Når Øystein Pettersen (39) onsdag denne uken går på scenen med saggede jeans og hvite sneakers, er det lett å tenke at han skal drive komikk. Flås-kjeften fra Groruddalen, rakkeren fra reality-TV-skjermen – her står han nå, i Vika, Oslo sentrum, foran 65 eiendomsmeglere fra Sem & Johnsen. Det er åpningsuken for firmaet i deres nye hovedkontor. Mandag var det kaker og bobler. I dag «Pølsa» og frukt.
– Resultatene er hva både dere og jeg lever av. Men det er ikke det jeg lever for, sier den innleide inspirator.
For fire måneder siden lå han hikstende i et ambulansehelikopter og fryktet at livet snart var slutt. Nå synes Pettersen i toppform, der han står mellom konjakkfargede skinnstoler og mikser sin hjemmetrukne prestasjonsfilosofi med karakteristiske selvstikk.
– Tenk: Dette loppemarkedet av en fyr sto på start i olympiske leker for Norge!
Folk ler. Folk lytter og nikker.
Eks-langrennsløperen Øystein Pettersen har spikket seg en ny gren.
Bygger kloss for kloss
To dager tidligere sitter samme mann og myser mot stuevinduet hjemme på Lillehammer. Vindstille og sol. Tre Blå Extra-vennlige minusgrader. Ahhh. Men nei. To spinkle streker har tvunget ham og datteren til isolasjon fra silkeføret. Dagen før måtte han bremse litt ned i byggingen av en lyseblå Volkswagen T2 surfevan med retrokjøkken og hevbart tak, kjøpt for 1799,– på lekebutikken og brakt til døren av en smittefri kompis sist lørdag kveld. Han ville ikke bli ferdig for tidlig. Omikronprosjektet har vært planlagt.
– Lego er gøy. Vi har nesten gledet oss litt til å få korona på grunn av dette, sier pappa Pettersen.
Egentlig skulle han fylt denne dagen og den neste med reklameoppdrag. En innbringende ukestart gikk fløyten, men Pettersen mugner ikke. Kvalitetstid med barna er rett i kjernen av et budskap han har gjort til et levebrød. «Lag gode dager», som han minnebokaktig avslutter hver e-post og SMS med. Et annet mantra er «helt konge», han sier det ofte, kremmeraktig og lurt, for munnhellet er identisk med tittelen på hans ferske bok.
Nylig ble han kanskje litt for frempå. Avisen Kampanje la merke til at han koblet markedsføring for egne klær med deltagelse på «Mesternes mester». Han la seg flat.
– Veldig dårlig timing. Genseren ble trykket i begrenset antall og er hundre prosent non-profit. De går til en veldedig sak, og jeg tjener ingenting. Men det var ikke bra, sier mannen med klengenavnet alle kan.
Langmat og Jäger
«Pølsa» ble formet under en barmarksøkt i studietiden. Han trente stavgang i en myr i Meråker med en kompis. Øystein hadde trukket på seg tettsittende heldress. Kameraten fikk assosiasjoner til en stappet pølse. Tidenes vedheng var skapt, men ingen vonde følelser. «Pølsa» tror han har tjent på det.
– Det har gjort at jeg har stukket meg ut i mylder av gode skiløpere – mange av dem bedre enn meg. Og ungene mine synes det er gøy!
Under sin første 5-mil i Holmenkollen i 2006, ble det Pølsa-fest. I bakkene opp mot Frognerseteren gikk debutanten på en sprekk. Publikum tilbød brus. Pettersen kylte gladelig nedpå en kopp. Men det var ikke cola, men Jägermeister. Pettersen ble blid og fortsatte. På Gratishaugen lå grillosen tett. Tilbudet kom, så klart.
– Jeg tenkte: «Fader, jeg tar en pølse». Om jeg kom 15 eller 16 minutter etter vinneren spilte ingen rolle, sier han. Med pølse i lompe i kjeften loffet Pettersen i mål.
Mye har skjedd siden.
Filosofien
– Utover navn – hva kaller du deg egentlig nå?
