Steinar Bergstøl Andersen (Frp) har reagert på vår kronikk om behovet for et kraftløft i Agder, men han argumenterer bare for én mulighet: utbygging av kjernekraft.
Statnett har advart mot at et nasjonalt kraftunderskudd kan komme allerede i 2027. Det er en av årsakene til at Energikommisjonen fastslo at kjernekraft ikke er en del av løsningen nå.
Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at kjernekraft er en del av fremtidens energimiks. Det er riktig som Bergstøl Andersen påpeker at kjernekraft har flere fortrinn. Først og fremst er et kjernekraftverk mindre arealkrevende enn de fleste andre alternativene og kjernekraft er også regulerbar. Samtidig vil kjernekraft som erstatter for fossil energi, bidra til å kutte klimautslipp.
Likevel er det stor usikkerhet rundt etablering av kjernekraft i Norge. Det skyldes blant annet at det vil ta lang tid å bygge kjernekraft i Norge, og Norge har heller ikke noen konkurransefortrinn som tilsier at norskprodusert kjernekraft vil gi norske bedrifter tilgang til rimeligere energi enn i andre land.
Tilgang til ren energi til konkurransedyktige priser har vært et norsk fortrinn siden Sam Eydes tid. Dette fortrinnet kan gi oss store muligheter også i fremtiden, dersom vi evner å ta vare på det. Det er bakgrunnen for at LO og NHO sammen har tatt initiativet til «Kraftløftet». Det helt sentrale utgangspunktet for oss er at vi ikke skal starte med å utelukke noen former for potensiell energiproduksjon.
Samtidig vet vi at alle former for produksjon av ny kraft har ulemper. De må avveies opp mot fordelene – og det langsiktige målet: økt tilgang til ren energi som gir både forbrukere og bedrifter lave strømkostnader. Sannsynligvis trenger vi både ENØK-tiltak, vindkraft, solkraft, hydrogen, vannkraft og kanskje også etter hvert kjernekraft for å lykkes med den kommende energiomstillingen som også skal skape grunnlag for økt konkurransekraft for norsk industri.