Et lysende eksempel på det er Iveland kommune med ca 1350 innbyggere. I lokalavisen Kristiansand, i uke 43, kunne en lese under tittelen: I vekst og utvikling, at kommunen opplever gode tider med nyetableringer og økt folketall.

Det får meg til å tenke på storbyen Kristiansand sammenlignet med tidligere Songdalen kommune. I tidligere Songdalen hadde vi overskudd og millioner på fond. I Kristiansand har en nå 8, 5 milliarder i gjeld, underskudd på flere tjenesteområder, samt behov for å subsidiere flere store kulturbygg. Dessuten må en bytte deler av kloakknettet i Kvadraturen og på Lund, og bygge to store skoler og et sykehjem, snarest mulig. Mens vi i Songdalen har det meste av det vi trenger, med unntak av nye skole på Rosseland.

Tilbake til Iveland og tidligere Songdalen, som klarer og klarte seg godt. Jeg tror det har noe med politikerne og administrasjonen å gjøre. I mindre kommuner er de nøkterne og snur krona noen ganger før de bruker den. I tillegg har de godt samarbeid med innbyggerne for å styre klokt, styrke identiteten, selvtilliten og kreativ utvikling. De fleste kjenner hverandre i en mindre kommune, og heier på den enkelte som vil noe. De har nærhet til alle nivåer, handler raskt og klarer å realisere sine målsettinger.

Store kommuner deriblant Kristiansand kjemper om å bli større. De bygger mer enn innbyggerne klarer å finansiere, og tror at folk i Europa vil ta båt og fly til Kristiansand for å berge økonomien.

Fvn avdekker politiske godtgjørelser som relateres til statsråder. Dessuten blir det for mange kommunalsjefer og rådgivere som beviselig ligger høyere lønnsmessig i forhold til folketallet enn andre bykommuner. Administrasjonen i Kristiansand vil bli så stor at de kan ta makta fra politikerne. Med store mengder sakspapirer og mange faguttrykk, setter de fleste politikerne «sjakk matt.» Samtidig blir avstanden til innbyggerne større og større, spesielt i de bydelene som ligger i utkantene.

Kristiansands jag etter å bli størst, stresser og plager de fleste innbyggerne med økte avgifter og gebyrer, i stedet for å roe litt ned. En redning kan være å snu litt på organisasjonen. Det vil si å slanke administrasjonen, justere ned store investeringer og subsidieringer, og bruke besparelsene på å bemanne opp barnehagene, skolene og eldreomsorgen til et akseptabelt nivå.