– Kaller ... jeg jobber med folk. Jeg er lite opptatt av titler og prestisje. Jeg kaller meg ingenting. Annet enn autentisk. Og pappa og ektemann. Det er jævla ekte titler! Men da sliter folk med å plassere meg i bokser og hierarki.
Byrået Athenas presenterer ham på sine nettsider som «tidligere profesjonell skiløper» under den medium catchy overskriften «Sett deg et mål for hvem du vil være i verden».
– Hva betyr det?
– Felles for alle som lykkes, er at de vet hva de vil lykkes med. Du kan godt avfeie det som en selvfølgelighet. Men går du ut og spør mannen i gata hva de egentlig bruker tid og ressurser på, har svært få filla peiling, sier han.
Selvhjelpsforfatteren og foredragsholderen virker tent og velsmurt, hans filosofi kan legges ut langt som et Vasalopp. En mulig sprintversjon: «Stopp opp. Spør deg selv: Hva vil du egentlig oppnå? Og hva kan du påvirke for å komme dit? Velg, og velg bort. Gi jernet på nytt, men med retning. Det kan gi resultater. Og kanskje streif av lykke på veien.»
Pettersen elsker å prate. Han er sønn av en lærer, har formidling i blodet og har opplevd ganske mye. Men ta det for det det er.
– Jeg er ingen allviter. Jeg er en enkel gutt fra Groruddalen som er opptatt av å bryte ned kompliserte ting til enkle prinsipper. Og som forhåpentlig kan inspirere til at folk har lyst å prestere, sier han.
Hvor ble hans egen gnist tent?
Gullhelten
Kanskje mellom blokkene på Brobekk, der leilighetene var så små at alle måtte være ute, og uteplassene så store at det var plass til alle. Eller kanskje i 2002, da en lovende, men merittløs 19-åring med Lillomarka som hjemmebane sa det høyt så folk hørte: «Jeg skal vinne OL-gull i Vancouver 2010!»
Åtte år fulgte med fremgang og sykdom, pallplasser og skuffelser, før han prikket formen og ikledd superraske briller okset seg frem til sprintfinalen under en stekende, canadisk sol, februar 2010.
Så gikk han på trynet. Han ble nummer seks.
Pettersen tror han hadde vunnet uten fall, for aldri har han følt seg sprekere. Slik kunne det endt. Men rett før sprintstafetten fikk Ola Vigen Hattestad snørr i nesen, og reserven ble satt inn på kort varsel. Pettersen følte seg uforberedt, men lagkompis Petter Northug var i monsterform. Det sprutet bak skiene og endte med gull.
– Folk syntes det var en spennende stafett. «Jeg vet», sier jeg, «for jeg gjorde den spennende». Hadde det vært to av Øystein, hadde det maks blitt bronse. Så ville tilfeldighetene det til at jeg var på lag med verdens beste skiløper.
Uansett: Han var OL-mester, ventet lykkerus, men dagen etter – total tomhet. Hva var dette? Der og da klarte han ikke sette fingeren på det. 12 år senere mener han å ha reflektert seg frem til et svar.
Elsk på moment
Øystein Pettersen har laget seg et favorittbegrep: «moment», men ikke det engelske øyeblikket. Moment, sier han, er all kraften, motivasjonen, all innsats, dytt og glød som ligger i det å være på vei mot noe du virkelig vil. Første gang han fikk «den følelsen», var etter at Thomas Alsgaard vant 3-mila under OL på Lillehammer. Øystein Pettersen var 11 år og satt klistret. Hva var suksessoppskriften? Alsgaard avslørte at han jo hadde gått en del uten staver ...
Øystein spente på seg sine hvite Madshus utenfor blokken, forserte kulverten under riksvei 4 og klatret bakkene mot Tonsenhagen og Lillomarka. Og der, under furukronene, skøytet han seg stavløs gjennom en 9 kilometers rundløype mens han følte seg fantastisk. Energien. OL-vinnermetoden. Wow!
– På vei nedover bakkene igjen, da ... hoi ...
