Han er tennis­sensa­sjonen alle snakker om. Vi ble med da Casper Ruud kom hjem til mammas brødskiver med lever­postei.

Casper Ruud er klar en historisk finalekamp i US Open i kveld. Han møter spanske Carlos Alcaraz. Dette intervjuet er gjort på Snarøya og Skøyen i juni.

Casper Ruud har vært på treningsbanen i halvannen time. Litt vind napper i bjørketrærne ved Snarøya tennisklubb denne torsdagen i juli, men det er hett, svettefeltet på ryggen av den grå skjorten hans utvider seg for hvert minutt som går. Plutselig holder 23-åringen en kort oppvisning med en forehand som har verdensklasse-rykte: Fem ganger på rad hamrer han ballen knallhardt med toppspinn over nettet, den lander på nøyaktig samme sted hver gang.

Se det fotarbeidet hans, se hvordan han hele tiden er på tærne, se hvorfor tennis er ballidrettenes ballett.

Fem slag, ett merke i den røde grusen, det er prikkskyting, millimeterpresisjon, men for Ruud virker det å være en helt vanlig dag på jobben. Ansiktet hans er som alltid vanskelig å lese.

Trenerpappa Christian Ruud gir en beskjed. Han snakker så rolig og lavt at det er umulig å høre om hva, men han virker fornøyd. Dagens treningsmakker er Joachim Bjerke, selv en meget lovende tennisspiller på starten av 2010-tallet. Også han virker happy.

– Hvordan er det å trene med en Grand Slam-finalist?

– Det han driver med, er stort. Men vi har trent sammen siden han var 14. For meg er han bare Casper, sier Bjerke.

Skiver med leverpostei

Dette er en sjelden stund. Det var her ute på Snarøya Casper Ruud begynte å bli god. I februar ble banen han nå spiller på, kalt opp etter ham. «Ruud-banen» står det på et skilt, men han er her nesten aldri. Det er trekvart år siden sist han kunne være hjemme så lenge. Det har tatt over ett år for A-magasinet å få en skikkelig avtale med ham, og når mamma Lele Ruud forteller om livet hans, er det lettere å forstå hvorfor tilgangen har vært knapp: Topptennis er lange sesonger, flyplasser, fly, verdensdeler, byer, hotellrom, åpne og lukke koffert og en detaljplanlegging som krever Excel-ark.

Nå er han akkurat ferdig med Wimbledon, på vei til Swedish Open, Swiss Open, Canadian Open, og der fremme venter US Open i New York. I tillegg skal han jo restituere, mannen som er nummer syv på verdensrankingen i en idrett nesten 90 millioner mennesker i verden driver med. Han skal hente seg inn. Sove nok, drikke nok, spise nok.

– Jeg må gå og smøre noen brødskiver til ham som han kan få etter treningen, sier moren og forsvinner mot familiehjemmet på Snarøya.

Sønnen tar korte pauser underveis i økten. Da setter han seg på benken ved siden av banen, tørker hodet med et håndkle og sjekker telefonen. Det går i Instagram, Snapchat og aksjekurser.

– Å, herregud, utbryter han plutselig, og første tanke er at det har vært et krakk på Oslo Børs.

Men han ler, så det er neppe alvor. Ruud holder skjermen opp så makker Bjerke kan se.

Her sitter de to – svette, slitne og møre, bare halvveis inn i treningsdagen, og det ennå er fire måneder til Ruuds «sommerferie». Samtidig legger en kamerat ut bilder fra en 60 fots yacht i St. Tropez.

Etter to timer på banen skifter det norske esset til tørre klær. Ungene som har spilt tennis på banene i nærheten, spør pent om å få ta en selfie med ham, og en tennismamma roper «lykke til, Casper Ruud, vi heier på deg». Hans egen tennismamma har kommet tilbake fra huset med matpakken. Hun har smurt brødskiver med leverpostei, lagt dem oppå hverandre, skåret dem presist i to og pakket dem i en plasteske. Et eple. En nektarin. Halvannen liter vann og sportsdrikke. En puls som er på vei ned.

Casper Ruud er klar til å snakke.

Racketen en del av kroppen

Det er en komplisert øvelse å måle idretter opp mot hverandre. Alle forskere som prøver, er imidlertid enige om at tennis er en av idrettene det er vanskeligst å bli god i.

