Jeg er pårørende til en ung mann i slutten av trettiårene. Han er alvorlig syk. Fastlegen er alvorlig bekymret, pårørende alvorlig bekymret og ikke minst pasienten selv, som trygler om hjelp.

Side høsten 2022 har det flere ganger blitt søkt om døgnbehandling, men SSHF, ved avdeling for rus og psykiatri, avslår søknadene. Han blir i stedet tilbudt poliklinisk behandling. Dette virker ikke.

Det har gjennom flere år vært søkt om poliklinisk time ved psykiatrisk poliklinikk for å kartlegge en psykiatrisk lidelse. Som kjent begynner veldig mange å ruse seg som unge på grunn av angst og depresjon og også traumer som trengs å bearbeides. Nye gjentatte avslag, fordi pasienten må være rusfri i seks måneder, slik at man ikke gir pasienten en diagnose på feil grunnlag.

Så skal diagnose kartlegges, en diagnose som vil hefte ved pasienten resten av livet! Jeg spør, når skal pasienter med dobbeltdiagnoser få en forsvarlig behandling? Dette er en uforsvarlig praksis!

Gjennom flere år er det aldri blitt laget en individuell plan, hvor man har en koordinator for tjenestene som skal hjelpe pasientene. Ingen av de berørte parter har snakket med hverandre. Pårørendes stemme er ikke interessant, og enda verre, pasientens stemme blir ikke hørt. Noen vet bedre.

I en avhandling ved NTNU, juni 2023, skriver forfatteren (Arne Okkenhaug) at den vanligste markøren for pasientskader og ikke lykkes i pasientbehandlingen, er å ikke ha en individuell plan for pasientene tidlig i forløpet. Her skal pasientens stemme være vektlagt. Alle vet at det å gå ubehandlet når en er syk (uansett sykdom) bidrar til at pasientene blir sykere og sykere. Flere psykiske lidelser oppstår, somatiske sykdommer vil komme (!) og rusen blir mer og mer aggressiv.

Jeg er pårørende til en ung mann som kan dø, egentlig når som helst. Han blir tilbudt polikliniske timer, hvor han er mer eller mindre ruset i timene.

Sykehusene kan dokumentere at de gjør noe. Men hjelper det? Nei. Allikevel fortsetter praksisen.

Ved manglende oppmøte er det noe «feil» med pasienten. Ja, han er syk, og får ikke den hjelpen han skal ha. Lovverket er tydelig. Pasientene skal ha faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Helseminister; er det jeg beskriver faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp?

Gjennom oppdrag og bestilling gis Sørlandets sykehus SSHF styringskrav fra Helse Sør Øst RHF for 2024. I 2024 er det å styrke rus og psykiatri et av hovedmålene. Realveksten i kostnader innen rus og psykiatri skal være høyere enn tidligere, kan jeg lese.

Samtidig står det at antall døgnplasser skal være høyere enn tidligere år. (Hvor mange tusen døgn plasser er ikke lagt ned de siste årene?) Samtidig står det at unge skal være en prioritet.

Da stemmer det med erfaringen som også fant sted i slutten av 2022 da den unge mannen jeg er pårørende til fikk beskjed om at han var for gammel, og «hadde du vært ung, da hadde du fått hjelp på dagen»! Samtidig fikk han beskjed om å ta seg sammen. Og ingen døgnplass skulle han få.

Da må jeg spørre helseministeren; er dette en vedtatt politikk på Stortinget? Hvilke andre sykdommer slutter man å behandle når pasientene er 40 år?

Helseministeren er også veldig opptatt av å forsvare avviklingen av fritt brukervalg. Argumentet som ofte kommer frem er at det var få som benyttet seg av tilbudet. Til det kan jeg fortelle at søknader trolig ikke kommer frem. De blir ikke videresendt, blant annet fordi sykehuset mener pasienten(e) ikke har krav på døgnbehandling. De tilbyr i stedet noe som ikke virker.

Det er bekymringsfullt å erfare at det faglige skjønnet er borte til fordel for økonomiske prinsipper. Når det gjelder prioritering i helsevesenet er kost –nytte en indikator, men det skal også vurderes sykdommens alvorlighetsgrad. Det blir ikke gjort.

Flere steder i landet blir helsepersonell med egenskap «robust» etterspurt. Det er jammen et tankekors! Det bekymrer meg at helsepersonell mer og mer blir umyndiggjort til fordel for en brutaliserende markedsstyring i helsevesenet. Og jeg spør; hvilke verdier skal vårt samfunn tuftes på fremover? Hvilke menneskesyn ønsker du som helseminister skal prege landet vårt?

Jeg leser i oppdragsdokumentet til sykehuset at regjeringens mål er å styrke helsetjenestene og motvirke sosiale og økonomiske helseforskjeller. Hvordan skal dette gjøres? I dag kan de med penger kjøpe hjelp på gode og veldokumenterte behandlingsplasser, eksempelvis på Bolkesjø. De uten midler kan dø i køen.

Ideologi og prinsipper er viktigere enn et (og flere) menneskeliv. Er dette virkelig Norge? Jeg bare spør.

Jeg spør igjen helseminister; hvor syk må man være for å få en døgnbehandling?

Hilsen sjokkert og nedbrutt pårørende.

Fædrelandsvennen kjenner innsenders identitet.

Innlegget er forkortet. Red.