– Når riksadvokat Jørn Maurud trenger ro, drar han til «et 30 kvadratmeter stort familiemausoleum»

– På mandagen sa du beklager til fetteren til Birgitte Tengs. Fredagen etter sa du beklager til Viggo Kristiansen?

– Ja, sier riksadvokat Jørn Sigurd Maurud. Så venter han tålmodig på et spørsmål og ikke en oppramsing av noe han allerede vet.

– Det er neppe sånne arbeidsuker en riksadvokat ønsker seg for mange av?

– Nei. Dette bør ikke være hovedinnholdet i arbeidet mitt. Slett ikke. Men jeg er glad for at vi får frem feil. Selv om dette er feil som har skjedd langt tilbake i tid, er det mitt ansvar.

– Hvem skal vi tro på når rettsstaten går så på trynet?

– Ja, nei, det ... Jeg håper at vi vil være i stand til både å opprettholde og gjenreise tilliten til våre etater. Vi jobber veldig seriøst med å bli bedre. Rutinene er bedre. Metodene er bedre. Jeg tror nok at vi er bedre enn vi var før.

– Knut Hamsun skrev «Om hundrede år er alting glemt». Men når fremtiden kikker norsk rettshistorie i kortene om 100 år, er neppe dette glemt?

– Jeg ser ikke bort fra det. Heldigvis slipper jeg å oppleve det. Det er klart, dette er ... det er nesten uvirkelig å ta innover seg. Det Viggo Kristiansen har vært utsatt for ... jeg tror nesten ikke det er mulig å forstå, sier Maurud. Så rister han på hodet.

En mann med et budskap

Fredag i forrige uke var riksadvokaten mannen alle i fjerde etasje hos Oslo statsadvokatembeter i Pilestredet ventet på. 22 år og 5 måneder etter at Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble drept i Baneheia, og over 20 år etter at Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble dømt for drapene, skulle Maurud skrive om historien.

Inne i det tettpakkede rommet rådet et slags bunnløst alvor. Ingen smilte, det var ingenting å smile for. Noen hadde åpnet vinduene, men likevel var det som om salen var tom for luft. En fotograf hadde svettet ut hele skjorteryggen sin. Det dirret på toppen av alle nettavisene. «Han har mistet evnen til å stifte familie. Han har mistet alt med tanke på å leve som et normalt menneske», sa Viggo Kristiansens advokat, Arvid Sjødin, til én av dem.

Mange av reporterne sendte live, og stemmen deres viklet seg inn i hverandre som spaghettitråder: « ... voldtok og drepte to jenter», « ... knyttes til begge ofrene», « ... tidenes justismord.» Bare en jevn during fra en slipemaskin noen etasjer under vitnet om en viss normalitet.

– Nå kommer han! sa én lavt, og riksadvokaten kom inn døren, presis, nesten på sekundet.

62-åringen som trives aller best i jeans, T-skjorte og sandaler med borrelås, hadde kledd seg i dress, slips og blankpussede sko. Under overleppen en ørliten pris løssnus bare kjennere la merke til. Han var ikke nervøs, Jørn Sigurd Maurud blir veldig sjelden nervøs, men preget og alvorlig.

Så stilte han seg med ryggen mot en grønnmalt vegg og fortalte at Viggo Kristiansen hadde sittet 21 år i fengsel uten grunn.

Ingen hvit ridder

– Dette har vært en veldig spesiell dag. Jeg har vært forberedt på den, men å formidle et sånt budskap gjør veldig inntrykk, sier Maurud.

Det er noen timer siden han uten store fakter eller dikkedarer gikk rett på sak og brukte ord som «nærmest uopprettelig feil, nærmest en tragedie» om det Viggo Kristiansen har vært utsatt for.

Riksadvokaten har forflyttet seg til det rause hjørnekontoret han overtok fra sin markante forgjenger, Tor-Aksel Busch, i november 2019. Ved kontorpulten hans henger et stort bilde av Marlon Brando i rollen som «Gudfaren», han fikk det av den kjente juristen Lasse Qvigstad for mange år siden. Maurud har kastet jakken, men beholdt slipset, alvoret og ettertenksomheten.

