Har misjonsbefalingen gått ut på dato?

Et interessant og aktuelt spørsmål som kan ha mange ulike svar. Svar som kan gå i retning av sannhet og fortapelse. Men for meg som er relativt nytroende, handler dette aller mest om hvordan vi kristne møter andre mennesker og hvordan vi snakker om vår tro.

For hvor lett er det å misjonere i dag og hvordan bør det i så fall gjøres?

Da jeg for noen år siden helt ufrivillig ble en kristen, valgte jeg lenge å holde det for meg selv. Holde det skjult for omverdenen. Så det lå ikke akkurat i kortene at jeg skulle bli en liten misjonær. Men etter hvert som troen fikk festet seg, ble også behovet for å dele den påtrengende. Det var som om det ikke var mulig å holde min egen erfaring tilbake. Det ble for stort å sitte med det alene, og det ble en nødvendighet å dele det med andre. Først i form av små, fortrolige samtaler, deretter mer åpenlyst.

Men hvor lett er det å snakke om tro i dagens samfunn?

I et sekulært samfunn hvor religionsundervisning får mindre plass i skolen, hvor skolegudstjenester tas ut av undervisning og det er færre mennesker som går i kirken, kan det være utfordrende å snakke om tro. Kirken blir ikke lenger en naturlig arena for alle, og vi får færre felles preferanser. Det kirkelige språket blir fremmed, og mange kan oppleve at kirken er irrelevant. Misjon i form av forkynnelse kan for ikke-troende oppleves som påtrengende, og en ufrivillig samtale om Gud kan fort bli invaderende.

Så hvordan skal da vi kristne leve opp til misjonsbefalingen? Befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler.

Noen mener kanskje at misjonsbefalingen har gått ut på dato. At samfunnet har endret seg i så stor grad at det ikke lenger er mulig. Til dels kan jeg være enig. Samfunnet vårt har endret seg i en retning hvor kirken ikke lenger har den samme posisjonen som den hadde tidligere. Men må det bety at vi ikke lenger kan misjonere? I form av å dele evangeliet og snakke om tro.

Min erfaring er at det er et stort behov for åndelighet i vårt samfunn og at kristendommen fortsatt er relevant. Men vi må tenke nytt. Det er ikke lenger spiselig for alle å snakke om Jesus og livet som disippel. Og det er heller ikke alltid nødvendig. Min erfaring er at det går fint an å snakke om gudsnærvær, tro og kirke, uten å bruke de mest belastende ord som frelse, omvendelse og kristen. Ord som raskt kan få en samtale til å visne mellom en troende og en ikke-troende.

For språket vi bruker er svært relevant. For uinnvidde kan det kristne språket, det såkalte «Kanaan-språket», fort bli fremmed. Det er et språk som ikke alle behersker. Et språk som bygger på innhold i Bibelen. Selv valgte jeg å ta 15 studiepoeng for å forstå dette bedre. Et helt emne om Bibelen for at jeg skulle knekke sammenhenger som Jesus og uttrykket «Guds lam». Kunnskap som er en selvfølge for de på innsiden, men som kan være uforståelig for en utenfra.

Ved å møte andre med ydmykhet og snakke et felles og enklere språk, tror jeg vi kan skape nysgjerrighet og forståelse, samt åpne dører inn til troen for andre. Ved å legge til rette for å dele egne erfaringer om åndelighet og tro, vil vi også gjøre det aktuelt og relevant. Det kan være en fin inngang å fortelle om styrken du får som troende, og hva som gjør livet ditt som troende annerledes. Og etter hvert som tiden blir moden, kan også Jesus trekkes inn i samtalen. Og det kan være verdt å vente med dette til vi er sikre på at tiden er riktig og at hjertedøren er åpen. For da er kanskje sannsynligheten større, for at han får være med de uinnvidde eller nysgjerrige alle dager inntil verdens ende. Og på den måten kan vi både misjonere og gjøre andre til disipler.

Så da er det kanskje ikke misjonsbefalingen som har gått ut på dato, men heller vi som må ta hensyn til dagens dato og med det utgangspunktet tilrettelegge for misjon.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.