Moren som tok opp kampen

Noen omtaler henne som en tiger, andre som en løve. Selv skylder hun på morskjærligheten.

— Den er det sterkeste i verden. Jeg hadde ikke klart det jeg har gjort for andre unger enn mine egne. Og jeg hadde ikke klart det for meg sjøl, slår Ann Kristin Liland (51) fast.Hun er blitt kjent som moren til Robert Liland, han som vant mobberettssaken mot Søgne kommune i 2013. Kristiansand tingrett fant det bevist at Robert var blitt utsatt for vedvarende mobbing på Tinntjønn skole i 2003 og 2004. Mobbingen besto i omfattende vold, verbal sjikanering, trusler og utfrysning. Nivået på dette var ifølge retten i strid med de kravene som skolelovgivningen setter.

— Vi rulte skolen, skal en av mobberne ha innrømmet i retten.

Ann Kristin Liland hadde i mange år forgjeves forsøkt å få skolen og resten av kommunen til å ta overgrepene fra disse guttene på alvor, uten hell. Det måtte to rettssaker til, og store psykiske senskader for Robert.

— Jeg syntes det var skremmende da Ann Kristin gikk til politiet og meldte saken første gang. Men hun bare sa: «Nå er det slutt». Ann Kristin er den tøffeste jeg kjenner, mye tøffere enn meg, sier mannen hennes, Per Svein Liland.

Etter den knusende dommen i tingretten, som kom etter den andre rettsrunden de kjempet for sønnen, er Ann Kristin blitt en nasjonal talsperson mot mobbing av barn, og hun har ofte vært på både fjernsyn og radio.

— Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være en feig voksen, sier hun.

Den første kampen hun tok var i 2005, etter at Robert ble overfalt av en guttegjeng på bussen året før. De to som ledet an i mobbingen av Robert, ble dømt til betingede fengselsstraffer og bøter. Deretter gikk Ann Kristin og mannen til søksmål mot kommunen. Og vant. Det føler hun forplikter.

— Jeg hører dessverre så mange forferdelige historier at jeg ikke vet hvor lenge jeg orker å fortsette å jobbe med dette, men jeg føler at det forplikter å ha fått en rettskraftig dom. Og jeg skulle gjerne fått et nasjonalt kompetansesenter på plass og se at dette går rett vei før jeg gir fra meg stafettpinnen, sier hun.

Bok har Ann Kristin også skrevet, som har solgt i 4500 eksemplarer. Hver gang det skrives og snakkes om mobbing i mediene, øker salget av boka hun skrev om Roberts og familiens erfaringer. Halvparten av boka er en oppskrift på hvordan folk som mener barn blir mobbet kan gå fram for å få en slutt på det. Morskjærligheten begrenses ikke, som hun tror, til hennes egne unger. Ann Kristin holder ikke ut tanken på at noen barn lider.

Sover dårlig

— Det var først da jeg begynte å skrive det ned at jeg skjønte hvor tøft det hadde vært. Jeg var stresset og kvalm og sover fortsatt dårlig, våkner midt på natta og sovner først på morrakvisten, sier hun.

— Det handler kanskje om hennes egen oppvekst, sier en av venninnene om hvor Ann Kristin henter engasjementet for barn fra. Og legger til at det trolig også er denne oppveksten som har gjort Ann Kristin så sterk at hun fryktløs går på makthaverne og «biter dem i leggen». At makthaverne ser på henne som et mas og en plageånd gjør henne ikke det ringeste.

Ann Kristin Liland

Ann Kristin var eldste barn av en enslig mor, som etter hvert fikk enda to barn uten mann. Da fikk lille Ann Kristin lære betydningen av det brutale uttrykket «uekte barn». Moren og ungene flyttet en del, og mye ansvar falt på eldstejenta, som ble tidlig voksen og sørget for å holde småbrødrene i ørene.

Ble mobbet selv

— Jeg opplevde selv mobbing fordi mamma hadde tre barn og var ugift. Jeg følte meg utrygg og utsatt, likte ikke skoleveien og friminuttene, men trivdes veldig godt i skoletimene, minnes hun.

• Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være en feig voksen.

Ni år gammel flyttet Ann Kristin fra Trøndelag til Søgne.— Voksne sa rett til meg at de syntes synd på meg som ikke hadde noen far. Hadde det ikke vært for hva voksne tilla oss og mamma, hadde jeg hatt det veldig greit. Men etter hvert syntes de mamma var ei ålreit dame, så det ble mindre snakk, sier Ann Kristin på en blandingsdialekt som røper at hun ikke startet livet på Sørlandet.

Moren hadde strøjobber som rengjøringshjelp.

— Hun vasket seg nesten forderva for å holde liv i oss, sier datteren.

Ann Kristin Liland

Ann Kristins familiehistorie er den om fedre som forsvinner, familier som revner og kvinner som tar ansvar.

— Det er en «never ending story« , sier hun med et smil, og forteller at slekta på farssiden stammer fra sjøsamer, som sto lavest på rangstigen da hun ble født.

• Jeg føler at det forplikter å ha fått en rettskraftig dom.

