Denne saken ble publisert 8. april 2022. Vi oppsummerer året ved å tilby et gjensyn med våre mest lest saker.

Slik beskriver Henrik Ingebrigtsen dagen der familiesamarbeidet var over: Han lukket døren til sitt nybygde hjem to hus fra sin fars. Så begynte han på skrittene ned bakken. Selv for en europatopp-løper var det tunge steg.

31-åringen kjente pulsen da han gikk inn i familiehjemmet denne februardagen og sa: «Gjert, sett deg ned. Vi må prate sammen.»

Norsk idrettshistorie har noen selvlærte trenerpappaer, tenk Aamodt og Northug, men Gjert Ingebrigtsen er nok den største av dem alle. Der og da var en helt spesiell periode slutt.

Familien på nært hold

Snart to måneder etter bruddet, den siste mandagen i mars, åpner den nye sjefen i «Team Ingebrigtsen» døren kledd i tights og løpeskjorte. Den franske bulldoggen Bowie fotfølger ham. Uteområdene i Lura i Sandnes er ikke ferdige etter innflyttingen på julaften i fjor, men inne er de 317 kvadratmeterne strøkne.

2,80 under taket. Glassflater overalt. Vegger av eikefinerplater. Løperen har et eget lite rom til alle Nike-skoene sine, flere av dem går for mange tusen kroner på nettet. Gjestetoalettet har en lysekrone i taket og et portrett av kongeparet på veggen. De fleste ideene er kona Livas og hans egne.

– Vi hadde bare én stor diskusjon: flisene. Vi møttes på midten, forteller han.

– De fleste menn bryr seg ikke om fliser?

– Det fikk jeg også høre, sier Henrik.

– Jeg skulle ønske han bare én gang kunne si «kjør på», ler Liva, stor på Instagram, større på Snapchat, men snart utdannet lektor.

Dette er en morgen i så sakte tempo at Henrik Ingebrigtsen har tid til å stille seg ved et av de store glassvinduene og peke i alle himmelretninger.

Der ligger det gamle barndomshjemmet mitt. Der bor storebror Kristoffer. Ser du det spisse taket der borte, dit skal Jakob flytte, sier han og peker til slutt på Norges mest TV-portretterte enebolig to hus unna:

– Og der bor Gjert.

I de beste familier

I begynnelsen var det Henrik og Gjert. Faren trente guttungen med vinnerskallen i både løping og langrenn. Han laget ukeopplegg, månedsplaner, årshjul, noterte rundetider, kjørte Norge rundt på konkurranser og smurte matpakker og ski så godt han bare kunne. Til slutt var gutten blitt så god og gammel at han måtte velge: friidrett eller langrenn. Norges Skiforbund ga ikke lyd fra seg, så det ble friidrett.

21 år gammel vant han 1500 meter under EM i Helsingfors. «Pappa-metoden» virket. Ikke bare det: Bak storebror-forbildet var den to år yngre Filip og den ni år yngre Jakob inne i det samme regimet. Familien fikk sin egen TV-serie, der alle fra kjærester og venner til hunder bidro. Til slutt var bare familien fra Slottsplassen 1 mer berømt i landet.

For noen øyeblikk vi fikk se! Som da Gjert Ingebrigtsen sto opp ved sekstiden for å salte bakken der guttene hans skulle løpe en time senere. Eller da han og kona Tone gikk i kirken og tente lys for hver av sønnene som skulle konkurrere.

Hvem skal gjøre sånt nå? Salte, tenne lys, bestille billetter, bil og bosted? Kjefte på banemestere som vil slå av flomlyset og gå hjem? Holde igjen farten når den blir for høy?

Et sted på veien sluttet Henrik å si «pappa». Når han snakket til eller om trenerfaren, begynte han å si «Gjert». Var det lettere å diskutere med en han tiltalte med et vanlig fornavn?

Kranglene var selvsagt god TV. Men hvis man ser dem på nytt, etter bruddet, dukker det plutselig opp en helt ny hardhet i dem. Som da Henrik får seg kjæreste, og faren anklager ham for at det vil gå ut over satsingen. «Dette er begynnelsen på slutten. Ikke bare hiv deg på det første og beste», sier Gjert Ingebrigtsen om kvinnen sønnen i dag er gift med. Eller da treneren oppdager at Henrik står og river hus under en dugnad på tomten sin i stedet for å hvile. «Du skal ikke være her. Hallo! Kom igjen, kom igjen, kom igjen! Gå ut herfra, så går vi hjemover.»