– Følelsen av å få til noe, være på vei et sted ... det er noe euforisk over det. Nei, skulle jeg tatovert et ord, tror jeg det ville vært «moment».
Han mener det er allmenngyldig. Om det er jakten på gull, klatring mot en fjelltopp eller eksamensinnspurt før sommerferien. Verdien og rushet ligger i turen frem.
– Så kommer du frem, og det er drita gøy. Men den gleden er ofte kortvarig. Når du plutselig ikke er på vei noe sted lenger, byttes moment med tomhet.
– Men alt må ta slutt. Hva er løsningen i din modell – skape nye mål?
– Jeg tror det, men det trenger ikke være noe stort og fancy-schmancy. Nadya Khamitskaya (danser og «Mesternes mester»-deltager) sa det fint i podkasten vår denne uken: «Suksess for meg er å være på vei et sted uten å jage.»
Slike begrepsakrobatiske resonnementer drysser Øystein Pettersen raust ut. Luft eller visdom? Samme det. Han får tilbakemelding om at ordene hans betyr noe. Folket vil ha dem. Han sier han kunne reist Norge på kryss og tvers og snakket hver dag – hvis han ønsket. Men det er ikke lenger slik han prioriterer.
Gråten i gangen
I 2013 var Øystein Pettersen en randsone-mann på landslaget. Gjengen dro rett fra prøve-OL i Sotsji til VM i Val di Fiemme i Italia. Pettersen var med som reserve og gikk ikke én mesterskapsmeter. En klump av dårlig samvittighet vokste. Han bodde i en bag som en fraværende, nokså nybakt, pappa og gledet seg vilt til å komme hjem til familien. For mens faren var på tur, hadde datteren lært seg å gå! I hodet hadde han laget bilder av hvordan Oda skulle stabbe mot ham i frydefull gjensynsglede.
Men ingen kom løpende mot den hjemkomne far. Datteren gjemte seg i stedet bak mamma Ellen.
– Jeg hadde jo vært borte i over 200 dager i hennes første leveår. Hun ante ikke hvem jeg var!
Da begynte Øystein Pettersen å gråte. Han følte seg ussel. Ett år senere mistet han plassen på sprintlandslaget. Det var en lettelse. Klumpen i magen ble oppløst. Omtrent her begynte han å spinne sine mantra om å «lage gode dager». Være til stede og spandere tid og ressurser på det som betyr noe. For Pettersen – familien. Sekundært: gå fort på ski.
– Hva gir deg hverdagslykke?
– Av og til kan det være nok å spise frokost med flokken og gå hver til vårt uten at noen er sinte og sure. Mitt beste tips: Smør matpakke kvelden før!
Ingen rakettforskning, men hva så? Øystein Pettersen har aldri brydd seg om folks mening, om det er fra presse eller prest eller fant – eller tusenvis av nakensjokkerte tyskere, for den del.
Han kaster nesten avvergende på hodet da hendelsen nevnes. Året: 2006. Stedet: Düsseldorf, Tyskland. Bakgrunnen: et veddemål. Pettersen hadde garantert at han skulle gå naken hjem til hotellet hvis han kom på pallen. Det endte med annenplass i to renn på rad. Og nakenjogging i skisko og lue langs oppløpet deretter.
Scenen har brent seg inn i Pettersens greatest hits. Mannen fra Oslo øst fikk et image som en tabloidvennlig gjøgler i en sport assosiert med tomme ekko fra dype skoger, skjemasvar og havregraut. Hvis man holder Petter Northug utenfor.
– Jeg har alltid bare vært meg selv. Jeg er glad i folk, nysgjerrig på andre og utadvendt. Da fikk jeg en rolle som litt annerledes. Men det er klart: Noen ganger tok jeg den fordi det var forventet.
– Rollen som klovn?
– Ja, og det har jeg nok profittert på kommersielt, men kanskje tapt litt sportslig. Jeg har ikke angret. Men en del blir kanskje overrasket over at jeg er reflektert. I manges øyne er jeg bare han som slædda rundt og var naken.
