Men der funksjonsfriske utøvere kåres i flere kategorier (årets kvinnelige utøver, årets mannlige utøver, årets unge kvinnelige utøver, årets unge mannlige utøver og årets lag), avspises parautøverne med sekkeposten Årets parautøver/lag. Hvorfor denne forskjellsbehandlingen?
Første aktive utøver som fikk hedersprisen
Bordtennisspiller Aida Husic Dahlen fra moderklubben Randesund ble kåret til årets parautøver. Men blant de nominerte og ellers er det talenter på Agder som sikkert kunne fylle flere kategorier. Eksempelvis 17-årige Nikkolaj Gulbrandsen, friidrettsutøver i KIF og ParaUng-ambassadør, kunne vært en god kandidat til «Årets unge mannlige parautøver», hvis denne klassen fantes. Nevner også at badmintonspiller Helle Sofie Sagøy (bildet) fra Kristiansand Badmintonklubb vant gull i VM i Tokyo dagen etter idrettsgallaen. Bedre blir du ikke.
Poenget er at flere kategorier vil kunne bidra til å gjenspeile bredden og prestasjonene innen paraidretten, noe som igjen kan øke interessen. Eller kan det tenkes at man skal slutte å skille parautøvere og funksjonsfriske, og at de konkurrerer i de samme kategoriene?
Det er et tilbakevendende problem at parautøveres resultater ofte går under radaren for de fleste av oss. Mindre mediedekning kan være noe av forklaringen. Det må liksom være så eksepsjonelt bra hvis parautøvere skal bli lagt merke til.
Et eksempel er Hovden-bosatte Hans Blattmann, trener for paraalpinlandslaget. Sammen med paraalpinist Jesper Saltvik Pedersen fra Agder og Rogaland Skikrets er det tilbakelagt en sesong med fire gull og en sølv i paralympisk i Beijing og tre gull og to sølvmedaljer i VM på Hafjell. Legg til vinner av alle sammenlagtkulene og verdenscupen totalt, sistnevnte for femte året på rad. Men det var ikke nok til å bli «Årets trener». Så da blir spørsmålet: Hvor mye bedre må det være for å oppnå vår anerkjennelse?
Når toppidrettsutøvere innen paraidrett mottar ost, tekopper eller bamser som premie i verdenscup-konkurranser, da verdsettes ikke resultatene slik de skulle. I likhet med funksjonsfriske utøvere legger parautøvere ned både tid og krefter i sin satsing. I tillegg må de ofte trosse helseutfordringer, logistikkproblemer, tilpasning av utstyr, manglende oppmerksomhet, fordommer og et trått sponsormarked. Tross ekstra utfordringer vises en imponerende idrettsglede, pågangsmot og viljestyrke som vi alle har noe å lære av.
Når toppidrettsutøvere innen paraidrett mottar ost, tekopper eller bamser som premie i verdenscup-konkurranser, da verdsettes ikke resultatene slik de skulle.
Prestasjoner innen paraidrett bør få den respekt og oppmerksomhet den fortjener.
Mer fokus på paraidretten vil kunne bidra til større forståelse og interesse. Idrettsgalla Sør er i så måte en ypperlig arena.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.