Budskapet er at lærere og lærerutdanningen er «god nok», men at det er skapt et negativt bilde av både utdanningen og lærernes arbeidsvilkår. Språk er makt, og bildet som har festet seg i det offentlige rom er at skolen ikke er god nok og lærerne ikke dyktige nok. Skylden for denne (mis)oppfatningen legges på politikere, media, Utdanningsforbundet og lærerstudentene. Studentene får gjennomgå fordi de både snakker ned sin egen utdanning og synes å bli overveldet av forskjellen mellom utdanning og skolehverdag – i motsetning til andre profesjonsgrupper med tilsvarende opplevelser. Avslutningsvis oppfordres vi til å endre språket om lærere og lærerutdanning. Begge deler må snakkes opp, også av lærerstudenter og lærere.
Intensjonen med kronikken er god, men virkelighetsforståelsen er mangelfull på grensen til naiv. Konfliktlinjene i skolen er tuftet på harde realiteter.
For det første har undersøkelser vist at lærerstudentene er den studentgruppen som er minst fornøyd med utdanningstilbudet sitt. I tillegg har det vært en alvorlig svikt i rekrutteringen av lærerstudenter de siste årene, og mange studieplasser har stått ubenyttet. En undersøkelse for noen år siden viste dessuten at bare 76 prosent av nyutdannede lærere tok seg jobb i skolen. Hvis man tar disse tilbakemeldingene fra studenter på alvor, noe det er all grunn til, så tyder ikke det på at situasjonen i norsk lærerutdanning er rosenrød.
For det andre snakker ikke norske politikere «ned» skolen, verken på riksnivå eller lokalt nivå. Norske politikere er fullstendig fraværende i alt som kan minne om viktige skolerelaterte temaer, og derfor er selve den skolepolitiske debatten fraværende. Slik har det vært en god stund. Det begynner å bli lenge siden resultater fra PISA-undersøkelsene forårsaket «sjokkerte» reaksjoner og politiske rystelser på grunnlag av ørsmå utslag i en stort sett tilfredsstillende situasjon.
Nå har imidlertid situasjonen blitt så alvorlig at det politiske nivået har abdisert. Nå dreier det seg nemlig om lønn og arbeidsvilkår, og situasjonen må da «overlates til partene». Bortsett fra når det blir politisk nødvendig å stoppe lovlige, langvarige lærerstreiker med tvungen lønnsnemnd under syltynne påskudd i to påfølgende lønnsoppgjør. Ett med Høyre-statsråd, det andre i regi av Ap.
Da er vi over på den tredje og viktigste årsaken til at skolen og lærerutdanningen beveger seg mot dyp krise, selve elefanten i rommet.
Arbeidsgiverforeningen KS (tidligere Kommunenes Sentralforbund) overtok forhandlingsansvaret fra staten, og har forhandlet med lærerorganisasjonene siden 2004. Det har vist seg å være katastrofalt for lærernes lønnsutvikling og anseelse. Årsaken var at lærergruppene ved overgangen til KS var lønnsledende i kommunal sektor, på grunn av utdanningslengde og kvalifikasjoner. Det dreide seg ifølge KS om en lønnsforskjell på ca. 15 prosent mellom lærergruppene og gjennomsnittet i sektoren.
KS hadde som langsiktig mål å «tilpasse» lærernes lønnsnivå til dette gjennomsnittet, og man gjennomførte prosjektet konsekvent. Etter kontinuerlig mistillit og strid mellom Utdanningsforbundet og KS ble det før lønnsoppgjøret i 2019 nedsatt et partssammensatt utvalg som skulle kartlegge lærergruppenes lønnsutvikling i forhold til øvrige kommunale grupper i de 15 årene KS hadde hatt forhandlingsansvaret. Det viste seg at skolelærere hadde hatt en lønnsutvikling i perioden som var 14,1 prosent svakere enn gjennomsnittet i sektoren ellers. For gjennomsnittslæreren utgjorde dette tapt årslønn på litt over 50.000 kr.
Senere har situasjonen forverret seg ytterligere. Ifølge offisielle tall fra Teknisk Beregningsutvalg har lærergruppene nå vært desiderte lønnstapere i kommunal sektor i 6 lønnsoppgjør på rad.
For Utdanningsforbundet har KS blitt arbeidsgiveren med en «alternativ» virkelighetsforståelse og «alternativ argumentasjon». Arbeidsgiveren som ikke lytter, ikke forstår og ikke kommuniserer troverdig. I lærerkretser finnes det ikke lenger snev av tiltro til at organisasjonen vil dem vel. Dessverre er det også slik at den politiske passiviteten som stilles til skue ved hver lønnspolitisk korsvei, bærer vitnesbyrd om at dette er en politisk villet og politisk understøttet situasjon.
Det motsatte av å «svartmale» er vel å «skjønnmale» en situasjon, og jeg opplever at det er det lærerutdannerne fra UiA bidrar til. Jeg vet av egen erfaring at læreryrket er svært givende, og jeg vet at det fins mange dyktige og dedikerte lærere i norske skoler. I likhet med kronikkforfatterne er jeg overbevist om at dyktige og dedikerte lærere blir i yrket på grunn av samspillet med elevene, men tror at arbeidsvilkår og lønnsutvikling utgjør en stadig økende belastning som vil få flere og flere til å velge seg vekk.