Jeg har vært innlagt og har mange meninger om hvordan jeg ble behandlet og hvordan jeg skulle ønske jeg hadde blitt behandlet.
14 år var jeg første gang jeg ble lagt inn på ungdomsklinikken. Jeg var ung, skeptisk, redd, bekymret og veldig innelukket. Det første jeg reagerte på var at det var et lite, lytt og gammelt hus jeg skulle tilbringe de neste dagene i. Jeg kunne høre samtaler mellom pasienter og ansatte i naborommet.
Se hva ungdomsklinikken svarer i denne saken:
Hun var innlagt i psykiatrien: – Ble behandlet som en sprettball
Jeg fikk høre hvilken diagnose pasienten hadde, hvilken behandlingsform de skulle få og hvor lenge de skulle være der. Egentlig fikk jeg vite all privat informasjon som personalet har taushetsplikt og ikke kan snakke med oss andre om. Dette var ikke greit. Jeg tenkte med en gang på når de skulle komme inn på mitt rom og snakke om mine personlige ting. Da kunne jo alle de andre pasientene høre om meg. Det var en vond følelse å sitte igjen med.
Jeg hørte ofte de ansatte si til meg; «vi gir deg bare en sterk sovetablett, sånn at nattevaktene får en god vakt». Det tenker jeg er helt sykt å si. Det er sårende å høre dette om seg selv, og medisiner løser ikke alle problemer. Det demper kanskje de verste symptomene, men er ikke den beste løsningen for min del.
Jeg hørte dette ofte fra personalet på ungdomsklinikken, og de sa det av og til til hverandre. De trodde kanskje ikke jeg hørte det, men jeg fikk med meg mye mer enn de tror.
På ungdomsklinikken hadde de et rom som de kalte «rundkjøringen». Her satt ofte de kvinnelige ansatte og skravlet mens de strikket. Mennene som jobbet der satt enten på mobilen eller spilte spill med andre menn som jobbet der.
Jeg syns de tok alt for lite initiativ til å få ut pasientene fra rommene sine. Når jeg kom ut, var det ikke mange av de ansatte som tok initiativ til å spille et spill med meg eller snakke med meg. Jeg kunne komme og spørre ei av damene om de ville være med meg og gå en tur eller kjøre en tur. Da fikk jeg ofte til svar at de måtte bare strikke ferdig. Da tenker jeg «er du på jobb eller er du på syforening?»
Dette tenker jeg er en tabbe ungdomsklinikken har gjort gjentatte ganger. Når du jobber med barn og ungdommer, da er det de som skal være fokuset. Det er ikke viktig og få strikket ferdig den genseren eller ha en spillmatch med kollegaen din mens du er på jobb.
Ungdomsklinikken har mye å bli bedre på.
Jeg ble jo kjent med at ungdomsklinikken hadde et skjermet avdeling, med eget toalett og egen uteplass, som de brukte flittig på pasienter som var innlagt der. Hver gang jeg ble innlagt, ble jeg dratt inn på den skjermede avdelingen. Det å bli bært inn av fem ansatte er ydmykende og en kamp hvor min stemme ikke hadde noe å si.
En skjermet avdeling skal kun brukes i svært alvorlige situasjoner. For min del ble den brukt dersom jeg kom med ufine kommentarer (i frustrasjon). Jeg har aldri gått til angrep på de ansatte eller medpasienter. Hadde jeg det, kunne jeg ha forstått hvorfor de brukte tvang på meg. Jeg har aldri ønsket å skade noen. Jeg mener at når du jobber med ungdommer som sliter, må du «tåle» å høre ufine kommentarer. De må ikke ta det personlig, men forholde seg profesjonelt til dette.
Ungdomsklinikken er også kjent for å «kaste» oss pasienter ut med en gang de merker litt forbedring. Problemet er at i mitt fylke har de valgt å kun ha noen få plasser (6 plasser) for ungdommer og heller sende resten ned på voksenpsykiatri. Noe ingen ungdommer burde oppleve. Jeg har vært lagt inn på voksenpost da jeg var 16 år. Der var det kun de sykeste som ble lagt inn. Fylket mitt burde ha en barn- og ungdomspsykiatri-post for de som sliter med spiseforstyrrelse, siden det er mange som sliter med det. Så burde de ha en post for de som sliter med andre ting. Dette har de ved de fleste sykehusene i landet, men ikke i mitt fylke.
Ungdomsklinikken har mye å bli bedre på. De ansatte bør ha et verdisyn som uttrykker at vi som sliter med vår psykiske helse er verdifulle i oss selv. De bør ha holdninger til at vi som sliter er likeverdige mennesker. I tillegg er vi mennesker som trenger hjelp og støtte.
Husk at det finnes ikke vanskelige mennesker, men mennesker som har det vanskelig.