Farfaren stakk da faren var fem år. Faren stakk da Ann Kristin var ett. Moren fikk tre barn med to menn uten å være gift. Begge brødrene til Ann Kristin er skilt, og to av sønnene hennes har barn uten å bo med ungenes mødre. Robert har to barn, og eneansvar for ett av dem. Selv har Ann Kristin vært gift med tålmodige Per Svein siden 1987, og har tenkt å fortsette med det.Ettersom sønnen deres, Robert, har psykiske senskader som følge av mobbingen, stiller Ann Kristin opp for hans to barn også.

— Per Svein og jeg har sagt at uansett hva disse ungene trenger, skal de få det av oss. De skal få være med på det de andre ungene gjør, sier hun.

A4-lykken er nok

— Facebook-lykken ler vi av og til litt av. Får vi til A4-lykken, er det en suksess for oss, smiler hun.

Ann Kristin flyttet tidlig hjemmefra. Etter niende klasse dro hun til Valle for å ta husmorskole, og tok deretter kokkeskole i Kristiansand.

— Jeg har lært opp både mann og tre sønner til å lage god mat, så det vanker alltid deilige retter til middag, smiler hun.

Ann Kristin Liland

I 1990 fikk hun en stoffskiftesykdom og sluttet i jobben som kokk på Heslandsheimen i Mandal, var hjemme med sønnene og tok strøjobber innimellom som tilkallingskokk. I tre år drev hun et eventselskap sammen med en venninne, og hadde ellers hendene fulle, ettersom Per Svein i alle år har jobbet i Nordsjøen.

— Jeg har vokst opp med brødre og visste hvordan jeg skal håndtere gutter. De må ha tydelige og klare regler der jeg viser dem hvem som er sjefen. Det er mer fart og aktivitet med gutter enn jenter, og vi måtte pusse opp ofte, ettersom guttene tegnet på veggen, rev ned tapeten og lagde knivstikk i døra, smiler hun.Ann Kristin var aktiv i velforeningen, der hun ikke ga seg før det ble laget egen ridesti til rideskolen på Åros, hun jobbet i forliksrådet, i foreldreutvalget FAU og satt i styret for Søgne Ap, inntil hun meldte seg ut i protest.

— Det var for mange konflikter og maktspill og ufin behandling av folk. Da sto jeg midt oppi det med Robert og orket ikke konflikter på fritiden og. Det er begrenset hvor mange kamper en orker å ta. Jeg hadde valget mellom å gå ut eller si fra, og valgte å gå, sier hun.

Tok utdannelse

I 2003 tenkte Ann Kristin: «Nå er det min tur». Hun ville ta mer utdanning.

— Men så feil kan en ta, ler hun. 2003 var året mobbingen mot Robert startet og løvemora våknet i Ann Kristin.

Likevel klarte hun å ta seks fag på privatgymnas for å skaffe seg studiekompetanse.— Jeg fikk 5 i gjennomsnitt, sier hun stolt og forteller at hun er en lesehest.

— Og jeg har en utrolig sterk vilje, i tillegg til å være systematisk.

Når guttene var ute, satte Ann Kristin opp en ukeplan for hva hun skulle lese, og holdt den slavisk.

Mange studier sto på ønskelista, men erfaringene med Roberts problemer gjorde at hun bestemte seg for å bli sosionom. Og det ble hun. Til sist ville hun også ta en master i offentlig politikk og ledelse, og gjennomførte det også; alt var ferdig i løpet av seks og et halvt år i 2009. ## Reddet helsa

— Det at jeg måtte tenke på noe annet enn mobbingen av Robert reddet den psykiske helsa mi. Dermed unngikk jeg å grave meg ned i problemene og havne i offerrollen, sier hun.

Venninner sier Ann Kristin endret seg etter gjennomføringen av studiene. Nå fikk hun et verktøy å håndtere erfaringene med.

— Utdanningen var skreddersydd for det jeg holder på med. Nå kan jeg ikke avvises med at «vi vet du har erfaringer,» for nå har jeg fagkompetanse til å holde på med dette også, sier Ann Kristin triumferende.

For hun har møtt mange nedlatende reaksjoner underveis.

— Når man melder fra om mobbing på en skole, blir man møtt med knallhard justis fra andre foreldre, fra lærere og fra ledelsen i kommunen. Foreldre til barn som har det bra sier «du skjemmer ut skolen», og forsøker å få deg i skammekroken. Lærerne bagatelliserer, bortforklarer, mener at barnet oppfatter ting feil, tillegger det kanskje en diagnose og melder foreldrene til barnevernet. I kommunen råder kameraderi så ledelsen dekker over feil fra «sine», sier hun.- Når skoler systematisk over hele landet melder foreldre til barnevernet i mobbesaker, da er det noe galt, mener hun.

Ann Kristin Liland

Ann Kristin får henvendelser fra foreldre over hele landet, og ser det samme mønsteret gå igjen overalt:

— Det er som å trykke på en repeat-knapp: Sakene blir ikke håndtert. Skolene undersøker ikke godt nok, de avdekker ikke problemet og følgelig setter de ikke inn tiltak som må til for å stoppe mobbingen. Alle de åtte mobbedommene som har vært avsagt i rettssystemet, slår fast at skolene ikke har gjort nok for å stoppe mobbingen, slår hun fast, og mener at hovedproblemet er at skolene mangler kompetanse.

