Han har alltid vært en historieforteller.

I vennegjengen var Yosef Wolde-Mariam den som fikk de andre til å lytte og le. Etter at han og barndomskompisen Tshawe ble stjerner med Madcon for 15 år siden – med over 300 reisedøgn i året, fykende jorden rundt for å spille stadionkonserter, i Martha Louises 40-årsdag, på Bayern Munchens gullfest – satte han seg ned med journalister og fortalte om barndommen.

Om årene han bodde med faren, som var buddhistisk munk i Taiwan. Om tiden som barnesoldat i Kambodsja. Om da han levde i en trehytte i Amazonas med en apekatt som bestevenn.

Bløff, bløff og bløff.

– Hva skal jeg si. Vi møtte ofte masse journalister. Ofte masse av de samme spørsmålene. Vi var lei av å svare på dem, sier Yosef.

– Hvis du tror det er mye løgner i norsk presse, så vær glad du ikke kan tysk ... der har det skjedd mye.

Rapperen gliser, løfter håndleddet med Rolex-klokken og tenner seg enda en røyk.

Neste uke blåses det nytt liv i historiene hans. Da slippes TV-serien «Flus» på NRK, en dramakomedie med Herman Flesvig, Chirag fra Karpe og en haug andre skuespillere som, understreker Yosef, «du ikke finner på Nationaltheatret».

Settingen: et gangstermiljø i Oslo på tampen av 90-tallet.

En av forfatterne: Yosef Wolde-Mariam, musikk-veteran og TV-serie-nybegynner.

Denne gangen er historien inspirert av hans virkelige oppvekst, som er ... hva, egentlig?

Yosef bretter opp ermet på T-skjorten og blottlegger en arm dekket av blekk, hvor han har tatovert inn lange linjer fra et annerledes liv:

Sønnen hans, som stirrer inn i et speilbilde av Yosef. Et gråtende øye, som symboliserer Yosefs far. Og helt nederst, en kvinne med afro og patronbelte, som sikter med et gevær, klar til å avfyre. Yosefs mor.

Tatoveringen startet med en tegning av moren. Så ballet det på seg. Den skal egentlig vokse seg enda større. – Men det gjorde så vondt, sier Yosef. Foto: Stein Bjørge

«Veien til førerkortet» på turné

– Skrivingen har gjort meg til barn igjen. Jeg som er så uerfaren, ser ikke begrensninger, sier Yosef.

Han sitter i Bjørvika i hovedstaden på utestedet Hammerhai, rett ved sandwich-baren Mike’s Corner, begge eid av Yosefs kompiser. De siste årene har han dumpet ned på mange slike steder, har følt seg så proff når han flipper opp sin nye laptop for å skrive videre på «Flus»- manuset.

Denne typen mestring har han ikke kjent på siden han var 32 år og tok lappen, etter å ha pugget «Veien til førerkortet» i turnébussen mens de andre festet. En ny verden, så full av muligheter. Men også av tidsfrister – og kjeft når han bryter dem.

– Jeg skjønner at jeg trenger struktur, jeg er ikke like disiplinert som alle andre.

Det begynte som en idé fra regissør og medforfatter Mikael Samuelsen, som regisserte «Kongen av Gulset», der Yosef hadde en liten rolle. Han inviterte til et møte i 2019 og spurte: Burde de ikke gjøre noe på Yosefs historier fra barndommen?

Gjerne det, sa rapperen, som lenge har hatt lyst til å jobbe med TV-serier. Siden har han og Samuelsen skrevet og skrevet, med Yosefs kompis Ije Langseth som konsulent. På kafé og turné, i biler og busser.

Nå legger han siste hånd på verket.

Med den andre hånden sjonglerer han sitt gamle liv: har møter med plateselskapet om ny musikk fra Madcon, kjører til Fornebu for å bedømme nye musikktalenter i The Voice, hvor han har vært dommer-mentor siden 2012. Alt mens han prøver ikke å bli mer onkel enn pappa for de tre barna hjemme.

