Mitt navn er Marthe Måreid-Johansen, jeg er 17 år og går 2 klasse videregående på Barn- og ungdom på Kristiansand Katedralskole Gimle på Lund.
Jeg har praksis på Hverdagslivstrening (HT) på skolen jeg selv går på. Er det noe jeg irriterer meg over så er det at min generasjon i 2023 ikke lærer tegn til tale fra vi går i 1. klasse på barneskolen.
På HT er det elever som trenger tegn til tale når de kommuniserer med andre medmennesker, inkludert de på sin egen alder. Problemet her er at det er ingen på vår alder som har lært tegn til tale, vi må enten lære det av egen interesse eller har pårørende som trenger tegn til tale.
Jeg kan ikke så mye om statistikken til tegn til tale, men har gått lenge nok på skolen til at jeg skjønner at svært få kan tegn til tale.
Mange norske ungdommer går med en uvitenhet fordi de ikke har lært å møte mennesker med funksjonsvariasjoner. Jeg ser at på min skole er denne uvitenheten delt. Elever fra HT hospiterer hos både idrett og barn og ungdomslinjene. Disse ungdommene blir kjent med elevene som har funksjonsvariasjoner og derfor vet hvordan de skal møte og respektere disse menneskene.
Setninger som «Ja, står med mongo-inngangen her» og «Den eleven er så rar, går den på HT?» blir utvekslet i «snap-grupper» og telefonsamtaler.
Stygge blikk og baksnakking er eksempler på det som blir sagt når elever ikke har nok kunnskap. Elevene som ikke kjenner disse, gjør det ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de ikke har lært samme kunnskap som de som får mulighet til å bli kjent med dem.
Jeg blir varm i hjertet av å lese den løsningen Loviesenlund barneskole har funnet. Dette er et godt eksempel på et godt inkluderende miljø.
På KKG har de en forestilling som heter «Spor». Den var jeg så heldig å få være en del av i 2022. Det jeg lærte der er noe jeg håper alle mennesker får oppleve en gang i livet. Miljøet, inkluderingen og vennskapet som oppstår på tvers av linjer, alder, funksjonsnivåer og hvor god man er på scenen er en helt spesiell følelse.
Jeg føler meg privilegert for å ha opplevd dette i en ung alder.
Men hvor skal vi få plass til tegn-til-tale-undervisningen, når elevers timeplan allerede er fulle? Er det lettest å sette det inn i norsktimene og la det være en del av sidemålsopplæringen?
Jeg skrev en argumenterende tekst i 9. klasse til en oppgave som ligner på det jeg har skrevet her, da fikk jeg høre at det var et uinteressant tema, det var ikke bruk for det, de pårørende fikk opplæring til tegn-til-tale når de trengte det.
For det første så handler det ikke om opplæring når man trenger det, det handler om kunnskap og å lære å være et godt medmenneske. For det andre, når ble det uinteressant å inkludere de menneskene som kanskje trenger det mest her i verden?
Vi lærer å inkludere alle uansett alder, kjønn og hvordan de er fra vi går i 1. klasse, men har de en funksjonsvariasjon er det kanskje ikke like viktig?
Eller har det ikke noe å si fordi de er ikke samfunnsdyktige nok? De trenger litt ekstra opplæring i en jobb og derfor nedprioriteres de?
Hva skjedde med det vi lærte i 1. klasse om inkludering av alle?
Hva skjedde med den norske befolkningen?
Når er det vi skal skjerpe oss?
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.