At man ikke en gang kan innrømme at det finnes fordeler, ja, det sier alt om retorikk og prosessen som enkelte legger opp til. Selvsagt er det fordeler og ulemper ved begge utfall.

Flere, spesielt tilhengere av stor-kommune, har i det siste kastet seg på at den andre siden sprer usannheter, halvsannheter, noen påstår også løgn.

Det sies at Søgne og Songdalen vil få store økonomiske problemer, og kan ikke stå på egne bein.

Statsforvalteren er glassklar på at Songdalen og Søgne ikke er for små. Erfaringene og historikk sier det samme. Selv ordføreren har innrømmet at det er tilfellet. Kommunebarometer er vi alle opptatt av, og for 2023 vet vi at topp 20 er alle kommuner under 20.000 innbyggere, mens majoriteten av disse faktisk er under 10.000.

Søgne og Songdalen klarte seg meget godt de siste årene de stod alene. Veksten de siste årene har også vært god, Søgne for øvrig mye høyere enn Kristiansand. Har enkelte glemt hvor mye gjeld gamle Kristiansand faktisk har? Overser de samme personene (bevisst?) også hvor mye forholdsmessig mer Søgne og Songdalen besitter i Å Energi og Energiverksfondet enn hva gamle Kristiansand hadde?

Vurder selv, for dette er situasjonen basert på Kunnskapsgrunnlaget og annen offentlig kjent informasjon;

  • Gamle Kristiansand har en beregnet nettogjeld på 7,77 milliarder i 2026. Korrigert for verdier i Å Energi og Energiverksfondet så er det fortsatt en svimlende gjeld, hele 4,74 milliarder.

  • Tilsvarende har Søgne 70 millioner i positive verdier, mens Songdalen har hele 390 millioner pluss.

Hvorfor kommer ikke dette frem i debatten? Hvem er da best økonomisk stilt? Hvem har størst handlingsrom?

Omgjort til tall per innbygger så vil det for Songdalen da tilsi at hver eneste innbygger vil sitte på positive nettoverdier på over kr 50.000, mens hver innbygger i gamle Kristiansand sitter med omtrent tilsvarende negative forpliktelser (altså nettogjeld). Om songdølene velger å bli værende (som nå) i storkommunen, så vil hver innbygger i Songdalen sitte med negative verdier på godt over kr 30.000 per innbygger, mens om de velger sin egen kommune, så vil tallet per innbygger altså være positivt med over kr 50.000. En enorm forskjell mener jeg.

Forskjellen for Songdalen sine innbyggere totalt sett beløper seg til over 600 (!!) millioner, dvs enten beholde nettogjeld slik det er nå i en stor-kommune, eller starte på nytt med netto positive verdier.

Om man ser nærmere på finansutgifter i forhold til totale inntekter så er Søgne, og spesielt Songdalen, i en helt annen liga enn hva gamle Kristiansand er. Likeså når du ser hvordan gamle Kristiansand passerer gjeldstaket, mens Søgne er under, og Songdalen er langt under. Dette til tross for at det er betydelige investeringer innen blant annt skole og helse som gjenstår for gamle Kristiansand, mens veldig mange investeringer er tatt i spesielt Søgne.

Jeg sier ikke at gamle Kristiansand ikke klarer seg, men gamle Kristiansand er på dette feltet mye mer avhengig av Søgne og Songdalen enn motsatt. Hovedgrunnen til dette er den enorme gjelden som gamle Kristiansand har opparbeidet seg i forhold til Søgne og Songdalen. Og når vi nå på toppen har vært uheldige med renteutviklingen, så forstår vi at dette blir utfordrende. Noen må åpenbart først betale renter og avdrag, mens andre har mulighet til å fokusere mer på helse, eldre, oppvekst…

Til sist – om vi er en, to eller tre kommuner, så skal vi vel samarbeide? Enkelte skremmer med at det nærmest er det siste vi skal gjøre. Men så galt er vi vel ikke på vei? Samarbeid gjør sterkt, og vi ønsker vel alle «vinn-vinn-situasjoner», uavhengig av 1, 2 eller 3 kommuner. Gjennom samarbeid er 1+1 større enn 2, «vinn-vinn», det er nettopp det samarbeid handler om, noe som da selvsagt velges.

Søgne og Songdalen klarer seg mer enn godt nok alene, kanskje vil gamle Kristiansand også overraske og klare seg bedre alene…