Skuespiller Herman Flesvig, regissør og medforfatter Mikael Samuelsen, Yosef Wolde-Mariam og hovedrolleinnehaver Filip Bargee Ramberg møtte opp for å presenterte «Flus» under NRKs høstlansering på Tøyen torg i sommer. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Formiddagen før intervjuet brukte han på Colosseum kino på Majorstuen, hvor de skal ha premierefest med tusen gjester 27. oktober, for å se om serien var klar for å vises på det store lerretet. (Den var ikke det.) Yosef har ansvaret for seriens soundtrack, med en haug kjente norske artister, som ikke er helt i rute.

Fallhøyden er større enn han er vant til.

– Gir du ut en singel som ikke funker? Gi ut en ny! Men her snakker vi om hundrevis av mennesker, lange prosesser, venteprosesser, omskrivingsprosesser, innspillingsprosesser, klippeprosesser, og så skal det ut. Så nei, dette er annerledes.

Kvinnen med geværet

Moren var en kriger. Bokstavelig talt. Som soldat i Eritreas krig mot Etiopia kunne hun ifølge sønnen «armere og desarmere åtte våpen på 40 sekunder». Som er vanskelig å faktasjekke, men heller ikke usannsynlig, med tanke på Eritreas intensive militærtjeneste.

Hun og sønnen flyktet til Norge på slutten av 70-tallet. Yosef vokste opp uten far og søsken, med en mor preget av krigen og en bilulykke som ødela ryggen hennes.

– Jeg kan ikke rose moren min nok. Å komme til et land der du ikke kan språket, ikke systemet, du er alene, ikke frisk. Du har en unge. Hvordan skal du gjøre det?

Mor og sønn. I oppveksten var det de to. Ønsket om å gjøre moren stolt var noe av grunnen til at Yosef var blid, høflig og holdt seg unna dop, sier han. Foto: Privat

De flyttet rundt i Oslo – Grønland, Tøyen, Røyken, Grünerløkka – og landet til slutt på Bekkelaget. Som guttunge fikk han lov til å reise inn til sentrum for å danse. Der traff han andre som ham, innvandrerbarn som ikke helt hadde funnet fotfeste, før de møttes og fant det sammen.

– Vi var byvankere, sier han.

De vanket på Oslo City, en smeltedigel av ulike kulturer som formet dem alle.

– Det å vokse opp med så mange forskjellige, men så like folk – den gryta – er det som har gitt meg all den kulturelle kapitalen jeg sitter på.

Yosef understreker det i første setning av «Flus»: Han var ingen gangster. Han ble mer en slags maskot, med på det meste, skjermet fra det verste.

– Jeg var aldri i en situasjon der jeg måtte ta konsekvensene. Men jeg opplevde nok til at jeg kunne gå tilbake på skolen på Ekeberg og skryte.

Det hjalp å feste blikket på dansen. Han ville bli god, komme seg steder. Dansegruppen hans terpet og øvde og fikk danse på konsertene til Prodigy, MC Hammer, Backstreet Boys.

1998: En 19 år gammel Yosef Wolde-Mariam viser daværende barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland rundt i lokalene til Ungdom mot Vold, der han danset. Foto: Knut Falch, NTB
Yosef og Tshawe i 2004, før Madcon lagde «Beggin’», låten som endret livet deres for alltid. Foto: Stein J. Bjørge

Så møtte Yosef en annen tenåring som delte hans kjærlighet for Nas, Tupac, Wu Tang og andre amerikanske rappere.

Og mens noen i gjengen på Oslo City endte på skråplanet og noen på dop, endte noen – vel, antagelig bare én – på toppen av internasjonale hitlister.

Kjærlighetssorg og «Beggin’»

Historien om hvordan 13 år gamle Tshawe Baqwa møtte den to år eldre Yosef og skapte norsk musikkhistorie, er fortalt og gjenfortalt. Kortversjonen går omtrent slik:

Tidlig på 90-tallet starter de rapglade guttene gruppen Madcon. Ryktet sprer seg, plateselskaper sikler. Men førstesingelen i 2000 flopper. Et etterlengtet album kommer i 2004, det møter skryt hos anmelderne, men skuldertrekk hos lytterne.

Så én dag ringer Tshawe til Yosef. De har tatt noen pils på Løkka. Yosef har tatt taxi hjem, men kompisen, som har kjærlighetssorg, har dratt videre på konsert. Etter konserten spiller DJ-en en 40 år gammel låt av Frankie Valli: «Beggin’.»