– Jeg har jobbet i denne etaten i mange år. Jeg har vært her siden 1995. Det er ikke en jobb man blir en helt i.

– Er det umulig?

– Ja. Det er jo de færreste som blir veldig «happy» med arbeidet vi gjør. Ofte blir man dømt for et eller annet. Og i den grad det er fornærmede og pårørende inne i bildet, så har jeg jo erfart at de ikke nødvendigvis opplever påtalemyndighetens embetsmenn som de hvite ridderne vi kanskje har innbilt oss at vi var. Bistandsadvokatene ivaretar jo ofte den rollen.

– Apropos det: Om ikke Viggo Kristiansen hadde hatt et lag av advokater og støttespillere rundt seg, kan det godt hende denne frifinnelsen aldri hadde kommet?

– Ja, og det er ille å tenke på. For sånn skal det ikke være.

– Hva har du selv tenkt om Kristiansens skyld disse to tiårene?

– Jeg har jo ikke hatt noe med saken å gjøre før nå. Jeg har vært en avisleser og sett på nyhetene og egentlig ikke reflektert nærmere rundt om det kunne være noen tvil ved den domfellelsen. Jeg tenkte aldri: «Her bør man virkelig sette seg ned og grave.» Det virket liksom så solid og overbevisende. Og husk, i så store saker blir det ofte påpekt at det har skjedd feil, at det er gjort noe galt. Man blir, hvordan skal jeg si det, litt blasert. Jeg har ikke hatt som tradisjon å tenke at dette må jeg til bunns i.

– Og nå?

– Jeg tenker at det går an å ha en enda større ydmykhet for at man ikke nødvendigvis har så rett som man tror.

– Først Birgitte Tengs-saken, så denne. Er det andre store saker som kan komme tilbake som et spøkelse for påtalemyndigheten? Orderud-saken, for eksempel?

Jørn Sigurd Maurud var aktor i saken i Nes herredsrett i 2001 og Eidsivating lagmannsrett året etter. Han vet godt at Per og Veronica Orderud har søkt om gjenopptagelse av trippeldrapssaken fra 1999, og kan ikke si noe om den. Får de gjennomslag, må han melde seg inhabil. Igjen. Det var slik han startet riksadvokat-karrieren. Han var inhabil i behandlingen av den såkalte Nav-skandalen i 2019, fordi hans daværende samboer, nå ektefelle, Hanne Bjurstrøm, var arbeidsminister da den nye trygdeordningen ble innført i 2012.

– Inhabil. Der har du liksom mellomnavnet mitt, sier Maurud tørt.

Fred. Ro. Familieminner.

Da han fikk riksadvokatjobben, stakk han til hytta ved et vann i Telemark så snart muligheten bød seg. Det ble for mange gratulasjoner, for mange SMS-er, for mange TV-opptredener og avisbilder. Jørn Sigurd Maurud kan se seg selv på skjermen eller i avisen og tenke: «Ser jeg virkelig sånn ut? Jeg ser jo ikke sånn ut i speilet. Nå ligner jeg mer og mer på faren min.»

Hytta, det 30 kvadratmeter lille og snart 70 år gamle «familiemausoleet», deler han med sin lillebror, Hans Christian. Jørn Sigurd er den mellomste i en brødretrio, og forholdet mellom dem er tett, men selvsagt har det vært episoder: Da riksadvokaten avtjente førstegangstjenesten på Skjold og så sin lillebror, tennismesteren, avbildet i Aftenposten med hans nye treningsjakke på, skrev han et brev hjem til eneboligen på Grefsen i Oslo: «Gratulerer med seieren. Jeg ser at du har tyvlånt jakken min, og ser helst at du legger den tilbake i skapet mitt, nyvasket.»

