Bakgrunnen var et svakt helsetilbud og elendige helseforhold i byen.

Tuberkulosen herjet, og kombinert med trange boforhold for store familier gikk smitten fra den ene til den andre. Myndighetene foreslo først at sykehuset kunne ligge på Baneheia, men etter kraftige protester fra Vilhelm Krag, som kalte planene for «den første vorte klasket inn i byens fineste profil», kombinert med pengemangel, ble planen lagt død. Den 20. september 1932 bevilget bystyret 1 million kroner til et nytt sykehus. Overlege Kristen Andersen var på dette tidspunktet byens gladeste mann, han hadde jobbet for nytt sykehus i tjue år. Etter vedtaket uttalte han: «Selv om alle forsiktighetsregler ble tatt, var det alltid igjen et «noe», noen kaller det lykken, andre kaller det Gud. Jeg hører til dem som kaller det Gud.»

Det ble holdt arkitektkonkurranse i 1932, som arkitekt Ole Øvergaard vant, og papirtegningen til Øvergaard var med dette blitt Kristiansands største offentlige byggeprosjekt. Vedtaket fra bystyret presiserte at byens arbeidere og håndverkere skulle engasjeres, noe som også skjedde. Byens faglærte og ufaglærte malere, snekkere, glassmestere, elektrikere, rørleggere fikk kontraktene og ga en pen omsetning i byens forretninger og butikker. Det var fremtidshåp i byen.

Den kirurgiske avdeling kom på godt over en million kroner, og ble betalt uten et øre i gjeld. Til dette ble det gitt en privat gave fra en ildsjel på 1069 kroner.

Den 1. oktober 1934 sto sykehuset ferdig og var et av byens første bygg med klare funksjonalistiske trekk. Ved overleveringen til kommunens ordfører Einar Jørgensen understreket byggekomitéens viseformann Anders Thortveit at dette er «en dag som for alle tider vil stå som en merkedag i Kristiansand bys historie». Overlege Kristen Andersen uttalte at sykehuset var vakkert, men «det vakreste ved det er den kjærlighet hele byen har lagt for dagen overfor sitt sykehus. I alt det splittede som med nødvendighet hører en vanskelig tid til, har dette sykehus vært et samlingens merke. Måtte det være velsignet og til velsignelse». Så tilføyde han: «Jeg synes vi skal si dette til hverandre i dag: Mot Ham der oppe, løft eders hjerter. Mot Ham som hjelpen lærer og som hjelpen sender».

Denne ener av en overlege fikk i 1936 en byste laget av Ingemund Berluvson som står utenfor sykehuset, avduket av biskop Bernt Støylen. I forbindelse med blant annet nytt sykehus uttalte ordfører Jørgensen at «Over byen som i sin tid av en av våre diktere blev lignet med en halvdød hval er der kommet liv og fart». Det nye moderne sykehuset ble trukket frem som viktig bidrag. På dette tidspunktet ble sykehuset blant landets mest moderne.

Med det nye sykehuset kom den virkelige overgangen til moderne medisinsk behandling og var en revolusjon i byens velferdstilbud. Det ble plass til 76 senger, operasjonsavdeling, røntgenavdeling og laboratorium. Frem til dette tidspunktet hadde operasjonene blir gjennomført i det daværende såkalte «Fattighuset» i Tordenskjoldsgate 45, som hadde for lite plass og var bygd for annet formål. Et par år senere var det fem leger som gjorde sitt for å rekke over alle pasientene. Som følge av det nye sykehuset ble byens helse vesentlig bedre ivaretatt. Og byens folk følte seg endelig trygge. Ja, sykehuset var blitt til en velsignelse for byen.

Med årene økte helsetilbudet, og sykehuskapasiteten ble for liten. På 1960-tallet ble sykehuset definert som et sentralsykehus.

I dag, 88 år senere, synes det som om det gamle sykehuset i Tordenskjolds gate skal jevnes med jorden. Det er visst intet av dette som kan gjenbrukes. Ja, dette følger en gjenkjennbar revolusjonær parole: «Alt det gamle vi med jorden jevner». Finnes det ingen gode grunner for å bevare deler av det gamle sykehuset? Er det ikke en gang en liten flik i et hjørne av dette gamle sykehuset som kan bevares eller gjenbrukes for å bevare et lite, men viktig minne om våre røtter, et lite minne om den velsignelse som sykehuset en gang var for byens befolkning? Jeg kan ikke skjønne at ikke byens kloke hoder kan snakke sammen og lage en plan for å bevare noe av dette. Fremtid trenger nemlig en fortid. Noe som kan påminne oss om den verden som en gang var.

Kristiansand har en historie som kan og skal fortelles, også innen arkitekturhistorien.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.