«Den må du høre», sier Tshawe entusiastisk.

På tre dager i studio kledde de 60-tallshiten i 2007-drakt og laget det som skulle selge seks ganger platina og bli en av norgeshistoriens største hitlåter.

Yosef husker hvordan sjefen i plateselskapet satte seg ned for en prat, prøvde å forberede dem på hva som ventet.

– Han sa: «Over 90 prosent av artistene dere har fulgt med på og ikke ser lenger, som dere tror har falt fra fordi de begynte å lage dårlig musikk? Det er ikke derfor. Det er fordi denne bransjen er for tung. Dere må ta minimum tre ferier pr. år. Det er ikke et spørsmål. Dere må.»

– Gjorde dere det?

– Nei.

Da Norge arrangerte Eurovision-finalen i 2010, opptrådte Madcon med låten «Glow» i en omfattende opptreden med publikum fra flere land. Foto: Gorm Kallestad, NTB
Ikke alle sanger synges foran titusener av mennesker. Madcon har også opptrådt på Tusenfryd og Stena Line, i et eritreisk fengsel og, her, under Arbeiderpartiets landsmøte i 2017. Foto: Terje Pedersen, NTB

Hest til 275.000 kroner

Du har ventet 15 år på å leve opp til hypen, og så plutselig lager du en gigahit? Det er som å gå 15 dager uten mat og plutselig finne en Michelin-buffet.

Tshawe og Yosef fråtset.

Damer og sponsorer kastet seg etter dem. Yosef, som aldri egentlig har brydd seg om biler, kjøpte en Bentley. Og for å hjelpe en kompis: en hest til 275.000 kroner. Begge rapperne har kjørt sin personlige økonomi i dass, gått konkurs, hentet seg inn igjen.

På signeringsferder gjennom Norge møtte de 2000–3000 fans, folk som gråt, stirret og besvimte. Yosef minnes konserter der 80.000 mennesker sang med så høyt at han ikke hørte seg selv i monitor. Snoop Dogg, som de selv hadde hørt på, inviterte dem opp på scenen og sang deres låt.

– Det var veldig sjelden vi stoppet opp, snudde oss rundt og klappet hverandre på ryggen. Det var noe som skjedde mens vi fortsatt gikk, sier Yosef.

– Jobbet dere for hardt?

– Jojo, det vil jeg for all del si. Men hvis du kommer fra lite og du er målbevisst, så blir det litt sånn.

Bedre nå, enklere før

Det er gått en stund siden Madcon herjet hitlistene. De jobber med ny musikk som skal komme på nyåret, men å gjenskape galskapen fra «Beggin’»-tiden kan bli vanskelig.

Det var tiden da Yosef ofte ble omtalt som «han andre» i Madcon, ofte i skyggen av kompis Tshawe, som attpåtil ble hele Norges «Skal vi danse-Tshawe» i 2007.

– Jeg heter jo fortsatt Tshawe for en god porsjon mennesker. Jeg har til og med fått spørsmål om jeg «er med i Tshawe», sier Yosef.

Han tok et stort steg ut av skyggen da han nølende ble dommer i The Voice. Han kan ta nye steg med «Flus».

Men de kanskje største stegene er tatt av rappernes generasjon, de som hang på Oslo City og andre kjøpesentre landet over. Det er de som dominerer norsk hiphop nå. Og det er blitt vanligere med andre farger, røtter og kulturer.

Karpe og Yosef rappet om temaet på låten «Påfugl», etter terrorangrepene 22. juli.

– De ringte og sa: «Det finnes ikke én som har en fot i flere leirer enn deg. Du er definisjonen på påfugl. Vil du være med?»

Mye har skjedd siden 90-tallet, og mye til det bedre. Men ikke alt, synes Yosef. Foto: Stein Bjørge

Karpe er to av de fremste representantene for den nye og litt mindre blendahvite musikalske generasjonen. Men hvor tolerant er Norge egentlig er blitt?

Yosef er ikke så sikker.

– Vi sier «elsk hvem du vil», «man er like mye verdt uansett hvor man kommer fra», «elsk deg selv». Vi har veldig mange ekstremt enkle kjerneverdier, som ikke burde vært et samtaleemne ever, men som har vært det i alle år, sier han.