– Vi var kanskje ikke veldig rause med hverandre, nei. Jeg fikk tilsvarende tyn fra min storebror Lars Erik for å spille hans LP-plater når han ikke var hjemme. Han ville ikke ha flekker og riper fra en uvøren lillebror på dem, så der sto jeg, i kjellerstuen, og fulgte med på om han kom hjem. Da måtte alt ryddes vekk.

– Fikk du deg en lusing hvis det ble oppdaget?

– Nei, men han kunne gjøre det svært ubehagelig bare med ord.

Når Jørn Sigurd Maurud drar på hytta, er det ikke alltid så mange ord. Han reiser ofte alene. Det er langt til naboene. Fred. Ro. Familieminner i treveggene. Hverken han eller broren føler noe stort behov for å endre noe, og dessuten tenker Maurud om seg selv at han ikke er flink til å fikse ting. Han beundrer dem som kan bygge et påbygg eller reparere bilen sin alene.

– Føler du deg annerledes på hytta enn i byen?

– Det er ikke sånn at jeg plutselig blir en villmann der, nei.

Hytta har ikke innlagt vann, så han vasker seg gjerne i vannet rett ved, men den har strøm og TV, og slik kan han fortsatt dyrke en av sine hobbyer: serier. Maurud betaler strømmeabonnement hos de fleste som har noe å tilby, og har stålkontroll på hva som er verdt å se. Akkurat nå: «The Lord of the Rings: The Rings of Power» og «House of the Dragon».

– Ser du på true crime?

– Ikke så mye. Jeg synes ikke alltid det er så spennende.

– Fordi du har lest alle sakspapirene på kontoret?

– Hehe, nei. Men jeg er glad i krimlitteratur. Det er en god adspredelse som ikke krever all verden.

– Når du leser for eksempel Jo Nesbø, synes du han har et realistisk blikk på hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre?

– Hmmm. Mange av sakene hans er ofte veldig groteske. Bestialske. Min erfaring fra norsk strafferett er ikke at det er en betydelig grad av ondskap inne i bildet, slik det er hos Nesbø. Ofte er det affekt. Uflaks. Ruspåvirkning og nedsatt bevissthet. Sterke følelser. Og en annen ting: Jeg synes i sin tid at det var veldig gøy å se på detektiven Columbo, som jo alltid vanket blant drap i sånne overklassemiljø. Akkurat det er heller ikke min erfaring. Det er ikke så ofte samfunnets vinnere vi befatter oss med, sier riksadvokaten.

Han har sett mye fælt, men er flink til å glemme. Ett syn glemmer han aldri: åstedsbildene av den drepte toåringen som hadde samme pysj som hans egen sønn. Det føltes så nært.

– Gråter du på jobben?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg kan bli trist, lei meg og rørt, men er jo fra en generasjon der det med å gråte ikke var en naturlig ting å gjøre.

Han blir stille. Det er ikke så mye mer å snakke om.

Den skikkelige mannen

Før alt handlet om Tengs-fetteren og Viggo Kristiansen, fikk Jørn Sigurd Maurud mest oppmerksomhet for narkotika. Forklart litt enkelt: Han instruerte politiet om å ta lettere på bruk og besittelse til eget bruk og behandle langtkomne rusavhengige på en mildere måte.

– Det har vært ganske anstrengende, og jeg har fått mye motstand. Jeg har følt at enkelte ikke har villet ta innover seg at vi må forholde oss til loven når vi bruker tvangsmidler mot hvem som helst – og ikke minst den gruppen vi snakker om her.

– Kan du gi et eksempel på det du vil ha bort?

– Jeg vil ha bort at man uhjemlet driver tvangsmiddelbruk mot personer uten at det er anledning til å gjøre det.

– Tvangsmiddelbruk som «dra ned buksa, vis frem rumpa»?

– Hvis det skjer, så er det jo forhåpentlig for å finne noe, da, men likevel: Det å ha narkotika i underbuksen er ikke så alvorlig kriminalitet at det fortjener en så inngripende bruk av tvangsmidler, sier Maurud.

