eller flytter seg mellom dem? Er det blitt slik at den som har homofile følelser, kjenner seg pålagt å måtte være homofil hele tiden og i alle settinger? Tiltrekninger kommer og går, og det som var spennende i går, er ikke nødvendigvis det som er interessant i morgen. Det må vi jo få lov til å finne ut av for oss selv der vi er i livet uten å måtte flagge det for alle…

Det er også mange som ikke ønsker å måtte være annet enn bare seg selv som mennesker, eller som ikke kjenner på, eller ønsker å kjenne på de sterke følelsene av forskjellige grunner. Noen har dårlige erfaringer med dem. Andre har slått seg til ro med å skulle være alene.

Kan hende vi har mistet noe ved å fjerne den begrensningen av kjønnslig uttrykk i offentlig sammenheng?

Hvem har vel ikke kjent på den klamme følelsen man får når to i ens nærhet gir fysisk uttrykk for sin tiltrekning mot hverandre, uten filter og uten å bry seg om andre?

I jobb er det i dag blitt mer vanlig å løse oppgaver sammen som team. Hvem som gjør hva på privaten, trenger vi ikke nødvendigvis å forholde oss til, men i teamsettinger der andre ting er det primære, kan slikt virke ødeleggende.

Jeg mener om meg selv at jeg er tolerant, men tenker samtidig, med fare for å bli oppfattet som reaksjonær, at vi som samfunn trenger en bevisstgjøring på hvilke følelsesmessige uttrykk som hører hjemme i hvilke settinger, om hva som skal flagges og hva som med fordel kan begrenses til privatlivet.

Innlegget er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.