Da Casper var en liten, lovende guttunge og begynte å snakke høyt om at han ville bli best, sa foreldrene: «Du må vite at det du skal prøve på nå, er utrolig vanskelig. Men vi skal hjelpe deg. Du må gi alt på trening, ellers er det ingen vits. Og du skal ikke gjøre dette fordi pappaen din var toppspiller.» På ingen måte dyttet de ham. Men når han først hadde bestemt seg, dekket de ryggen hans.

Det er blitt smurt mange doble brødskiver med leverpostei.

Allerede som 8-åring hadde Casper Ruud full kontroll over racketen

13 år gammel spilte han EM-finale for 14-åringer. 15 år gammel ble han tidenes yngste norske mester for seniorer (faren Christian hadde den gamle rekorden). 17 år gammel var han blant de 500 beste på verdensrankingen. I begynnelsen av juni i år spilte 23-åringen sin første finale i en Grand Slam-turnering. Mange profesjonelle tennisspillere er aktive i over et tiår uten å komme i nærheten.

– Dette høres sikkert veldig dramatisk ut, men jeg tror jeg kan telle på to hender hvem i Norge som forstår tennis slik jeg forstår tennis. De resterende 5,5 millionene skjønner ikke hva det handler om. Man må ha levd med tennisen hele livet og vært der ute og opplevd det jeg gjør, for å ha full forståelse. Av og til synes jeg folk kan være veldig raske til å dømme og ha en mening når de ikke har peiling på hva det dreier seg om, sier Casper Ruud.

1 / 2

Så hva dreier det seg om? La oss starte med underlaget. Du skal beherske tre typer: grus, gress og hardcourt. I dag er Ruud klart best på grus, god på hardcourt og har en lang vei å gå på gress. Så er det alle slagene: serve, backhand, forehand, volley, slice, lobb, dropshot. 23-åringen mener selv han har mest å hente på backhand, volley og dropshot. Så er det motstanderne. I løpet av en sesong kan han møte 80 forskjellige av dem, én kan være 210 centimeter høy og serve som om han var en maskin, ikke et menneske, en annen kan være 1,70 og ha ben som beveger seg som trommestikkene i et bergensk buekorps, og Casper Ruud (1,83) må angripe alle disse på forskjellig måte. Dessuten stiller tennis krav til styrke, motorikk, timing, taktisk evne, reaksjonsevne og ikke minst utholdenhet: De jevne kampene kan ofte vare i godt over tre timer. Casper Ruud løper lett 3000 meter på under 10 minutter og har et oksygenopptak på knallsterke 70. Til slutt noen ord om det mentale: Du er ensom der ute. Tankene dine er du alene om. Feilene du gjør, er bare dine egne.

– På de beste dagene føles det nesten som om jeg kan gjøre hva som helst med ballen. Jeg ser den så bra, det er nesten som den er stor som en fotball. Alle slagene går dit jeg vil. Og racketen, den føles som en forlenget del av armen. Det høres ut som noe avatar-crazy-shit, men det er sånn det kjennes.

– Som om den har sitt eget nervesystem?

– Litt, ja. Jeg kjenner det veldig vibrasjonen i den når jeg treffer godt.

– Og de dagene ballen ikke er stor som en fotball eller racketen en forlenget del av deg, hvordan er tennis da?

– Ikke like gøy. Da må jeg tilbake til basis. Kan jeg vinne denne kampen på det fysiske? Eller satse på å få mange baller inn og se hva som skjer?

En samuraihistorie

Moren, Lele Ruud, forteller at sønnen alltid har vært opptatt av ball.

– Vi hadde en liten tennisbane i hagen, og det var ball, ball, ball. Men ball var faktisk ikke det første ordet han sa. Det var båt, for vi kunne se båter fra vinduet. Da han kom til finalen i ungdoms-EM som 13-åring, tenkte vi: «Oi, her er det kanskje et eller annet på gang», sier hun.

Casper Ruud husker en oppslagstavle på kjøkkenet på Snarøya. Mellom bilder og ukeplaner hang et ordtak om at man skal behandle andre mennesker slik man ønsker å bli behandlet selv. Foreldrene sa: «Rafael Nadal og Roger Federer, de er gode ambassadører for idretten de elsker. Dem bør du se på.»

Og slik ble det. Selv den første bikkja i Ruud-hjemmet het «Rafa» – etter Nadal. Casper Ruud begynte å spille med Babolat-racket fordi spanjolen gjorde det. På rommet hadde han en Nadal-kalender, hver måned kunne han bla om til et nytt bilde av gruskongen. Guttungen likte bildene så godt at han lot den henge og bladde om selv om året og måneden ikke stemte lenger. Det var 2009 i flere år på gutterommet.

