INGEN velger å bli med i en diskriminert gruppe, eller syns det er dritkult å måtte kjempe for alt man trenger for å få hverdagen til å fungere.
Det er faktisk ikke så ofte jeg føler meg diskriminert, men nå rant begeret over for min del. Når Nav, som skal være et støtteapparat svikter, da er det vanskelig å opprettholde motivasjonen. Jeg ønsker, så godt jeg kan å sette dere inn i min situasjon:
Jeg måtte krangle meg til en rullestol, som er mitt framkomstmiddel!
Jeg måtte krangle meg til hjelp for å kunne stå opp på morgenen og få lagt meg om kvelden!
Jeg har måttet krangle med kommunen om hvordan de ønsker at JEG skal gå på do!
Jeg måtte planlegge hvilken skole jeg skulle gå på, fordi 80 % av grunnskolene IKKE er universelt utformet.
Jeg har slitt meg gjennom videregående med altfor lite søvn, fordi jeg ikke har fått nok BPA timer til hjelp på natt!
Jeg har kranglet meg til en bil som gjør til at jeg har akkurat samme framkommelighet som alle andre, fordi kollektivtransport ikke er mulig for meg å ta.
Jeg har endelig funnet min mulighet til å stå i den fantastiske jobben jeg har, men da kommer Nav med bomba om at funksjonsassistanse-potten en tom. Det betyr at andre i min situasjon, og som skal ut i arbeidslivet, må du vente til januar 2024 med å få støtte til assistanse i jobb!
Jeg har kranglet meg til å få hjelp, hjelp som man egentlig ikke vil ha fordi man helst vil klare seg selv. Hver eneste gang man skal be om hjelp eller bistand, blir man møtt av systemer. Systemer som ikke fungerer optimalt. Systemene samarbeider ikke og man blir sin egen advokat, sosionom og psykolog.
Søknadsprosessene tar tid, og blir en altfor stor del av livene våre. Og hver gang jeg leverer en søknad, så sitter det et annet menneske inne på et kontor og bestemmer over MITT liv.
Jeg kjenner på at friheten alle funksjonsfriske har, er forbanna irriterende; fordi jeg må bruke så utrolig mye av min tid på krangle meg til hver minste lille ting!