Rapporten vier mye oppmerksomhet til oppgavedeling, forstått som fordeling av oppgaver mellom helsepersonell. I rapporten beskrives ulike tiltak for hvordan dette kan løses, ett av disse er styrket satsing på folkehelsearbeid som setter pasienter bedre i stand til å ta vare på egen helse. I et helsefremmende og sykdomsforebyggende perspektiv, bør pasienters egne ressurser benyttes aktivt i møte med fremtidens helseutfordringer. I Agder implementeres innsatstrappen, som gir retning for fordeling av helsetjenester i kommunene. Innsatstrappen peker på aktivering av pasientens egne ressurser som en løsning på utfordringene skissert av Helsepersonellkommisjonen.
Vi, tre masterstudenter i Avansert klinisk allmennsykepleie ved Universitetet i Agder, har erfart gjennom våre teori- og praksisstudier at helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak kan gjøre en stor forskjell i pasienters liv. Spesielt har vi latt oss inspirere av Antonovskys teori om Salutogenese, hvor helse ses som en ressurs for mestring av det livet rommer. Hvor mennesket kan få en opplevelse av sammenheng ved at det som skjer er forståelig, håndterbart og meningsfullt.
Helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak kan gjøre en stor forskjell i pasienters liv.
Vi mener at helsepersonell kan og bør bidra til en meningsfull, håndterbar og forståelig situasjon for pasienter. Forskning viser at pasienter med høy opplevelse av sammenheng, følger behandlingsplaner bedre og har høyere livskvalitet enn pasienter med lavere grad av opplevelse av sammenheng. Vi som Avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS), kan bidra til å aktivere ressurser som fremmer pasienters helse. Selv ved alvorlig sykdom bør det legges til rette for at pasienter kan oppleve situasjonen som meningsfull, håndterbar og forståelig, med mål om å oppnå mestring.
Kommunen fikk en henvendelse fra fastlegen til «Kari» om behov for hjemmetjeneste, grunnet bekymring for hennes helsetilstand, som blant annet vektnedgang og funn på blodprøver. Lederen i hjemmetjenesten ba oss AKS-studenter om å vurdere hvilke tiltak som burde iverksettes for Kari. I møte med Kari og hennes fastlege gjorde vi omfattende kartlegginger. Kari uttrykte at det var viktig for henne å klare seg best og lengst mulig selv i eget hjem. Hun hadde alvorlig lungesykdom (KOLS) og hjertesvikt, og brukte mange medisiner. Hun hadde gått ufrivillig ned i vekt og hadde hatt flere fall den siste tiden. Kari fortalte at hun egentlig var en sosial og ressurssterk person, men den siste tiden hadde hun isolert seg på grunn av engstelse for egen helse.
Gjennom våre kartlegginger kom det frem at Kari hadde flere sykdommer og legemidler som kunne påvirke hennes helsetilstand negativt. Det kom frem at hun hadde lite kunnskap om sykdommene og hva hun selv kunne gjøre for å ivareta egen helse. Hun hadde flere ubrukte ressurser. Med utgangspunkt i hva som var viktig for Kari, lagde vi i fellesskap en plan med konkrete mål og tiltak for å fremme helsen hennes samt hindre forverring av sykdom og funksjon. Tiltakene omhandlet blant annet justering av legemidler for å øke matlysten og redusere fall, oppstart av dagsenteraktiviteter og kontakt med frivilligsentralen. Dette resulterte i at Kari ble selvstendig og kun trengte tjenester på et av de laveste nivåene i innsatstrappen.
På denne måten kartlegger og aktiverer AKS, i samarbeid med annet helsepersonell, pasientens egne ressurser.
Innsatstrappen synliggjør hvilke tjenester kommunen kan tilby og gir retning for at helse- og omsorgstjenester skal gis på lavest mulig trinn. Sykdomsforebyggende og helsefremmende tiltak er på de laveste trinnene i innsatstrappen. Vi mener at en AKS, sammen med andre helseprofesjoner, pasienter og pårørende, kan kartlegge og understøtte pasientens egne ressurser, og bidra til at pasienter holder seg lenger på de laveste trinnene i innsatstrappen. Dette vet vi at øker pasienters livskvalitet, samtidig som det er kostnadseffektivt for kommunene.
Til sommeren uteksamineres første studentkull med Avansert Klinisk Allmennsykepleiere fra Universitetet i Agder. Benytt oss, slik at vi sammen med pasienten kan løfte hans eller hennes ressurser frem som betydningsfulle i oppgavedelingen. Slik rigger vi oss for bærekraftige helse- og omsorgstjenester.