Jeg har lenge undret meg over at dette er en uoversiktlig debatt. Boka «Jobb mindre – lev mer» (Hellvik 2024) som kom nå i januar, gir en del interessante fakta som utfordrer bildet om at «alle må jobbe mer». Dette er mantraet til økonomene i Finansdepartementet, de fleste politikere og arbeidsgiver/taker-organisasjonene. En slags rådende sannhet, men er det så enkelt? Boka til Hellvik er interessant, og hennes gjennomgang og svar interessante i denne debatten.

Forfatteren vil belyse arbeidsmarkedet med en enkel firefeltstabell med frivillig/ufrivillig og heltid/deltid. «Allerede her er det nemlig noen overraskelser,» skriver han. Foto: Lars Verket

Selv vil jeg belyse arbeidsmarkedet med en enkel firefeltstabell med frivillig/ufrivillig og heltid/deltid. Allerede her er det nemlig noen overraskelser:

Frivillig heltid:

Gratulerer – du er blant den 2/3-delen som jobber slik det er forventet og ønsket. Hvor stor andel av uføre som kommer fra denne kvadranten har jeg dessverre ikke tall på, men det finnes sikkert. Det samme gjelder sykemeldinger, og da gjerne sammenlignet med de som jobber (frivillig) deltid.

Ufrivillig heltid:

Finnes det? Jeg har ikke hørt begrepet før, men det er ikke vanskelig å se for seg at noen arbeidstakere må si ja til en 100 prosent stillingshjemmel de ikke klarer å fylle. Enten det er på grunn av helseproblemer, eller andre livsbelastninger. Hvis de da må jobbe 100 prosent, så er en utstøting fra arbeidsmarkedet ganske sannsynlig over tid.

Frivillig deltid:

I debatten om deltid kan en få inntrykk av at «frivillig deltid» ikke finnes. Deltagerne i denne debatten vil helst ikke snakke om det, men Fafo (Frittstående samfunnsvitenskapelig forskningsstiftelse) har flere rapporter som viser at 80 prosent av de som jobber deltid ikke ønsker å jobbe fulltid. Dette er også en skambelagt posisjon, og det er lett å få tanker om «ikke å bidra til velferdsstaten». De som jobber heltid, kan tenke at «de som jobber deltid ikke bidrar nok».

Ufrivillig deltid:

Denne gruppen utgjør altså en relativt liten del av de som jobber deltid. I denne firefeltstabellen kan de ses på som en lavthengende frukt, og det bør absolutt legges til rette for at denne gruppa kan jobbe heltid. Samtidig er det viktig å tenke på at de ikke utgjør flertallet av de som jobber deltid.

I Kristiansand er det slik at cirka 18 prosent av de mellom 16-66 år ikke er i jobb (kilde: Kristiansand kommune). De er enten på AAP (Arbeidsavklaringspenger) eller uføretrygdet. Grunnene er helt sikkert mange forskjellige, men realiteten er at de står utenfor arbeidsmarkedet. Av de som er i arbeidsmarkedet er det til enhver tid en sykmeldingsprosent, gjerne mellom 3 prosent og 11 prosent. Hvis vi setter denne til cirka 7 prosent, så betyr det at hver fjerde arbeidstaker i alderen 16-66 år ikke er på jobb.

Av de som har jobb, så er det også flere i Kristiansand enn landsgjennomsnittet som ikke er i full jobb. Her har det lenge vært snakk om «bibelbeltet», hjemmeværende mødre osv., men dette gjelder både for kvinner og menn. Hva er det som får folk til å jobbe frivillig deltid? Det kan selvsagt være barn og helse, men også mange andre grunner. Bør dette være et valg hver enkelt skal kunne ta, eller skal det være skambelagt å velge noe annet enn fulltid?

«Vi må få en heltidskultur,» er den rådende oppfatning. Av teksten over ser vi at de fleste som jobber deltid er fornøyd med det. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal ta imot de 20 prosent som ønsker seg heltid, men det er altså ikke hele bildet. Selv om begrepet «ufrivillig heltid» ikke brukes enda, så må vi også ta høyde for at det finnes. Kanskje blir en del av disse støtt ut av arbeidsmarkedet i et livsløpsperspektiv? Et bærekraftig arbeidsliv gjennom livsløpet er viktig for alle, både samfunn og individ.

Selv om begrepet «ufrivillig heltid» ikke brukes enda, så må vi også ta høyde for at det finnes.

«Heltidskulturen» forfører oss til å tro på en arbeidstaker som gjerne vil jobbe 100 prosent gjennom hele livet, fri for sykdom og andre livsbelastninger. Slik er det kanskje i en perfekt verden, men den virkelige verden er ikke perfekt. Dermed må vi gjøre forsøk på å «omfavne det uperfekte». At folk jobber litt må jo være bedre enn at de faller helt utenfor? En eller annen kontakt med arbeidslivet er viktig for fellesskapsfølelsen.

Kanskje blir det for få hender uansett? Kanskje har vi blitt vant til et nivå av offentlige tjenester, og privat og offentlig produksjon, som ikke kan leveres i framtida? Jeg tror det er på tide å tenke annerledes. Skape et mer mangfoldig samfunn, der flere løsninger er mulige. Tenke over at livet har forskjellige faser, og at vi mennesker har forskjellige behov. Hva slags verdier skal vi ha i tiden fremover? Hva er viktig og vesentlig? Både av arbeidsplasser, men også i livene til oss mennesker.

Her har Hellvik (2024) en del gode tanker, men det er plass til mange flere. I løpet av relativt få år vil aldersbæreevnen (antall yrkesaktive pr pensjonist) bli vesentlig færre, og hva gjør vi da?