«Vestdosere» vil si å tro at palestinerne tenker slik som vi i Europa eller Amerika, at dersom de fikk sitt eget land som de hadde herredømme over, ville flyktningproblemet bli løst på tilsvarende måte som for millioner av andre flyktninger etter 2. verdenskrig. De ble rehabilitert i de landene de flyktet til. FNs generalsekretær Trygve Lie, sa for eksempel: «Flyktningene vil føre et selvstendig liv i de landene som har gitt dem husly … De vil bli integrert i det økonomiske systemet i asyllandene, og vil selv sørge for seg selv og sine familier.»

Men tiden har vist at dette ikke har vært selvfølgelig for palestinerne. Flere forhandlinger har gitt dem mulighet til å danne en palestinsk stat. I 2008 ble de tilbudt en stat på i praksis hundre prosent av Vestbredden og Gaza med Øst-Jerusalem som hovedstad. 5000 flyktninger skulle i løpet av fem år få lov til å bosette seg i Israel. Men president Mahmoud Abbas avviste forslaget med å si: «Jeg kan ikke si til fire millioner palestinere at bare 5000 av dem får dra hjem.»

Forfatterne av den nevnte boka sier at de etter mange undersøkelser kom til at av alle kjernespørsmålene var det flyktningspørsmålet som burde være i sentrum. De sier: «Den palestinske oppfatningen av at de er «flyktninger fra Palestina», og kravet deres om å utøve en såkalt rett til retur, gjenspeiler palestinernes dypeste overbevisning om deres forhold til landet og deres villighet eller mangel på sådan til å dele noen del av det med jøder. FNs strukturelle og Vestens finansielle støtte til denne palestinske overbevisningen har ført til at det har oppstått en permanent og stadig voksende palestinsk flyktningebefolkning, og det som nå er et nesten uoverkommelig hinder for fred.»

8. desember 1949 ble UNRWA (United Nations Relief and Works Agency for Palestine refugees in the near east) opprettet av FN. Dette organet skulle hjelpe de palestinske flyktningene, også til eventuell rehabilitering i arabiske land. Det internasjonale samfunnet så på dette som den eneste realistiske måten å få slutt på problemene på, mens araberne på den andre siden forsøkte å forevige problemet ved å kreve rett til retur for en stadig økende mengde «flyktninger».

Araberne på den andre siden forsøkte å forevige problemet ved å kreve rett til retur for en stadig økende mengde «flyktninger».

UNRWA utviklet seg etter hvert til å bli en organisasjon av palestinere for palestinere. Organisasjonen driver hjelpearbeid og skoler, og får milliardbeløp fra Vesten som offisielt jobber for en tostatsløsning: en jødisk stat Israel og en palestinsk stat Palestina. Men ved å støtte UNRWA støtter de samtidig opp under palestinernes krav om retur til Israel, i rak motsetning til dette politiske formålet.

I forhandlinger på 1990-tallet var både fredsforkjempere og diplomater like overbevist om at det var den israelske okkupasjonen av territoriene som var kjernen i konflikten med palestinerne. Spørsmålet om «flyktninger» ble simpelthen avfeid som en «ikke-sak». Oslo-avtalen som ble undertegnet i 1993, bygde på grundige behandlinger av myndighet og territorium, mens flyktningproblemet ble utsatt til et senere tidspunkt.

Men for palestinerne var det den viktigste sak. De etablerte en lang rekke ikke-statlige organisasjoner som arbeidet for å sette flyktningproblemet midt i rampelyset, og signaliserte at det ikke ville godtas en fredsavtale som ikke garanterte at flyktningene fikk returnere til Israel.

Når vi nå opplever at Norge og flere stater foreslår anerkjennelse av en palestinsk stat med håp om at det vil gjøre slutt på krigen i Gaza, er det fare for at det er en vestdosering som i beste fall gir en pause i de verste krigshandlingene. Hva vil en gjøre med UNRWA som har mange tusen lærere som vil fortsette å undervise de palestinske barna etter de antisemittiske lærebøkene?

De nevnte forfatterne sier at deres interesse for israelsk-palestinsk og israelsk-arabisk fred ikke er teoretisk. «Vi bor begge sammen med familien vår i Israel. Å være i en evigvarende krigstilstand med palestinerne og den arabiske verden betyr at hver dag bærer i seg muligheten for at en av våre kjære blir skadet eller drept på grunn av konflikten. Det betyr at vi oppdrar barn og vet at hver og en må bli med i hæren og definitivt møte krig og muligens død.»

Israel har levd med krig så lenge landet har eksistert. Hva vil de statene som vil anerkjenne et land Palestina som nabo til Israel gjøre for at jødene endelig kan få bo i et trygt land?