Faren plukket bort småsutringen tenåringen kunne drive med hvis han møtte motgang: Det bare suger krefter, og det ser ikke noe bra ut heller, sa han. 14 år gammel begynte Casper Ruud å gå til mentaltreneren Erik Bertrand Larssen, og der fikk han høre noe annet viktig: «Du må aldri kaste racketen din i sinne. Det er våpenet ditt. En samuraikriger ville aldri ha kastet sverdet sitt.»

– Og det stemmer jo. Da hadde han jo blitt «slicet opp» i løpet av et halvt minutt. Jeg har et indre delmål om at jeg skal gå gjennom karrieren min uten å kaste racketen. Jeg forstår at det skjer, det er det eneste du har for hånden på banen. Men jeg synes det ser teit ut. Det er ikke racketens skyld at det går dårlig, sier Casper Ruud, som har fått et rykte som en gentleman, en som beholder roen når det koker, og holder rause etter kampen-taler til motstanderne sine.

Han har møtt bølleoppførsel på veien. Årets French Open-kvartfinaleseier mot den meget temperamentsfulle dansken Holger Rune resulterte blant annet i at dansken jaget sin egen mor fra tribunen. Og da Ruud spilte mot australske Nick Kyrgios i 2019, var det så hett at australieren ble diskvalifisert og kastet en stol inn på grusen. Siden har han gitt nordmannen flere verbale kilevinker på sosiale medier og blant annet skrevet at han heller vil se maling tørke enn å se Ruud spille tennis.

– Er det lett ikke å bli dratt utpå av slik oppførsel?

– Jeg har et veldig sterkt konkurranseinstinkt. Det kan være fristende å klikke noen ganger, men tror du at det vil hjelpe meg til å snu kampen eller spille bedre? spør han.

– Nei.

– Jeg synes Federer og Nadal er perfekte eksempler på hvordan man bør oppføre seg. Alle vet hvilke konkurransemennesker de er. Likevel klarer de å bevare roen i de øyeblikkene hvor det kan renne over for de fleste andre.

– Hvordan er det å gå fra å idolisere noen til plutselig å være rundt dem hele tiden?

– Stort og spesielt. Jeg har sett dem på TV over halve livet mitt. Det gjør noe med deg. Begge er 185 centimeter høye, men når jeg ser dem «live», virker de høyere enn de er. Det som om de er 195 centimeter, sier nordmannen, som har spilt mot – og tapt for – begge i French Open: 0–3 i sett mot sveitseren i tredje runde i 2019, samme sifre mot spanjolen i årets finale.

– Var det vanskelig ikke å tenke «deg hadde jeg bilder av på rommet mitt» da du gikk ut for å spille Grand Slam-finale mot Nadal?

– Jeg hadde ikke slike tanker. Men det var en setting hvor det var vanskelig å føle seg veldig komfortabel. Det hadde det nok vært uansett motstander, men i tillegg var det Nadal – som hadde vunnet 13 finaler i Paris! Det var rett og slett litt vrient å føle at jeg hørte helt hjemme der. Men nå vet jeg jo mer om hva jeg går til hvis det skulle komme en neste gang, sier han.

Vel vitende om at dét ikke er noen selvfølge.

Vi må videre. Treningsdagen er ikke over. Ruuds fysiske trener venter på ham, og 23-åringen setter seg inn i en blå, sponset el-Porsche.

– Bare kjør etter meg, sier han.

– Skal jeg holde følge med den!?

– Jeg kjører rolig. Min største frykt er å miste lappen. At det skal være sivilpoliti bak meg. Tenk deg overskriftene.

En helt egen verden

Det hender at barndomsvenner inviterer Casper Ruud i bursdager eller middager når han er hjemme i Norge. Drikkelekene deres, sangene de synger, han kan ingen av dem, de er fremmede for ham. For mens vennene vokste fra gutter til ungdommer og begynte å utforske hva livet også kan være, var han på trening.

Videregående måtte han hoppe av etter to og et halvt år, studiene lot seg ikke kombinere med tennisen. Men spør ham ikke hva han har ofret, det spørsmålet er han lei av, spør heller hva han har fått.

– Jeg har hele tiden gjort det jeg elsket. Levd drømmen min, rett og slett. Jeg har gått glipp av noen ungdomsår og noen erfaringer, men jeg har aldri tenkt at festing eller altfor mye utforskning har vært noe jeg har vært skapt til.

– Hva var det mest gærne du var med på i oppveksten?

