Så hvor er egentlig kvinnene? Hvorfor hiver ikke vi oss ut i diskusjonene og debattene med samme iver og hyppighet som våre med-menn? Jeg tror flere av oss lever i stillhet et sted mellom barken og veden.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har vært en aktiv samfunnsdebattant opp igjennom årene. Jeg har vel i grunnen holdt meg ganske taus, og trivdes med det. Etter at jeg nå har studert religion og samfunnsfag i fem år, har derimot samfunnsinteressen økt og aktivisten i meg har våknet.
Samtidig har jeg i større grad innsett at stedet jeg kommer fra ikke nødvendigvis tilrettelegger og oppfordrer til engasjement. I vår skrev jeg en masteroppgave på UiA om jenter fra Vennesla sine refleksjoner om, og erfaringer med kjønn, likestilling og feminisme. Her kom jeg, sammen med jentene jeg intervjuet, inn på engasjement i det offentlige, da særlig på sosiale medier og internett.
«Det er gjort til en negativ greie å være engasjert her,» sa én av informantene mine til meg. Mulig kan dette være et svar på spørsmålet, for herlighet som jeg relaterer til dette utsagnet.
Flere av jentene jeg intervjuet hadde samme oppfatning; det er vanskelig å være en engasjert jente i Vennesla og på Sørlandet. Noen av dem mente at dette kom av deres egen mangel på kompetanse og kunnskap (selv opplevde jeg dem alle som svært kunnskapsrike), men i størst grad var flere av jentene redde for konsekvensene som kommer av å være en offentlig, engasjert jente.
Jentene kunne blant annet fortelle noe sånt som dette; dersom de hiver seg med i en diskusjon som foregår i kommentarfeltene på Facebook, er det ganske garantert at dette blir «screenshottet» og sendt rundt i bygda for å latterliggjøres. Kanskje møter en så opp på et nach senere på kvelden hvor en blir møtt med hånlige kommentarer av folk som ønsker å drite deg ut – for hvorfor skal hun tro at hun er så viktig? Hvem tror hun egentlig at hun er?
Hva mener du? Si din mening nederst i leserinnlegget.
I ytterste konsekvens kan også noen av jentene fortelle at de ikke lenger vil passe inn i vennegjengen dersom de stikker seg frem og ut med «stadige» meninger; da blir en jo bare en som dreper stemningen.
Jentene blir som oftest tatt på det personlige, ikke på sak. Når dette står som faktiske, praktiske konsekvenser for å ytre seg, forstår jeg godt at flere rett og slett ikke gidder.
Informantene mine opplever også at gutter blir mottatt på en helt annen måte enn hva jenter gjør. Gutter blir gjerne hedret for det samme engasjementet, og blir i større grad mottatt med kommentarer som «skikkelig kult at du sa det». Det ser ut til å være en helt annen standard for jentene. Jentene ser i større grad ut til å bli møtt med janteloven (jenteloven) i bygda, enn hva guttene gjør.
Jeg hadde fine samtaler med disse jentene, og etter hvert forstod jeg hvor kunnskapsrike de faktisk var. Selv om de ikke nødvendigvis var jenter som stod foran i skuddlinja for likestillingskampen, så fant jeg likevel spor av den lille, subtile hverdagsmotstanden. Noen av jentene følger personer og organisasjoner som blant annet kjemper for og fremmer likestilling på sosiale medier, noen «liker» og deler også innlegg disse aktørene legger ut.
Andre kan fortelle at de sier imot guttevenner som kommer med drøye og seksualiserte vitser, og i noen situasjoner velger de å ikke le med – de forholder seg stille i et rom fullt av latter. Den lille, subtile hverdagsmotstanden. Kan ikke denne være vel så viktig? Kanskje kan det også være en svært god metode for endring i relasjoner, og dermed (på lang sikt) i større miljøer?
Jentene jeg intervjuet bevisstgjorde meg på at jenter i 2022 muligvis sitter fast mellom barken og veden – og der er det trangt. 2022 forventer at du som kvinne er på og henger med i viktige samfunnsdebatter, og at du helst skal ha en tydelig og høylytt mening. Samtidig står en som kvinne i fare for å bli latterliggjort som en dramatisk, masete, mannehatende, sint feminist dersom en faktisk ytrer seg. Som kvinne i 2022 kan du ikke være for lite, men så absolutt ikke for mye heller.
Denne stadige navigeringen av å være «akkurat passe feminist» blir i lengden svært slitsom for oss alle. Kanskje må vi sådan også rette en takk mot de kvinnene som egentlig ønsker å heve stemmen, men som av ulike grunner og kontekster ikke har mulighet til å ta opp kampen. For når sant skal sies, så er ofte den daglige kampen om å være akkurat passe kvinne, mer enn nok.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.
Siste innlegg
Heier på alle dere jenter som har en mening og ett engasjement. Stå på og ikke la noen få lov til å fortelle dere at dere må tilbake til kjøkkenbenken.
Vi er mange som heier på sterke kvinner som tørr å si hva de mener! Kanskje vi er dårlige til å si ifra om det? Jeg tror mange føler seg truet at kvinner som bryter med forventningene om å gå stille i gangene, og derfor møter dette med ulike hersketeknikker. Det burde ikke være slik. Endringer skjer dog ikke i komfortsonen. Stå på!