Typisk for mobberen

Når vi spør henne hva som er fellesstrekket ved barn som bli mobbet, svarer hun:

— Det er feil spørsmål. Riktig spørsmål er hva som kjennetegner mobberen. Hun lekser opp: Den som mobber gjør det for å få makt eller tilhørighet, eller har det så forferdelig sjøl at de trenger noen å la det gå ut over. Når du flytter en unge som blir mobbet til en annen skole, finner mobberne en ny å la det gå ut over, sier hun.

• Det at jeg måtte tenke på noe annet enn mobbingen av Robert reddet den psykiske helsa mi.

Ann Kristin sier hun ser et mønster i hvordan Søgne kommune håndterer mobbing, og mener å se likheter til den nylig avdekkede konflikten i administrasjonen.— Hvis det er store konflikter i administrasjonen, forplanter det seg nedover. Når det har utviklet seg en slik kultur, er det ingen som vil ta ordentlig tak i problemene og jobbe med dem, sier hun.

Hun mener åpenhet er nøkkelen til å få kommuner til å innse sine mangler og slutte å anke mobbesaker som anlegges mot dem i retten. Det var den massive støtten fra sambygdinger i form av mail og henvendelser til politikerne som fikk formannskapet i Søgne til enstemmig å gå mot rådmannens ønske om å anke Roberts mobbedom, mener Ann Kristin Liland.

Robert Liland

Etter mange års kamp for å få skolen i Søgne til å opptre profesjonelt og skikkelig overfor sønnen, har hun mistet troen.

Flytt ofrene

— Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme fram til dette punktet, men nå mener jeg det er bedre at foreldre flytter barnet som blir mobbet til en annen skole for å begrense skadene hvis de merker at skolen ikke tar det alvorlig, sien hun.

Årsaken er at hun på nært hold, og gjennom de mange henvendelsene hun har fått fra andre foreldre, har sett hvordan unger som blir mobbet kan utvikle spisevegring, selvskading, angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelser. Sønnen hennes, Robert, har utviklet det meste av dette og forsøkte å medisinere seg selv med rus.

Så ille var det en periode at Ann Kristin trosset morskjærligheten og kastet Robert på dør.

• Mamma er mitt idol.

— For å klare å gjøre noe sånt, er du så sliten at du ikke orker mer. Vi hadde alle roller, vi var Nav og terapeuter og ble ødelagt av det. Jeg tror at hvis vi hadde fortsatt slik, hadde vi også gått i bånn sammen med ham. I 2013 ga vi Robert beskjed om at han fikk holde seg unna til han var ferdig med rus og ville ta tak i livet sitt. Sånt kalles «tøff kjærlighet», sier moren.Etter åtte måneder sto Robert på døra hos mamma og pappa igjen.

"God som gull"

— Jeg har båret på så mye sinne som jeg har latt gå ut over mamma. Det er ikke mange som hadde klart det hun har klart, og hun holdt på å slite seg helt ut for meg. Mamma er god som gull. Kjempeflott er hun; den sterkeste dama jeg kjenner. Hun er et idol for meg. At hun står på videre etter at vi har vunnet vår sak, det beundrer jeg henne for, sier Robert.

— Du blir ikke sterk av motgang, men du finner ut hvor sterk du er, sier moren.

Ann Kristin Liland

For ikke å miste styrke, har hun konsekvent valgt bort å omgås folk som trekker henne ned, og har beholdt bare de vennene som tilfører henne noe positivt og gledesfylt.

Før Roberts dom falt i 2013, opprettet Ann Kristin enkeltmannsforetak og bestemte seg for å holde foredrag, skrive bøker, opprette foreldrenettverk med Facebook-side og jobbe for å få et nasjonalt kompetansesenter mot mobbing.

— Det vil jeg ha på Sørlandet, og jeg vil arbeide der sjøl. Antimobbing er blitt min jobb, sier hun.

Men også hun trenger å kople av, og hun bedyrer at det er hun flink til. Hun mediterer, lytter til italienske Andrea Bocellis varme fløtestemme, drar på hytteturer med venner, og elsker å reise utenlands. En tur til Peru sammen med Per Svein er allerede bestilt til slutten av februar. I april går turen til Venezia, der hun skal delta på et skrivekurs. Denne gangen skal hun skrive bok om senskader for ansatte i hjelpeapparatet.

Og nå ser hun at det lysner for Robert.

— Han har fått bolig, og Nav betaler en bachelorgrad for ham. Når Robert nå får utdanning som lærer, er han berget, sier løvemora.

Advokaten: - Skolen må ta mobberne hardere

- Jeg tror det er første gang på veldig lenge jeg kjenner glede

Robert Liland vant mobberettssak

- Robert ble fritt vilt

- Var ikke trygg noe sted

Politikerne krever handling mot mobbing i Søgne-skolen