Fordelingspolitikk med hodet i sanden – Lovbrudd!

Dette er meget godt journalistisk arbeid for å belyse en hjerteskjærende urett i vårt velferdssamfunn som våre myndigheter velger å overse. Det vi ser er ikke bare strutsepolitikk, det er intet mindre enn et lovbrudd.

Vi vet fra før at over en halv million mennesker i Norge lever under den EU-definerte fattigdomsgrensen. Bare i Kristiansand kommune bor det 3000 barn som har levd i vedvarende fattigdom i minst tre år. Skillet mellom rik og fattig øker for hvert år. Dette vet politikerne, men hva gjør de, bortsett fra å slenge på noen få kroner her og der som hjelper litt, men langt fra nok? Ikke bare skammelig og umoralsk, men lovstridig.

I Sosialtjenesteloven heter det i paragraf 1:

«Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.»

Barnevernslovens §1 -1:

«Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse.

Loven skal bidra til at barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.»

Ovennevnte lover forvaltes av kommunale- og statlige myndigheter.

Er det forsvarlig sosialpolitikk å la mennesker leve under fattigdomsgrensen når staten har penger nok? I verste fall må våre politikere bryte handlingsregelen og ta av Oljefondet. Det er ikke lovbrudd, bare å fravike en avtale uten påfølgende straffeforfølgelse. Å tillate at folk ikke får sine basale behov tilfredsstilt i henhold til vedtatt lov, det er straffbart. Det er like straffbart som når en lege unnlater å iverksette adekvat behandling for en alvorlig sykdom.

Det er nødvendig å øke nivået på trygder og sosialhjelp betraktelig for de som har minst, og det er nødvendig å etablere en langt bedre ordning enn dagens praksis for å utnytte restarbeidsevne hos stønadsmottakere. Det som før var Arbeidsformidlingen, og som nå er underlagt NAV, må gjenoppstå som en reell arbeidsformidling, der bl.a. publikum, bedrifter og kommuner kan henvende seg for å få hjelp til å løse diverse arbeidsoppgaver. Tenk så greit å ha et kjent nummer å ringe til når en trenger et malingstrøk på huset, og ikke klarer det selv. Finansiering, uten å ta fra Oljefondet? Her er et vell av muligheter, bl.a. ved å ta i bruk Robin Hood-modellen i skattepolitikken, og/eller spare inn på andre utgiftsposter. Noe vi alle kan gjøre er å stemme inn politikere i vårt kommunestyre som utvetydig vil bekjempe fattigdommen.