Hvem hadde i sin villeste fantasi trodd at man etter barnehageforliket skulle ende opp med 3-4 store barnehagekjeder som skulle tjene seg superrike på statlige tilskudd tiltenkt barn i barnehage og på eiendomssalg i milliardklassen. Disse eiendommene fikk kjedene, i utbyggingsfasen, tilnærmet gratis eller betalte en særdeles lav pris for. Siden da har noen de største barnehagekjedene, under Private Barnehagers Landsforbunds (PBL) paraply, opparbeidet en maktposisjon som de kan veksle inn i politisk påvirkning og innflytelse. PBL har i en årrekke vært en dominerende lobbyist i barnehagesektoren.

Nå må staten løpe etter dem med økonomiske og juridiske virkemidler for å stagge de verste utslagene. Dette ser vi for tiden i forbindelse med regjeringens forslag til endringer i barnehageloven. Den sterke kommunikasjonskampanjen som PBL nå kjører, minner om laksenæringas strategi og lobbyvirksomhet for å unngå grunnrenteskatt. Eksempelvis har foreldre og ansatte blitt utsatt for standardiserte høringsformular, til frivillig bruk (!) med skremselspropaganda om svekket valgfrihet og nedleggleggelse av både arbeidsplasser og barnehager som mulig konsekvens av regjeringens forslag. En manipulerende og målrettet kommunikasjonsstrategi har endt i tusenvis av høringssvar som utrykker motstand og skepsis til regjeringens forslag til endring av barnehageloven. Slik spilles ballen og fokus effektivt og elegant fra PBL, og eiernes ønske om å opprettholde sin privilegier og økonomiske fordeler, over på politikernes banehalvdel for å skape en forestilling av kamp mellom dem og foreldre.

Et av punktene som har skapt striden er forslaget til kommunal styringsrett over barnehagebehovet og antall plasser i en kommune: •Kommunen gis en mulighet til å justere ned antall plasser i private barnehager ved behov eller dersom det er flere plasser enn søkere i kommunen. Slik loven har fungert til nå har ikke kommunen som barnehage-myndighet hatt hjemmel til å legge ned barnehageplasser i private barnehager med offentlig tilskudd. Derfor har vi sett eksempler på at kommunene må legge ned plasser i egne barnehager ved synkende barnetall og endrede behov. Slik bør det ikke være i en fullt utbygd sektor!

Jeg mener det er viktig å gi kommunen styringsverktøy og lovhjemmel for å kunne dimensjonere barnehageplassbehovet og å hindre overkapasitet slik det nå foreslås. Det er en effektiv og fornuftig bruk av skattebetalernes penger og bidrar til at disse faktisk går til å opprettholde drift av offentlig finansierte barnehageplasser uavhengig av om de er i kommunal eller privat regi. De færreste vil ønske en situasjon der barnehageplasser blir liggende på restetorget.no.

Foreldre og ansatte i private, offentlig finansierte barnehager bør ikke fortvile over sterkere kommunal styring av barnehagebehovet i en kommune og over at dette skal gå ut over den såkalte valgfriheten, heller ikke at det skal føre til tap av barnehageplass, slik vi har sett i to dagsrevy oppslag i den seinere tid. Kommunen er nemlig forpliktet av lov om barnehager til å følge opp barns rett til barnehageplass. Dette ble gradvis innført etter utbyggingsårene, først som plikt til å tilby plass og deretter som individuell rett for det enkelte barn.

Etter å ha fulgt utviklingen i barnehagesektoren i en mannsalder er jeg blitt en sterk kritiker av kommersiell barnehagedrift, profitt i velferd og en sterk forsvarer av bedre bemanning, kvalitet og solid kompetanse i alle barnehager. Da må vi videreutvikle og vise at det er mulig å ta tilbake kontrollen i barnehagepolitikken, vise at vi setter pris på barna, og at fokus og statlige tilskudd målrettes barna, de minste og viktigste brukerne av barnehagene! Dette innebærer blant annet at kommunene som barnehagemyndighet må gis styringsverktøy og lovhjemmel for å kunne dimensjonere plassbehovet i alle barnehager med offentlige tilskudd.