Saken ble kjent da Arkivet 8. januar orienterte om endringen på nettsidene sine. Reaksjonene var sterke fra sentrale kulturpersonligheter, journalister, religiøse ledere og politikere, både nasjonalt og lokalt. Ord som sjokkert, uhyrlig og skammelig ble brukt.

Monica Csango mente direktøren på Arkivet burde trekke seg. Og kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Blågestad, skrev en kommentar med overskrift: Hva i all verden foregår på Arkivet? Her fikk Arkivet sterk kritikk for navne-endringen. Direktøren sa at folk hadde misforstått endringen, og beklaget at hun ikke kvalitetssjekket teksten på nettsiden.

Men det kom ikke frem hvor planlagt navneendringen var, og hvilken rolle oppvekstetaten i kommunen hadde hatt i saken. Avisen fikk senere info om dette, og fulgte saken opp.

Den ble også fulgt opp politisk i kommunens oppvekstutvalg. Der stilte politikerne kritiske spørsmål, og kommunalsjefen for oppvekst konkluderte med: «vi skulle ønske dette ikke var gjort». Lederen for utvalget sa til slutt: «dette var litt uheldig».

Jeg mener derimot at oppvekstetatens involvering er sterkt kritikkverdig. De hadde vært involvert i saken lenge. B.l.a skrev de til skolene tidlig i desember, og sa at de trodde det ville være veldig smart å endre navnet fra Holocaustdag-markering til Menneskeverdmarkering.

Begrunnelsen var at dette navnet ville sende helt andre signaler, og være langt mer inkluderende i forhold til den palestinske/arabiske minoriteten på Agder. De skrev også: et slikt fokus vil være mer musikalsk (kanskje dessverre), enn et fokus der det jødiske folks historiske traume (tilsynelatende) får all oppmerksomhet. Senere fikk skolene nytt brev om at oppvekstetaten og Arkivet nå sammen hadde bestemt at undervisningsopplegget ikke skulle kalles Holocaustdagen, men markering for menneskeverdet. Det stod også at dette ikke var et forsøk på å utelate Holocaust fra innholdet, men skjedde pga. den svært krevende situasjonen i Midtøsten.

Mitt poeng med å gjenfortelle avisomtalen, er ikke å henge ut noen, verken ved Arkivet eller oppvekstetaten. Men jeg ønsker å peke på faren ved at noen kan bruke posisjonene sine til å fremme sin politiske agenda, eller legge seg flat for pressgrupper.

Jeg ønsker å peke på faren ved at noen kan bruke posisjonene sine til å fremme sin politiske agenda, eller legge seg flat for pressgrupper.

Jeg ble opprørt da jeg leste at skoleledelsen i min egen kommune tilsynelatende prøvde å utydeliggjøre undervisning om historiens verste folkemord, fordi noen ikke likte å høre om det jødiske folkets lidelser samtidig som det var krig på Gaza. Det gjør det ikke bedre at Arkivet ikke er alene om slike forsøk. I Danmark diskuteres det nå om det er ok å spille et teaterstykke om en jødisk families lidelser for over hundre år siden, nettopp fordi det kan sende feil signaler i forhold til krigen på Gaza.

Jeg trodde vi hadde lært. Og jeg trodde ikke minst de med undervisningsansvar hadde lært.

Jeg trodde også flere enn meg var skremt i forhold til økende antisemittisme. For det har vært en klar økning av trusler, utestenging og angrep mot jøder og ulike jødiske institusjoner over hele verden etter 7. oktober. Og jøder sier de må skjule seg bare fordi de er jøder.

Jeg reagerer også sterkt på at fler og fler nå omtaler det som skjer på Gaza som folkemord, og setter det i samme bås som nazi-Tysklands industrielle ihjelgassing av seks millioner jøder. Det som skjer på Gaza er forferdelig, men det er samtidig også en forsvarskrig mot terror; og i tillegg et forsøk på å frigi gisler.

For meg virker det som noen frykter at fortellingene om Holocaust og jødenes historie, kan oppfattes som støtte til Israels krigføring på Gaza.

Da tenker jeg at ting har gått alt for langt. For det som skjer mot mange jøder nå, ligner på ting som har skjedd mot jøder før. Jeg trodde vi hadde lært. Og jeg trodde ikke minst de med undervisningsansvar hadde lært.