«Noe av det beste jeg har lest, jeg ler så tårene spruter.» Slik er tilbakemeldingene i kommentarfeltene på Lillesand kommunes Facebook-oppdateringer om ekstremvær.
«Gledelige nyheter til de av oss som digger synet av Lillesand som et snøfort. Fra i dag, kl. 15.00 er det igjen oransje farevarsel. Ikke bare kan du våkne opp til 35 cm snø onsdags morgen, men naturen byr også på ekstra spenning i form av sterk vind. Vi vet alle hva dette betyr: vedlikehold av en pulserende biceps som kunne vunnet hvilken som helst bodybuilding konkurranse.»
Ordlyden er sikkert ment å være morsom. De som tar til orde i kommentarfeltene, er tilsynelatende enige. De man ikke hører fra, er de som sliter. Slik er det ofte. Ingen tar til orde for tabubelagte livssituasjoner, og ingen vil være surpompen som ikke «tåler en spøk».
Humor er et anerkjent virkemiddel innen kommunikasjonsfaget, men bør brukes med kløkt og ikke minst innsikt.
En bekjent av meg innen psykiatrien byr imidlertid på historier. Naboer med panikkangst, innesnødde eldre, hjemmesykepleiere som slett ikke fikk en mild start på året, de med beinskjørhet som vet hvor farlig lårhalsbrudd er, aleneforeldre som ikke kommer seg på jobb, hjemmeskole for sårbare barn og unge i voldsutsatte hjem, næringsdrivende som sliter med å holde hjulene i gang. Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Lillesand kommune: Disse er også deres innbyggere. Humor er et anerkjent virkemiddel innen kommunikasjonsfaget, men bør brukes med kløkt og ikke minst innsikt. Hvem er brukerne deres? Så vidt meg bekjent er det ikke bare mennesker med overskudd til å se humoren når snøfreseren har kjørt seg, og en kan nyte synet av sine «pulserende biceps» i speilet over et glass rødvin. Det er også folkene som skjelver på badegulvet, livredd for isolasjon, tap av inntekt eller hustak som kan kollapse når som helst. De ler ikke, de deler ikke, de «liker» ikke. Sånt har en ikke overskudd til når en er kjemperedd eller utslitt.
Liv Eva Kirkesæther
Bedre blir det ikke når «oppfølgeren» kommer før helga. Kanskje er det blod på tann. Dessverre mener jeg det bokstavelig. Underkjølt regn er ikke noe nødetatene spøker med, men det gjør kommunen: «Vi går nå fra snø, til underkjølt regn, så endelig is. Neeeei, ikke deilig is som smelter i hendene og lager deilige, klissete barnehender. Men, den type is som gir oss den fullverdige vinterpakken – perfekt for de av oss som savner en skøytebane.»
For å sette denne skøytebanen inn i en kontekst: Avdelingsdirektør Tore Jan Hansen i Statens vegvesen sier til Fædrelandsvennen lørdag: «Dette er den verste værtypen jeg vet om når det kommer til trafikksikkerhet. Akkurat nå er jeg mest redd for stjernesmell, altså trafikkulykker. Det kan bli glattere is enn i Vikingskipet!»
Når en skal måle suksess innen kommunikasjonsstrategier, er det ikke uvanlig å se på spredning og antall likes. En kan bli blendet av slikt. Her tror jeg den som forvalter Facebook-kontoen har blitt fullstendig snøblind. Husk: En god kjøreregel er å tenke på hensikten bak budskapet, og hvem målgruppen er.
Offentlige instanser er gjerne litt kjedelige på sosiale medier. Det er en grunn til det. Humor er et vanskelig virkemiddel, for det slår så fort feil. Ikke minst er timingen essensiell for at humoren skal treffe bredt. De som klasker seg på låret og ler høyt, gjør det ikke nødvendigvis fordi humoren i seg selv er formidabel – men ganske enkelt fordi en offentlig instans bryter med normer.
Lillesand kommune må gjerne «by på seg selv», og være frisk i vendingene. Sosiale medier byr på en løsere ramme.
Men befolkningen, det brede laget av befolkningen, de trenger å vite at rammene finnes.