Nå diskuterer vi kristiansandspolitikere et forslag om å innføre årlige elev- og pedagogpriser til elever og ansatte som utmerker seg positivt. I oppvekstutvalget ble motsetninger mellom høyresiden og venstresiden tydelig: På den ene siden nevnes en angivelig berøringsangst for å fremheve gode prestasjoner, og på den andre bekymringer for å forsterke prestasjonspress rundt karakterer og usunn konkurranseånd.

I oppvekstpolitikken blir vurdering av elevene ofte tatt opp fra et kvantitativt perspektiv. Med andre ord, hvor mye eller hvor lite skal vi «måle» barna våre?

Jeg mener at den politiske polemiseringen distraherer oss fra å se på mer reelle, kvalitative spørsmål om hva vi måler. Og ikke minst; hva er det vi ikke måler?

I 2002 fikk psykologen Daniel Kahneman nobelprisen i økonomi for sitt arbeid om snarveiene tankene våre tar. Hans forskning viser hvordan mennesker uvitende gjør intuitive og kognitive feil. Kahneman og kollegene var opptatt av fenomenet heuristikk, forenklede strategier for problemløsning som ofte virker, men ikke egentlig er gyldige.

Min bekymring blir da: Er måten vi vurderer våre barn og unge på, preget av heuristikk? Vi kan måle om en ungdom evner å gjengi hendelsesforløpet i utbruddet av første verdenskrig, men fanger vi opp hvorvidt samme elev ser sammenhenger mellom politiske hendelser i fortid og nåtid? Vi kan måle i hvilken grad et barn deltar muntlig i klasserommet, men klarer vi å avlese de sosiale kodene som rår og forutsetningene de ulike barna har for å bli fortrolig med disse? Hva med barnet som synger med perfekt intonasjon, eller spiller et instrument med stor innlevelse, men som kun blir vurdert på skriftlige eller verbale vilkår? Eller barnet som bygger broer mellom ulike elevgrupperinger og bygger fellesskap der alle får være med, men som måles på sine lesevansker?

I mitt undervisningsvirke i kulturskolen jobber jeg med så små elevgrupper at jeg kan regulere pauser og variere aktivitetene så de tilpasses behovene til den enkelte elev. Behovene varierer betydelig fra barn til barn og avhengig av kjønn. Hvilke konsekvenser får det når grunnskolens lærere, med store klasser, ikke har mulighet til å tilpasse til barnas behov? Hvem faller ut? Hvem mister motet?

Har vi da bygget et system som bidrar til å produsere skoletapere?

Da er det også en svært dårlig idé å innføre en elevpris for skolene i Kristiansand kommune. Pedagogpris, derimot, er en annen sak.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.