Til døden skiller oss ad

Brutalitet. Tyveri. Savn. Lengsel. Tap. Urettferdighet. Følelsene herjer i kropp og sinn. Dette kommer vi aldri over, dette lar seg ikke rette opp. Dette kommer aldri til å bli glemt, og ting vil ikke bli det samme som før.

Jeg som vokste opp i Søgne og bodde der til en god stund etter at jeg var myndig, kan heller ikke la være å kjenne på nostalgien og minnene. Følelser utgjør et enormt vedlegg til saken, langt større enn selve innstillingen.

Kommuesammenslåingen har medført en god del tankevirksomhet også for min del, men det er ikke alt en husker.

Minner og følelser. De raser gjennom hodet i fleng hos meg. Ting jeg ikke har tenkt på på all den tid. Mimring av sterkeste sort.

Én ting måtte jeg lete godt i hukommelsen for å finne ut av. Greipstad var et eget sted. Finsland var noe helt annet, og Songdalen var på Vestlandet en plass.

Når begynte egentlig de to å bare hete Songdalen? Kunne det være at de tidligere hadde vært to selvstendige kommuner som ble sammenslått? Jeg aner ikke, kan ikke si jeg husker det var noe noen snakket om som viktig.

Pussig at det i et slags sentrum mellom Søgne og Greipstad lå noe som het Brennåsen senter. De var forut sin tid.

Et senter med mangfoldige tilbud under samme tak. Et besøk i butikken Gøyal fritid var for meg et høydepunkt. Der inne hadde de alt! Falske blomster, brevpapir, kano, og et hav av nips i stufulle hyller var oppriktig bedre enn en tur til Markens. Alltid – det er et faktum. En oppdaget stadig noe nytt der inne, derfor var det så gøy.

Søgne hadde ikke et eget kjøpesenter, men det var selvsagt mange butikker. Jeg hadde to favoritter: Pegasus, som var en bokhandel med alskens både eventyr- og faktabøker og også fargerike viskelær med ulik duft. Den andre var B-Haugen – den store matbutikken på Tangvall som hadde alt fra vikingmelk til kassetter, og av og til leker.

Noe jeg aldri glemmer, er da det var kommet en enslig, yndig pinnsvinbamse i hylla hos B-Haugen. Jeg syklet til butikken så ofte jeg kunne bare for å kikke på den. 6 år og livredd for at noen andre hadde sett seg ut nettopp denne.

Så kom dagen jeg hadde gruet meg til. Bamsen – han var borte. Kjøpt og betalt av noen andre. Noen fremmede. Det var oppriktig sorgtungt. Dagene etter var tøffe. Gråten presset på da jeg innså at han var tapt for alltid. For alltid! Livet ville aldri bli det samme.

En dag ikke så lenge etterpå denne grusomme hendelsen, sa min mormor at hun hadde noe til meg. Hun så vel at jeg trengte trøst i disse tunge tider. Hendene hennes var gjemt bak ryggen, men så skjedde det som ikke var til å tro. Der var han – pinnsvinet! Jeg døpte ham «Muffis» (ikke muffens som jeg da ikke visste var feil tale- og skrivemåte). Jeg hadde mistet ham én gang. Det skulle aldri skje igjen på min vakt.

Jeg elsket ham, men selv om vi var uadskillelige, betydde det langt ifra at han var trygg for alle farer. Invasjon og opptakt til borgerkrig måtte jeg være obs på.

Noen ganger kom angrepene helt ut av det blå, andre ganger fikk jeg forvarsel i form av en spesiell latter som nærmet seg.

De visste dessverre så altfor godt hva min akilleshæl var: Muffis, så klart. De trykket hele snuten til Muffis så langt tilbake i ansiktet hans slik at han ble totalt misformet. Det var så vondt å se på, mens jeg ropte av full hals at de skulle slutte!

Jeg prøvde å trøste og fikse ham ved å dytte vattet tilbake på plass i snuten slik at han til slutt kom seg ut av det med hevet hode. Han var robust, og ble derfor alltid seg selv igjen.

Muffis. Minnene, trøsten, omsorgen og det evige vennskapsbåndene våre, men ok, jeg må innrømme det. Han har vært ute ei vinternatt, også påført av meg. Pakket ned i flyttekasser, stappet ned i søppelposer og stuet bort i loft og kjeller mer enn én gang.

De tre kommunene ser alle annerledes ut nå i nye Kristiansand, men de vil alltid kunne gjenkjennes, samme hvor mange basketak de har vært gjennom i prosessen og hvor mange nesestyvere de har fått – ikke minst fra sine egne, fra ordførerne i Søgne og Songdalen.

Når tid og stunder har gått, blir nok kommunesammenslåingen som med Muffis: det varmer å tenke på ham, men for det meste er han nå gjemt eller glemt, for i en alder av 44 år, klarer jeg fint meg fint om Muffis ikke sover sammen med meg.

Faktisk vet jeg ikke hvor han befinner seg nå etter flytting og omkalfatring. Men han vender alltid tilbake, og kjærligheten til ham forsvinner aldri, for han er med meg – til døden skiller oss ad.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.