Verten har også alltid en oppsummering om året rett før rakettene og det gamle årets slutt.
Denne gangen valgte han lese opp en artikkel som var kalt Nyttårsaften fra Gaza og artikkelen ble avsluttet med ordene « Et vondt nyttår. Med håp om våpenhvile» Artikkelen ble selvfølgelig kommentert, men vi følte oss som håpløse tilskuere til volden og mordene på sivilbefolkningen i Gaza .Og vi ble fort stille. Ingen gikk ut for å se på rakettene.
Vi hadde det virkelig hyggelig, nært og fint også. Men jeg hadde en følelse av at i år er det mye som faktisk er så fælt å snakke om at vi av og til må gå utenom. Sånn vet jeg det er mange som har det nå. At det virker fullstendig håpløst. Men kan vi ikke tro på ungdommen, i det minste? Eller hva med oss eldre?
Dagene etterpå gnaget fremdeles artikkels avslutning i meg. Et vondt nytt år er i sikte. Det er jo det som venter for altfor mange. Da jeg så Dagsrevyen sist søndag og så bilder fra demonstrasjonen i Oslo, der tusenvis demonstrerte mot krigføringen i Gaza og gikk gjennom gatene der de fremste bar på knytter som skulle illudere barnelik, da brast jeg i gråt over de hjerteskjærende grusomhetene og barnedrapene som er i tusentall. Følelsen av maktesløshet har aldri slått meg sterkere.
Jeg tenkte på redselen disse barna opplever dag etter dag, måned etter måned, grusomhetene de har sett og aldri vil glemme og for alltid være traumatisert av . Bildene av gråten og frykten deres er nesten uutholdelig. En hel generasjon palestinere er i ferd med å bli myrdet. Utslettet.
Da jeg var liten bodde jeg trygt og godt i et stort hus med familien. Mor og far var lett å finne. Og de fant meg. Som tre-fireåring flyttet vi imidlertid til et område med mange blokker. En av de første dagene i flyttingen ble jeg sendt ut alene for å leke. Etter en stund ville jeg inn igjen, gikk inn i en av oppgangene, opp i annen etasje der vi bodde og banket hardt på døren. Der åpnet en fremmed dame! Sjokkert løp jeg vekk, jeg var vettskremt og kom meg ned på gårdsplassen der jeg fortsatte å gråte helt hysterisk mens jeg kastet meg rundt på bakken. Folk kom selvfølgelig i vinduene sine. Også moren min som forskrekket fikk hentet og roet den skrikende ungen til oppgangen ved siden av. Fremdeles ser jeg opptrinnet fremfor meg. Noen fant meg fort. Hva med barna i Gaza? Hvilken redsel og de opplever og ser. Og de blir heller ikke hentet og løftet ut til trygghet når de gråter.
Jeg ringte til min vert, min gode venn som er over gjennomsnittet samfunnsengasjert, politisk bevist og et klokt menneske. Jeg måtte ha noen å snakke med om situasjonen og om det virkelig ikke er noen ting vi kan gjøre for å stoppe denne massakren og få verdenssamfunnet til å handle.
«Jo, selv i det maktesløse vi må aldri slutte å engasjere oss!» sa han. « Vi må demonstrere mot grusomhetene, vi må vise vår solidaritet og støtte til palestinerne gjennom hjelpeorganisasjoner. Vi må rope det ut så folk får bevissthet og at de ikke lukker øynene og glemmer. Og du kan skrive.»
Så nå appellerer jeg som mor, bestemor og medmenneske: Vi kan ikke stå og se på dette. Så i anstendighetens, rettferdighetens og barmhjertighetens navn: Stopp massedrapene på barna i Gaza! Det må bli våpenhvile nå!
Jeg er et optimistisk menneske av natur og har alltid hatt masse håp i meg, også nå, tross de hjerteskjærende realitetene. Derfor våger jeg å si : Godt Nytt år!