Jeg personlig er bare sånn middels kunstinteressert, men det hender jeg ser et kunstverk som griper meg. Som jeg ikke får ut av hodet. Som jeg grunner over. Som jeg kanskje forstår. På min måte. Det hender også at jeg ser et bilde eller en figur som bare produserer likegyldighet. Hos meg. Andre ville kanskje bli grepet. Eller affektert. Det er vel slik kunstens vesen er ment å fungere – du blir enten fjetret – eller så blir du overbærende, kanskje forbannet over at sånt møl kan utstilles i et galleri. Eller hvor det måtte være. I begge tilfeller har etter min mening kunsten hatt sin misjon.

For en god del år siden fikk jeg muligheten til å besøke det gamle Munchmuseet. Et stort øyeblikk på mange måter for meg. Å kunne se Munchs malerier «live» var en stor opplevelse. I ettertid kjøpte jeg flere bøker om Munch og hans malekunst. Endog en bok som omhandlet Munch og fotografi. Bøkene gav meg et lite innblikk i Munch sin verden, men de ble aldri mer enn et substitutt i forhold til opplevelsen av å se verkene hans i et galleri.

Så kommer mitt poeng med denne artikkelen. I programmet om Anders Svarstad kom det frem at flesteparten av hans malerier ble oppbevart i magasinet på det angjeldende museum. Og slik er det vel med de fleste kunstmuseer rundt om i landet. Haugevis av figurer og malerier og gud vet hva ligger på lager. For hva? Hvor lenge? Foregår det noen systematiske rokeringer av kunstporteføljen innenfor de norske kunstinstitusjoner?

Tanken slo meg. Om publikum ikke kan komme til kunsten – så må vel kunsten kunne komme til publikum. Hvor mange i grisgrendte strøk har hatt mulighet til å se for eksempel Munch «live». Så – i en tid hvor Agder-regionen får et nytt, skal vi si kunstsenter, er det kanskje på tide å se på ting som kan gjøres en smule annerledes.

Før i tiden, kanskje enda, hadde vi noe som het bygdekino. Jeg husker det var stor stas når folkevognbussen kom tre-fire ganger i året. Det var på en måte datidens «kunst». Nå har vi vel bare Riksteateret som reiser landet rundt, om ikke til hver og en bygd og øy, så i hvert fall et lite stykke på vei.

Norge har hundrevis av små «samfunn» ute i periferien med kompatibel bygningsmasse som kan fungere som midlertidige gallerier. Og ikke minst innbyggere som sikkert er sulteforet på å se kunst i forskjellige dimensjoner «live». Vi lever tross alt i en tidsalder hvor vi kan sende noen hundre kilo metall til planeten Pluto. Da bør vi kunne lage et desentralisert opplegg for at innbyggerne ute i periferien skal kunne få se kunst «på ekte» der de bor.