Fædrelandsvennen sin kommentator slutter fra teksten til at et kollektivt “vi” får “mistanke om at noen der ønsker å minimere betydningen av Holocaust”. Kommentaren sper på med at “vi kan altså ikke omskrive historien”, og “Holocaust har skjedd. Det er et faktum”, som om Arkivet burde kritiseres for å drive omskriving av historien og Holocaustfornektelse.

Arkivet freds- og menneskerettighetssenter, som årlig markerer Holocaust – i år mer omfattende enn tidligere. Og som også makter å samle en mangfoldig gruppe av unge gjennom sitt arbeid for økt innenforskap og uenighetsfellesskap som få andre institusjoner lokalt klarer.

Tekstutdragene som kommentaren bygger sin maning til mistillit på, lyder «På grunn av alt som skjer i Midtøsten og fordi mange – av ulike grunner – opplever begrepene vanskelig å holde fra hverandre, har vi i år valgt å kalle arrangementet Markering for menneskeverdet i stedet for Holocaustdagen», og «Dette er ikke gjort for å vanne ut innholdet – Holocaust er fremdeles et viktige element i arrangementet – men som freds- og menneskerettighetssenter har vi et ansvar for absolutt alle mennesker, og vi ønsker at flest mulig skal føle seg inkludert og ivaretatt. Navneendringen er et ledd i inkluderingsprosessen.»

Skaper dette grunnlag for mistanke om at Arkivet ønsker å minimere betydningen av Holocaust? Jeg leser ikke tekstene slik.

Jeg har også vanskelig for å tro at Fædrelandsvennens kommentator oppriktig mener at Arkivet ønsker å minimere betydningen av Holocaust. Er da hensikten med å hevde dette å så antipati og mistillit for å pleie sine abonnenter i kronisk harnisk?

Som en god gapestokk viser kommentaren en sterk trang til å vite hvilken medarbeider som har "sittet ved pulten sin og kokt i hop en tekst tuftet på ingenting", men er blottet for en trang til bedre å forstå hvorfor terrenget i felten der Arkivet opererer, kanskje er krevende å navigere i, og at det her kan trås feil.

Kritikken føyer seg til Fædrelandsvennen sin dekning av saken, som utelukkende gir plass til stemmer i harnisk – majoritetsstemmer som her fordømmer et forsøk på ivaretagelse og inkludering. Kan det være faktorer som vi, som ikke er direkte berørt av pågående krig og konflikt, ikke ser? Kan det være kompleksitet og dilemmaer som vi, som ikke til daglig jobber med å bygge tillit og demme opp for utenforskap, ikke ser? Og er det verdt en refleksjon? Er det verdt litt ydmykhet for at dette kan være et utfordrende landskap å navigere i?

Jeg håper kommentaren ikke er et uttrykk for en villet strategi i Fædrelandsvennen om mindre kompleksitet, mer antipati, og mer mistillit, for slik å pleie en tenkt leser i kronisk harnisk. Til det har vi mange andre kanaler på Sørlandet. Og de er helt gratis.