– He he. Si det. Nei ... Vi gutta overnattet jo hos hverandre. Så på film, spilte kanskje litt poker. Sånt likte jeg. Jeg var den førstefødte av alle barna i familien. Søstrene og fetterne og kusinene mine er yngre enn meg. Jeg hadde ingen å se opp til og var sjenert. Drikking var aldri noe for meg.

– Har du vært full?

– Nei. Jeg kan kanskje tolerere et lite glass hvitvin. Hvis den er god, sier han.

Casper Ruud har tenkt å vare lenge. Det er et mål å henge med i verdenstoppen til han er 35 år. Da kan han ikke slurve med drikke eller mat, selv om det er vanskelig å styre unna den norske melkesjokoladen når han er hjemme. Det nytter heller ikke å sluntre unna fysiske øvelser. Igjen, se på Nadal (36) og Federer (41). Hvis racketen er deres våpen, er kroppen selve festningen.

Derfor ligger Casper Ruud på gulvet foran trener Marcel da Cruz på Magnat treningssenter på Skøyen denne torsdagen. Da Cruz har jobbet med Casper siden han var 12. Han har sett kroppen hans vokse, gå gjennom puberteten, forandre seg totalt, han har sett og hørt gutten bli til mann. De jobber med små muskler, sener, ledd, detaljer det kan være vanskelig for øyet å se, og ja, det kan være kjedelig, men helt nødvendig.

Da Ruud var ung, leste han med undring norske treningsforbilder som Aksel Lund Svindal, Mats Zuccarello og Martin Johnsrud Sundby snakke om at det å være idrettsutøver var en jobb 24 timer om dagen, 7 dager i uken. De skulle jo bare kjøre ned en bakke, spille en kamp eller gå et renn? Det er mange år siden han forsto hva de mente.

– Jeg er på jobb hele tiden. Jeg har for eksempel ikke stått på ski på seks–syv år, fordi noen kan kjøre inn i meg og brekke benet mitt. Er jeg i en middag, tenker jeg på treningen dagen etterpå. Den skal jeg være «sharp» til, sier han.

– Har du mye vondt?

– Jeg er bare 23, men har hatt vondter i hver eneste kroppsdel. Alt fra magen – som du jo strekker kraftig ut når du server – til knær, skuldre, ankler og rygg. Hvis en kamp bikker tre og en halv time, er jeg ganske støl og sår dagen etter. Den kroppen som våkner opp da, er ikke bare 23 år! Men jeg merker at jeg tåler det bedre og bedre, sier han, før han begynner å erte treneren.

De to har reist verden rundt sammen og har en helt egen sjargong.

– Casper, skal vi heller kjøre noen intervalløvelser, så du får pustet og pest litt mer? Da blir du ikke fullt så pratsom, kontrer da Cruz.

Vil gi noe tilbake

I 2015 skrev VG en artikkel om at Casper Ruuds foreldre «solgte huset for å være sikre på å ha råd til sønnens tennissatsing». Sønnen mener det var noe overdrevet, de hadde allerede sponsorer i ryggen.

– Men tennis er en dyr idrett. Det koster flere millioner å nå toppen. Hvis du skal ha egen trener og reise rundt, slik jeg har gjort siden jeg var ung, koster det.

På de tidligere reisene så han at verden ikke var som beskyttede Snarøya i Bærum. Alle unger hadde det ikke som ham. Han husker at han var 15 år første gang han besøkte Sør-Amerika, og i bilen på vei fra flyplassen til hotellet så han åser fulle av blikkskur hvor folk bodde. Han skjønte at de kunne ikke ha strøm eller innlagt vann, og utenfor bilen var det 30 varmegrader. Blant annet derfor svarte Ruud ja da den unge laksemilliardæren Gustav Magnar Witzøe spurte om han ville representere W Initiative, Witzøes humanitære stiftelse med formål å øke livskvalitet for barn og unge.

– Jeg skal prøve å bruke stemmen, og navnet mitt gjør at folk kan få øynene opp for stiftelsen. Jeg vil være med og hjelpe til, sier han.

Satsingen og pengebruken i de unge årene av karrieren hans har betalt seg. I 2016 spilte Ruud inn 60.000 kroner i premiepenger. Hittil i år: 30 millioner kroner.