Men at majoriteten blir mer inkluderende, gjør ikke at minoriteten forsvinner. De bare holder munn, helt til de sitter bak fire vegger eller et tastatur.

Før kunne en nabo kalle ham «sotrør», som var kjipt, men i det minste ærlig, synes han.

– Jeg tror selvfølgelig at mennesker bearbeides og omprogrammeres over tid. Men du spør meg ikke om enkeltindivider. Du spør hvordan samfunnet er blitt. Og for meg var det enklere å høre «neger» og vite «Okay, der står han».

«Da blir de jo drittunger!»

Mens moren var soldat for Eritrea, kjempet faren for Etiopia. De møttes i Italia, helt tilfeldig, og la stridighetene til side. Resultatet ble Yosef. Men han skulle se lite til faren, som døde i 2006, rett før Madcon tok av.

– Vi hadde ikke noe bra forhold. I mitt hode er det noe han alltid har følt på.

Derfor tatoveringen av øyet – farens øye – som gråter tårer ned i en dam. En dam der Yosefs egen sønn speiler seg og ser sin egen far.

Som barn lærte Yosef mye om livet av å leve med en syk mor og Oslo City som ungdomsklubb. Som far vil han gjerne gi barna samme kunnskap og erfaringer, men vet ikke hvordan.

– Man sier: «De skal få alt jeg ikke hadde.» Og så får du barn og gir dem alt du ikke hadde, og så skjønner du: «Men det her funker jo ikke. Da blir de jo drittunger!»

Yosef kaller sønnen Noah «en karbonkopi» av seg selv. Her er far og sønn – med noen tiårs mellomrom. Foto: Privat

I motsetning til Tshawe har Yosef vært i det samme forholdet siden før suksessen med Madcon. Nå er han gift, har tre barn og er, for kompisen, veldig A4.

– Tshawe mener at jeg er veldig konservativ. Jeg mener jo at jeg bare er det i forhold til ham.

Samtidig har han kanskje et poeng, tenker Yosef. Han har ansvar, og ansvar er kjedelig.

– Jeg ønsker jo ikke at det skal være kjedelig. Du vet, hverdagene flyr. Det går på autopilot. Og man ønsker å bryte mønsteret for å skape minner. Jo eldre de blir, jo fortere skjønner jeg at tiden går. Fra at de hopper i fanget ditt, og du skifter bleie på dem, til at sønnen min nå kommer inn døren, sier ingenting, jeg hører bare en dør som smeller, og han går med trynet stappet i en telefon ...

– ... og drar til Oslo City?

– Ja, det er det nye nå. Han vil hit.

– Til Bjørvika?

– Ja. Han spør om han kan dra på Mike’s Corner og spise med vennene sine. Så sier jeg: «Du er tolv!» Så sier han: «Jammen du dro jo da du var sju?»

– Og da sier du?

– Det var 90-tallet! Alt forandrer seg.

Yosef ler.

– Når man blir malt opp i et hjørne, da er det liksom: «Hold kjeft, jeg er voksen. Gå og spill noe!»

Han kan ta seg i det når han blir irritert på sønnen.

– Jeg kommer på at han er en karbonkopi av meg. Som betyr at jeg egentlig står og skriker til et speil.

When we were kings

44-åringen har også fått en slags farsrolle i norsk musikkbransje. I 2007 var det plateselskap-direktøren som ga ham en advarsel. I dag er det Yosef som setter seg ned med yngre artister for å advare og forklare. De sitter storøyde og lytter til mentorens historier fra Madcons glansdager, fortsatt smått surrealistisk for fortelleren selv.

– Jeg tror det ble for mye. Det var bare dag etter dag etter dag. Det var bare jobb, det var ingen søvn, det var sinnssyke inntrykk – det var alt, sier han.

Én ting er historiene vi forteller andre, en annen er historiene vi forteller oss selv. Noen ganger endres de siste av responsen vi får på de første.

– Når jeg begynner å prate og ser hvordan de trekkes mot historiene, og når jeg selv hører hva som kommer ut av munnen min om alt vi har opplevd, så tenker jeg: «Damn. Du skulle vært mer til stede.»