– Du viste rumpa på TV igjen senest for én uke siden, under «Mesternes mester»?
– Jeg er veldig lite forfengelig og mer opptatt av hva jeg synes om meg, enn hva andre synes. Men så lenge jeg gjør ting jeg mener er innafor og i henhold til egne verdier ... æææææ!
Køddefanten avbryter tenkeren med et flir.
– Jeg er jo en blid fyr. Og jeg mener jo at jeg har humoristisk sans. Men jeg har alltid vært en hardtarbeidende gutt som har levd av å gå på ski i 20 år. Det får du ikke til bare ved å være utadvendt.
Men strøken glid og egosmøring kommer langt ned på Pettersens liste nå.
– For jeg vet hva som betyr noe når du ligger i et ambulansehelikopter og holder på å miste livet. Det er ikke medaljer i skapet eller tusen tomler opp.
Dramaet i helikopteret
Det startet med et diffust trykk i nakken. Det spredte seg raskt til hodet. Noe sprengte under sykkelhjelmen, som om hodet ikke fikk plass. Han skrudde på justeringshjulet, men ingenting skjedde. Så hugg smerten inn.
På få minutter snudde en hyggelig sykkeltur i skauen til en kamp om å komme seg hjem. Med bankende smerter klarte han å forsere de 25 kilometerne, kom seg inn i gangen, lukket øynene, åpnet dem igjen og spydde utover gulvet av det skarpe lyset. I sengen ble han liggende og sykle med bena i luften i et forsøk på å flytte fokus vekk fra hammeren i hodet.
Så ringte han en legevenn. Nå skjedde ting fort. Inn i bilen stadig spyende, ned til akutten, inn i CT-maskinen, så en skrekkelig beskjed.
«Du har hatt en blødning i hodet. Du må flys til Rikshospitalet.» Fra helikopteret ringte han kona Ellen. En lynkort samtale med en dødsviktig punchline: «Ta vare på barna. Jeg er så glad i deg.»
– Jeg kunne ingenting om hjerneblødning. Men jeg skjønte jo at de ikke trykket på den store røde knappen og fløy med helikopter til Oslo for å kjøpe Paracet!
– Selvfølgelig var jeg redd.
Likevel beholdt han en slags fatning og forsøkte å tenke positivt. Så ringte Oda – datteren. Hun hadde kommet hjem til tomt hus og lurte på om faren var rett rundt hjørnet. Han ga et nedtonet riss av omstendighetene, sa han var glad i henne, men «ring mamma nå». Sekunder senere, i luften under en blå himmel, brast det for Pettersen.
– Den gråten har jeg aldri vært borti før. De var livredd. Du bare ligger og rister. Gråten som kommer når du tror du skal miste alt.
Han slapp operasjon. Det endte godt. Hva har han lært? Av legene – dette: At 40 prosent med tilsvarende blødning dør før de når sykehuset. At kun 5 prosent av dem som overlever, slipper unna uten varige mén. At gjennomsnittlig rekonvalesenstid er 11 måneder. Men Pettersen var hjemme i huset igjen seks dager etter. Legene sa det presist: «Du har hatt griseflaks.» Idrettsfolk snakker støtt om «marginer». Pettersen har levd dem.
Det som ligger fast
Nybygget Via i Vika, onsdag denne uken: Pettersen har varmet opp med en espresso og skrøneprat med meglerne. Han har innledet med å si at han har fått frie tøyler, noe som passer bra, for han har aldri forholdt seg til tøyler. Latter. Han fekter og knytter neven, knagger sine poenger med knips i luften. Her kommer ett til:
– Den man har vært, står ofte i veien for den man kan bli!
Slik skal han holde på i tre kvarter til. Så toget hjem til Ellen, barna Sigurd og Oda. Da vil han ha oppfylt to av tre kriterier for en meningsfull dag, tid til jobb og nok tid til familien. Etter skumring, krysses treeren av. Da stikker han til skogs med hodelykt. Mye er endret, men grunnen står solid.
«Pølsa» er så fryktelig glad i å gå på ski.