– Jeg tenker selvsagt aldri på penger i en turnering. «Vinner jeg denne, så tjener jeg 2 millioner kroner til», liksom. Det er ikke derfor jeg spiller. Men det er en hyggelig bonus som kan gi meg muligheter i fremtiden. Jeg ofret skolegangen, og en idrettskarriere er ofte ganske kort. Hvis jeg ikke trenger å gjøre noe mer etter at jeg legger opp, er jo det en slags materialistisk motivasjon. Et annet poeng er at det du får til i en individuell idrett, er fortjent. Det skyldes en jobb du har gjort. En vanlig jobb kan du få på grunn av kontakter eller at faren din kjenner noen. Slik er ikke idretten, sier Ruud, som også har en klar «game plan» når det gjelder pengene han tjener.

– Jeg har litt aksjer. Det har vært et skummelt marked det siste året, men i det lange løp skal vel de fleste aksjene opp igjen. Jeg synes det er bedre å investere enn å ha penger på konto. Da brenner det bare i lommeboken, og man kjøper dumme ting.

– Hva kan en dum ting være?

– Biler og sånne ting som går ned i verdi og ikke opp. Jeg har ikke erfaring til å vite hva jeg skal gjøre med alt, men jeg har kjøpt noen leiligheter rundt omkring i Norge, sier Ruud, som bor sammen med kjæresten, Maria Galligani, på Frogner i Oslo.

Det er henne og hunden Bajas, en malshi, som tvinger frem den verste hjemlengselen i ham når han ute og kjemper i turneringer ti måneder i året. Noen ganger er Maria med på reisene. Da er hotellrommet hans betraktelig mye mer ryddig enn vanlig.

– Under pandemien spurte Maria om vi skulle få oss hund. Greit, men ikke bli en sånn «crazy dog mom», sa jeg. Så ble jeg enda verre selv. Jeg kan ikke gå forbi en hund uten å spørre om jeg får klappe den eller hvilken rase det er. «Crazy dog dad», der har du meg, sier Casper Ruud om hunden som har sin egen Instagram-konto.

«Generasjon God»

Ruud er en del av en ny generasjon norske idrettsmenn i 20-årene med ville resultater, en svært solid inntektsstrøm og det som kan minne om rockestjernestatus: hekkeløperen Karsten Warholm (26), mellomdistanseløperen Jakob Ingebrigtsen (21), golfspilleren Viktor Hovland (24) og fotballspilleren Erling Braut Haaland (22). «Generasjon god» har ikke en egen Whatsapp-gruppe der de diskuterer erfaringer, men de har litt kontakt.

– Noen har jeg nummeret til, andre har jeg på sosiale medier, men alle lever et så travelt liv at det er vanskelig å møtes. Det er ikke mange dagene de neste 10–15 årene vi er hjemme samtidig, spår Casper Ruud.

Før han røper at et TV-selskap lekte med tanken om å få til et slags Mesternes mester for de unge superstjernene. Det ble med tanken.

– De to eneste dagene alle er hjemme, er lille julaften og julaften. Da er ikke drømmen å møtes og gjøre styrkeøvelser.

– Da du spilte deg frem til finalen i French Open, dukket de vanlige diskusjonene opp på sosiale medier: «Er dette tidenes største norske idrettsprestasjon?»

– Spør du meg, er det klin umulig å vurdere idretter opp mot hverandre. Jeg har veldig respekt for hvor rå de er, alle dem du nevnte, for ikke å glemme sandvolleyballgutta Mol og Sørum, sier Ruud.

Det er ingen hemmelighet at han har et ekstra øye på golferen Hovland. Casper Ruuds store lidenskap er golf, han spiller så ofte han kan, og svinger køllen mellom lave 2 og 3 i handikap.

– Hvis du kunne velge: verdenstoppen i tennis eller i golf?

I noen små sekunder er faktisk Casper Ruud litt ute av balanse.

– Ehhhhm. Ouff! Det er vanskelig å si.

– Hvis du hadde spilt golf, hadde jeg ikke respektert deg så mye som jeg gjør. Det her er tøffere, sier Marcel da Cruz, som har beordret ham ned på gulvet for enda en styrkeøvelse.

– Jeg drømmer om å spille på baner som Hovland spiller på, hver eneste uke. Jeg har enorm respekt for golfspillere og den treningsmengden de legger ned. Men: De får dra på de beste klubbene og de feteste banene, mens våre baner er like hele tiden. Mens jeg er på mine tøffeste løpeøkter, tusler de rundt. Og ballen, den kommer ikke hardt fra en nesten umulig vinkel, men ligger helt stille. Så noen ganger er jeg litt veik og tenker: «Fader, jeg skulle vært golfspiller.»

Men så holder han i racketen igjen. Han kjenner at den er som en forlenget del av armen. Mens han tviholder på den, går tanken sakte over.

Game, set, match

Dette er poenget med tennis.