Se oss

De som har skoene på og vet hvor de trykker, mennesker med ulik bakgrunn og erfaring, men som opplever å ikke få være med. Deltagelse i arbeidslivet er den beste måten vi alle kan bidra til fellesskapet, og det er samtidig den viktigste arenaen for selvrealisering og sosial omgang med andre mennesker. Det er der vi hører til, eller der vi står utenfor og kikker inn.

For, hva skjer med mennesker som ønsker å bidra, men som ikke får innpass eller adgang til arbeidslivet gjennom ulike barrierer og stengsler? For mange innvandrere er jobben et sted å bli inkludert, et sted hvor den daglige integreringen foregår. Det er der en bygger relasjoner og skaper seg nettverk og tilegner seg verktøyene som trengs for å bli en del av samfunnet rundt. Kommer vi ikke innenfor og kan bidra, da står vi utenfor. Så enkelt. Vi mister kompetanse, viktige erfaringer, fellesskap, bidrag til vår felles velferd. Det er et tap for oss som mennesker, men også for samfunnet som går glipp av verdifull kapasitet.

Hvor mange ganger har vi ikke hørt at “de må lære seg språket og finne seg en jobb”, helt uten tanke for alle hindrene som er stilt opp langs veien? Det er ikke til å komme utenom at samfunnet stiller en rekke krav, at kravene retter seg mot dem det eksplisitt gjelder i den konkrete situasjonen. Men hvor blir det av kravene til samfunnet rundt som skal bidra til at det å lære seg språket og komme seg i jobb, faktisk er mulig? Jo, vi har lover mot diskriminering og interne retningslinjer for mangfold, men for ofte blir også de liggende i en skuff og støve ned. Halvparten av innvandrerne i Norge opplever diskriminering og utenforskap. Bare å ha et annerledes klingende etternavn er forbundet med færre muligheter for å bli invitert på jobbintervju, og det er heller ikke ukjent at innvandrere med høy utdanning ofte er overkvalifisert for de jobbene de faktisk jobber i. Slik kan det ikke fortsette.

Ja, det skjer at mennesker blir fratatt mulighetene til å delta i samfunnet og bidra til fellesskapet. Mennesker som bytter navn til Hansen og Olsen for å komme på intervju, mennesker med høy utdannelse, men utenlandsk bakgrunn, som arbeider i yrker uten formelle krav til kompetanse, for det var den jobben de fikk. Noen kommer aldri til intervju. Dette er noe vi i Kristiansand Arbeiderparti tar på alvor, og som vi ønsker å rette et fokus mot. Vi ønsker å utfordre de negative holdningene som holder mennesker utenfor, og arbeide for en tydelig arbeidsgiverpolitikk for Kristiansand kommune. For oss er det viktig med like muligheter for alle innbyggerne, uansett hvem du er, kommer fra eller hva slags funksjonsnivå du har. På skolen, fritiden, i møte med kommunale tjenester eller møtet med arbeidslivet. Integrering er ikke enveis, det går to veier og vi må øke den allmenne forståelsen av hvorfor dette er så viktig.

Vi vil jobbe aktivt for å motarbeide fordommer og skape et mer åpent samfunn, og Kristiansand kommune skal lede veien som en mangfoldig arbeidsplass, hvor mangfold er representert i alle ledd av organisasjonen. Kommunen skal være en arbeidsplass som ser og hører, med rom for mangfold og ulikhet. Vi tror at om vi får kommunen som en god rollemodell som leder an, så vil det inspirere andre virksomheter i privat næringsliv og offentlige regi til å satse mer på mangfold. Det skal ikke være nødvendig å endre navn og etternavn for å komme på intervju, det skal ikke være bakgrunnen eller funksjonsevnen som avgjør om du vurderes som kandidat. La oss heller endre holdningene til hverandre, slik at vi kan ta fatt på de utfordringene vi står overfor, og samtidig sørge for at færre står utenfor. Vi skal styrke samarbeidet med Arkivet og Senter for likestilling for å være en pådriver for at flere opplever innenforskap, vi skal stille krav i egen organisasjon og inspirere til endring.

Vi skal framover sammen, og vi er best i sterke og trygge fellesskap med plass til alle.