I 2020 meldte han seg ut av Norsk Narkotikapolitiforening etter 25 år som medlem. Han har endret syn på mye som har med rus å gjøre.

– Jeg er et barn av min tid. Jeg vokste opp med oppfatningen om at narkotika var det verste, at det var uhyre farlig, at det fordervet oss alle, og at folk ble gale av det.

– Hva tenker du nå?

– Jeg synes ikke det er noe fint at folk bruker narkotika, nå heller. Men jeg tror vi må ta innover oss at dette er et fenomen vi ikke blir kvitt, og for de aller fleste går det jo ikke så verst likevel, selv om de har prøvd narkotika. Vi har ikke noen empiri som tilsier at det hjelper å true med straff. Bruken av kokain og amfetamin og slike stoffer har vist en jevn økning også under det rådende strafferegimet. Narkotikabruken i samfunnet er mye høyere enn før.

– Har du prøvd hasj selv?

– Nei.

– Var du så redd at du styrte unna?

– Jeg har jo vært i nærheten av folk som har brukt hasj. Men jeg har aldri vært tiltrukket av det selv. I tillegg har jeg vært en litt sånn prektig fyr. Jeg har hatt i bakhodet at dette er forbudt, og at det vil være veldig uheldig for meg om jeg skulle bli tatt for noe sånt, sier Maurud, som tenker på samme måte om andre ting: Han kan gjerne feste, men i trygge omgivelser, langt unna folk og sammen med kamerater han har hatt siden barndommen.

Riksadvokatens ti år gamle Peugeot 4008 får heller ikke kjørt seg spesielt hardt, selv om han innrømmer å ha fått bot både på Sollihøgda og i bunnen av Rælingstunnelen.

– 2000–3000 kroner hver gang. Så utrolig sure penger. Der kan du snakke om preventiv straff, sier han og ler.

Jobbturen fra Frogner til kontoret ved Stortorvet tar han aller helst på en sparkesykkel.

Voi, voi, her kommer riksadvokaten i dress og slips, med en ryggsekk på, vind i det grå håret, raskere enn trikken, og kjenn på den frihetsfølelsen!

Om å si unnskyld

Klokkene i Oslo domkirke like ved slår. Tiden går. Riksadvokaten skal til NRK. Deretter er det endelig helg i det som ikke har vært norsk påtalemyndighets stolteste uke. I Kristiansand er Viggo Kristiansen ute og går i skogen. «Å herregud, jeg har en deilig følelse nå», sier han til Fædrelandsvennen. Foreldrene til de drepte jentene forteller at de har det vondt. De sentrale personene i etterforskningen tar ikke telefonen eller vil ikke svare på spørsmål. Jørn Sigurd Maurud har utløst alt dette. Men ikke helt alene. Så store avgjørelser må man dele med noen. Han begynner å rose de fire han har i ledergruppen sin. Det er der han «ventilerer».

– Vanligvis når man ber om unnskyldning, gjør man det på grunn av noe man har gjort selv. Du gjør det på vegne av noen. Kjenner du på forskjellen?

– Det er klart at det er en forskjell der. Men jeg representerer et system, jeg leder det systemet, og det er mitt ansvar å prøve og gjøre det så bra som mulig igjen.

– Når ba du sist om unnskyldning for noe du selv hadde gjort?

– Da må jeg tenke.

– Ikke sno deg unna.

Han stirrer mot Marlon Brando-bildet og mumler stille: «Unnskyldning for noe jeg selv hadde gjort ...»

– Jeg ba jo min ektefelle om unnskyldning for ikke så lenge siden. Da hadde jeg kanskje misforstått en situasjon, følt at jeg fikk uberettiget kjeft og deretter oppført meg surt. Men så var det helt uten grunn. Sånne misforståelser er det jo naturlig å si unnskyld for.

– Hva hadde skjedd?

– Nei, altså, må du ha det så detaljert, nei, nei, nei, sier riksadvokaten og ser plutselig ut som en mann som har lyst å dra alene på hytta.