Siste års og særlig siste måneders hendelser representerer bunnpunktet i klubbens historie, samtidig kan det bli vendepunktet vi alle håper på. Det kan bli vår «nachspiel-historie» (SK Brann) eller «Lyn-konkurs», men det forutsetter at vi finner en felles vei.

Oppsummerer man alle innspill fra dagens administrasjon, sittende styre, foreslått interimstyre, avgått trener, sportslig leder mv, så er det at alle ønsker det samme: En økonomisk bærekraftig klubb som jobber tålmodig og langsiktig ut ifra strategi, og med en sterk lokal forankring som bygger «stein for stein».

Investorer betyr mye makt på få hender:

Start en drøm (SED) innledet sin epoke med å sparke trener Steinar Pedersen (på opprykkskurs, 1,88 obos-poeng i snitt), dette uten at det kom som et initiativ fra selve klubben.

Siste gjenværende investor i SED, Kjetil Aasen, fikk inn sin mann Sindre Tjelmeland (1,55 obos-poeng i snitt) på bekostning av Joey Hardarson.

Med investorer blir det veldig mye makt på få hender. Hvilke garantier har vi for at det ikke blir vesentlige og utidige innblandinger fra investorer i fremtiden? Dualmodellen er tydelig på at investorer ikke skal involvere seg i sportslige beslutninger, men at disse skal ligge i klubben. Hvordan kan vi tro på det når amerikanerne allerede har pekt ut Jesper Mathisen og andre som nødvendige for sitt prosjekt. Investorene setter premissene allerede før vi er i gang…

Hvilke garantier har vi for at klubben kan etterleve sine strategier når makten ligger i andres (investorenes) hender?

Glipper muligheten til å samle klubben?

Hvordan klubben ville løst behovet for positiv egenkapital uten investorene fra Amerika er en tanke jeg ikke klarer å slippe. Etter min mening er det nemlig her mulighetene for vendepunktet, en samlet klubb på egne hender, ligger. Mulig tanken er romantisk, men vi har nå en sjelden mulighet til å kunne si at «det er vi som er IK Start». Vi mangler 7 millioner kr i frisk kapital i tillegg til å gå i driftsmessig balanse i årene fremover. Skylder vi ikke hverandre å ha et alternativ å velge blant?

Man har snakket om lån, gaver, spillersalg, investorer, men ingen har nevnt divisjonskollega Lyns alternativ, den såkalte 50+1-modellen:

«Sætherbakken forteller at de i 2021 måtte gjøre grep for å ta hånd om den vaklende økonomien. De levde fra hånd til munn. Det gjorde det umulig å bygge en toppfotballklubb.

– Ønsket var å få mer kapital inn i klubben for å satse sterkere i tiden fremover. Da hadde vi dialog med Fotballforbundet om hvordan vi skulle spre eierskapet over flere aksjonærer, sier styrelederen.

De tok sjansen og skaffet 2000 aksjonærer på fire dager. Det innsamlede beløpet stoppet på 10 millioner» (Aftenposten 27.11.2023).

Før alternativet med investorene fra Amerika kom på banen hadde mange begynt å forsone seg med tanken om at klubben måtte ha «samling i bånn» og drifte svært edruelig. Oppsiden ved denne modellen var at man steg for steg kunne snu skuta, bygge kultur og sammen starte på en reise med mål om å bygge opp klubben igjen.

Hvilken løsning hadde vi samlet oss rundt dersom investorene fra Amerika ikke fantes (evt ikke fører frem…). Ideen om og muligheten for å få klubben på egne hender bør bli mer enn en romantisk tanke, og noe som også fortjener stor oppmerksomhet fra sittende og fremtidig styre.

Ideen om og muligheten for å få klubben på egne hender bør bli mer enn en romantisk tanke.

Samle seg, alle vil det samme!

Jeg håper at torsdagens ekstraordinære årsmøte kan lande på et styre bestående av representanter både fra det sittende styret samt det foreslåtte alternativet, og at man kan se mulighetene som ligger i det stadig voksende medlemsengasjementet.

Jeg er redd for at eksterne investorer på sikt kan føre til mindre engasjement ved at det i mange tilfeller vil være investorene som setter agendaen, og klubbens styre og medlemmer vil ha mindre påvirkningskraft.

Vi har aldri vært fattigere, men kanskje heller aldri nærmere å gi mening til uttrykket: «Det er vi som er IK Start!»