Mangel på ressurser. Mangel på riktige prioriteringer. For alle kan ikke få en bit av kaka, alltid. Det vet vi jo.
Men politisaker, hvor og hva de velger å prioritere, hvem overvåker det? Hvem ser over at de som bryter loven, blir sett? Er det fartsbøtene og kontrollene som prioriteres fordi økonomien er svak? Er det ungdomskriminaliteten som prioriteres fordi det er begynner å nærme seg Texas og Harlem-tilstander? Er det økningen av seksuelle overgrep som prioriteres? Er det fattigdom, familievold, kriminalitet eller rus?
Vi har et alvorlig samfunnsproblem, i alle punktene nevnt over. Og jeg kjenner meg sliten bare tanken på hvor overbelastet politet må føle seg. Men det er dessverre ikke bare politet som er overbelastet. Vi er ALLE overbelastet.
Som foreldre, barn, lærere, sykepleiere, uføre, pensjonister, taxisjåfører, bestemor, fosterfar, helsefagarbeidere, nav-arbeidere, politikere, kommuneansatte, barnevernet, leger, barnehageansatte, fagarbeidere, ufaglærte, ledere, fabrikkarbeidere, ruspåvirkede, mottaksledere, elever, funksjonshemmede, døende, Johnny, Kari, Ali, psykologer, naboen, Onkel Pia og Tante Jan.
Vi er slitne og belasta hele gjengen.
Men vi må lære oss å komme til fornuft og ta oss sammen og ikke peke fingeren mot alle andre hele veien. Ta mer ansvar og gjøre jobben vår. Fordi ja, mangel på ressurser er det over alt.
Så i mine ører nynnes det som dårlige unnskyldinger.
Det er en snøball som bare vokser. Jeg er sikker på at den snøballen finnes i de fleste arbeidsmiljø. Det baller bare på seg. Ikke bare for politet, men for oss alle. Og vi må begynne å ta ansvar og kalle en spade for en spade, og ikke skylde på alle andre, med mindre det er politikerne det rettes mot.
Mer ressurser der det trengs mest. Og det er uten tvil de som holder samfunnet oppe; helse, miljø, utdanning, sikkerhet og folket.
Tettere samarbeid der det bygges på hverandres styrker fremfor svakheter. Bruke erfaringer og ytringer som kan gjøre en endring.
Slutt med pekefingeren, rett den heller mot oss selv og spør hva kan vi gjøre med det vi har.
Og så MÅ politikerene bli med, for uten det ramler alt. Politiet klarer ikke alt alene, ikke politikerene og heller ikke vi. Det kreves en landsby.