En hyggelig gest som ble satt pris på av de ansatte. Da han fjernet denne lille gesten, mente han at sykehuset sparte ca. 600.000 kroner i året. I den kalkylen tviler jeg på at signaleffekten blant de ansatte var tatt med.
Siden har mange sparetiltak blitt lansert av ledelsen. Nå skal det som kjent spares igjen. Vi «på gølvet» og våre nærmeste ledere kan ikke helt se hva som kan spares på uten at kvalitet forringes eller i verste fall utløser kritiske situasjoner. Men beskjeden er klar: Det skal spares penger! Antall ansatte på sengepostene er nå så lavt at det bare unntaksvis lykkes dem å sitte ned i ro og spise sin lunsj. Antall sykepleiere og hjelpepleiere på nattskift er (kanskje) kritisk lavt, og ikke sjeldent skjer det alvorlige avvik som meldes inn i avvikssystemet. Lite eller ingen ting skjer. Det skal fortsatt spares!
Portørene går mellom 15.000 og 25.000 skritt pr. vakt. Til nå har de blitt tilgodesett med ett par nye sko pr. år som arbeidsgiver har betalt. Denne ordningen forsvinner mest sannsynlig fra nyttår. Mat til møter, fagdager og personalsamlinger opphører. Enhetsledere blir nektet å servere sine ansatte en vaffel eller to på fredager. For mye bestilt mat til sengepostene ( for eksempel fordi en pasient eller to ble så dårlig at de ikke kunne innta maten), blir pakket inn, veiet og returnert til kjøkkenet. De ansatte på sengeposten får ikke lov til å spise disse restene. Og slik kan en fortsette å ramse opp.
Over flere år har nesten all intern kommunikasjon fra ledelsen handlet om en ting: Økonomi og at sykehuset mangler nødvendig midler til drift og investeringer. Det skal spares og antall ansatte skal reduseres.
Over tid gjør jo dette noe oss ansatte. Fra egentlig (i hvert fall i festtaler) å være en ressurs for arbeidsgiver til å etter hvert stort sett føle seg som en «kostnad» som søkes fjernet eller redusert.
Det er vanskelig å forstå den rådende ledelsesfilosofien som Mevold & co. styrer etter. Med få unntak, er direktørene ikke å se på den somatiske delen av sykehuset (der helsearbeidet faktisk utføres). Hvorfor er det ikke smart å bruke noe av arbeidstiden på å slå av en prat med de ansatte eller kanskje sette seg ned på vaktrommet og spise litt lunsj sammen med oss?
Hvis jeg skal illustrere et eksempel, velger jeg å hente det fra «privaten»: Hjemme hos oss bodde en periode 3 ungdommer. Disse benyttet dusjen «en god del». El-regningen ble høy. Jeg foreslo at hvis regningen ble redusert (innsparing) skulle ungdommene få beholde halvparten av det innsparte beløp. Det ble en suksess! Sparingen ble givende og artig og ungdommen fikk overført en del penger på konto. Prinsippet om at det skal lønne seg og kanskje til og med være gøy å spare penger, har jeg og flere med meg tidligere foreslått innført på sykehuset. Uten hell. Når enheter på sykehuset lykkes med å spare midler, oppleves det som det er det motsatte prinsipp som gjelder: Da blir neste års budsjett redusert! Så hvorfor skal vi lenger legge bredsiden til for å spare foretaket for penger?
Direktør Mevold har tidligere sagt at vi «ikke skal løpe fortere, men jobbe smartere». Jeg mener vi ikke kan jobbe smartere uten at det investeres i smart teknologi og infrastruktur. Det er det visstnok ikke penger til.
Organisering av arbeidet på huset kan definitivt bli mer effektivt. Fortsatt er det slik at sykepleiere og til dels enhetsledere triller skitne og rene senger rundt på huset. Sykepleiere bruker arbeidstiden også til å forberede måltider i stedet for å pleie pasienter. Fysioterapeuter bruker arbeidstiden på å lete rundt på huset etter «prekestoler» selv om primæroppgavene er andre ting. Heiskapasiteten på et over tretti år gammelt sykehus er tidvis naturlig nok sprengt. Det er ikke innført restriksjoner på disse heisene som gjør at pasient og helseansatte har fortrinns adgang til sengeheisen. Osv, osv.
Gitt de rammevilkårene som direktør Mevold & co lojalt velger å forholde seg til, ser det fra mitt ståsted ut som at ledelsen nesten har en umulig oppgave.
Mevold & co har ca. 6000 medarbeidere. Hvis hun henvendte seg til dem på den rette måten med de rette ordene og viste ved handling at hun mente det hun sa, ville det kanskje være det som skulle til for å utløse den energien blant de ansatte som kunne generere gode forslag til forbedringer, effektivisering og derved bedre økonomi. En form for økonomisk incitament er nødvendig for å lykkes med det. ’Få oss med på laget ditt! Ikke la oss havne i apatien.’
Gitt de rammevilkårene som direktør Mevold & co lojalt velger å forholde seg til, ser det fra mitt ståsted ut som at ledelsen nesten har en umulig oppgave (hvis ovennevnte forslag til løsning ikke gir de nødvendige resultater). Nøkkelen til en endelig løsning av vårt i dag underfinansierte helsevesen ligger hos sentrale politikere. Et kraftfullt og kanskje virkningsfullt tiltak fra SSHF’s side , ville være om adm.dir. sa opp i protest og sørget for at årsaken tydelig ble annonsert til media og til de samme politikerne. Det har helsetopper gjort tidligere.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.