Private aktører er unntaket, ikke normalen

Det er ikke sikkert at du vil ha nok penger til å betale for all medisinen og tjenestene du trenger heller, og du må kanskje bare akseptere at du ikke lever så lenge som du kunne, på grunn av mangel på økonomiske midler.

Jeg har hatt to besteforeldre som begge måtte få pleie hjemme og på sykehjem de siste årene de levde. Det fikk de mulighet til å få, i Mandal kommune, som de var så glade i, kun få kilometer fra huset deres. En slik avslutning på et langt liv, ga mening og trøst: Det å kunne bli gammel og dø nær alt kjent, uten å måtte tenke på penger, fordi de ble ivaretatt av det offentlige, er noe de var takknemlige velferdsstaten Norge for.

Det er denne velferdsstaten vi må forbedre samt ta vare på. Derfor er jeg uenig med Erna Solberg når hun skriver at den norske modellen (DN: 17.06.2023), baserer seg på et samarbeid mellom det ‘offentlige, det private og ideelle organisasjoner’. Unntaket er private aktører, ikke offentlige.

Mer privatisering fremover?

Det stemmer at mange av noen av de beste legene og fagfolkene heller jobber privat i dag, der de tjener mer og kanskje jobber mindre. Det finnes – fordi vi har tilrettelagt for det - et enormt marked der private aktører kan starte egne klinikker, sykehus og institusjoner. Vi har alle fra tid til annen ikke orket å stå i kø, og heller brukt noen av disse. Likevel blir det feil å skulle fortsette i en retning der vi privatiserer mer, og mer. Helsetjenester er et offentlig ansvar, og må være underlagt politisk styring, og kvalitetskontroll.

Det er det sittende regjering vil fortsette med, samt forbedre. Solberg skriver at ‘venstresiden ønsker å utfordre den (eksisterende) modellen ved nedleggelser av private og ideelle behandlingssteder, samt at regjeringen har laget et utvalg som skal utrede hvordan private aktører skal fases ut av velferden’. Det stemmer at regjeringen ønsker å garantere for at det fortsatt finnes en sterk offentlig helsetjeneste i Norge samt stanse utviklingen mot et todelt helsevesen i Norge, ved å si ‘nei’ til mer privatisering: Istedenfor vil regjeringen forbedre systemet gjennom å gi mer penger til sykehusene, redusere ventetiden for brukere, satse på ny og bedre teknologi så nyere medisiner kan taes i bruk, samt satse på å spesialisere flere innenfor helsefag. Det er noe Norge har råd til, selv om økonomien er blitt strammere.

Arbeiderpartiet utfordrer ikke velferdsmodellen, men forbedrer den.

Arbeiderpartiet utfordrer ikke den velferdsmodellen slik Solberg mener: For ser vi tilbake i tid, er det ikke sant at den norske velferdsmodellen er en som baserte seg på sterke private krefter – vi har bare hatt privateide tjenester de siste 40 årene. De første forsøkene på å innføre mer privatisering innenfor helsesektoren må sees i lys av New Public management (NPM)-bølgen i England, der statsminister Thatcher ledet an. NPM var et forsøk på å unngå tunge byråkratiske prosesser, høy inflasjon, og økonomisk nedgang. Litt samme tendenser som vi ser i Norge i dag. Likevel betyr det ikke at vi absolutt må ‘stramme inn’. Det har ikke fungert før, så det fungerer ikke i 2023 heller.

Private aktører og NPM er ikke ‘det normale’, men unntaket i Norge.

I 2023 trenger vi et samfunn der vi kan stole på hverandre og på staten. Der vi kan stole på at vi har en god modell som varer – som vi kun kan gjøre bedre. At vi ikke trenger å bygge ned en modell som er god, og at ting ikke er så ‘ille’ som noen skal ha det til. Vi må søke mer balanse i et samfunn som er på full fart på vei inn i en svært skjev økonomisk fordeling, der de rike blir rikere, og de fattig, fattigere. Ved å utsette oss - kort eller langsiktig for enda større markedskrefter, risikerer vi å skape for stor ubalanse i modellen vår.

Når Solberg skriver at private aktører gjør ‘tilbudet bedre ved å tilby noe annerledes’ er det lite som får meg til å tenke på at ting er bedre i andre land der de baserer seg på NPM, slik som i USA: Der kan man kjøpe seg til topp-pleie, men, det er bare en minoritet som har penger nok til det. Forskjellene på rike og fattige blir derfor helt ekstreme. I Frankrike derimot, et land jeg kjenner godt til, har de et av verdens beste universelle helsetjenester.

Deres modell er gratis for brukerne, så lenge de har et helsekort, selv om de ikke er franske borgere. Staten dekker for private og offentlige tjenester, og brukerne velger selv hva de trives best med. De får derfor et variert men likt tilbud. Slik får ‘alle’ god hjelp, enten man er ung, eldre, rik eller fattig.