– I «Kompani Lauritzen» har jeg hørt at de kaller den typen kjeft for «voksenkjeft». Det er ganske stor forskjell på om du er 20 eller 30 år når du får den kjeften. På et eller annet punkt er man ferdig. Det er en påkjenning å holde på sånn, sier Henrik Ingebrigtsen.

«Jeg vet ikke om jeg noen ganger kan få et forhold til Gjert som far. Vi har hatt så mange kamper», sa han en gang til Stavanger Aftenblad.

– Noen menn blir mer og mer lik sin far etter som de blir eldre?

– Jeg er nok den av brødrene som er mest lik Gjert. Men når jeg blir for påståelig eller nekter å gi meg, får jeg tilsnakk av kona. «Ro deg ned, jeg giftet meg ikke med Gjert», sier hun da.

– Har du noen «favoritter» blant «voksenkjeft»-episodene?

– Det er mer sånn «løye» småting. Jeg er glad i brus og har alltid fått tilsnakk for det. 30 år gammel og får ikke lov å drikke Cola, sier han og himler med øynene.

– Eller så kan jeg ha fått kjeft for at jeg har brukt for mye tid på å lage mat til et selskap hjemme. Da tenker jeg at den kjeften er et større stressmoment og verre for energien min enn energien jeg har brukt på maten. Det blir en belastning, sier han.

Tåoperasjoner, ødelagte negler og mil etter mil med juling. Disse beina har opplevd det aller meste. Tatoverte Run Fast er ikke bare et motto, men navnet på selskapet Ingebrigtsen-familien eier sammen.

De to pasientene

Selv om Henrik Ingebrigtsen skal holde i team-tømmene denne sesongen, har han ikke gitt opp tanken på å bli skikkelig god igjen. 31-åringen kan ikke huske sist han våknet og ikke hadde vondt et sted. 16 år med rundt 190 kilometer i uken i ganske høyt tempo kan gjøre noe med en kropp. Medalje i fire europamesterskap på rad det samme. Tretthetsbrudd, rupturer i bløtvevet, tær som må opereres, og ødelagt hamstring flere ganger, for eksempel. Mens Henrik var forfulgt av skader, løp lillebrødrene forbi ham og fra ham.

Han blir kalt Prøvekaninen. Team Ingebrigtsen har lært mye av å teste på eldstemann: Ikke løp altfor fort altfor lenge selv om du er i knallform. Reis tidligere enn du tror er lurt til en annen tidssone, og ikke klin til på øktene hvis formen føles elendig etter reisen. Fjern «de røde dagene» der risikoen for skade eller overbelastning er ekstra stor, for eksempel etter en lang flytur fra USA.

– Jeg har sikkert redusert risikoen med over 70 prosent for Jakob. Minst.

Hver morgen våkner Henrik opp med legger så stive at det er som om han «ikke har ankelledd». «Du har oppnådd så mye. Kan du ikke bare slutte?» var det en allmennlege som spurte ham før den nesten avrevne hamstringmuskelen hans ble operert i fjor sommer. 6–7 kilo tyngre enn vanlig startet løperen opptreningen igjen. «Jeg skjønner godt at folk ikke liker å løpe», tenkte han underveis.

Samtidig fikk Bowie prolaps. Den nyopererte eieren bar krykkene og en hund full av smerte til veterinæren og banket på glassdøren et kvarter før åpningstid. Plutselig hadde både Henrik og Bowie hvert sitt treningsprogram de skulle følge. Men i motsetning til Bowie – som er fornøyd hvis noen leker med den godt brukte og spytt-klissete tøy-løven hans – har Henrik Ingebrigtsen planer om å få til noe.

Det er snart tre år siden han satte personlig rekord på en distanse. Nå er det 10.000 og kanskje 5000 meter som gjelder. Farten man må opp i for å trene til 1500 meter, er i overkant av hva kroppen hans tåler akkurat nå.

– Mange tror nok du er ferdig?

– Det tenker jeg er irrelevant. Jeg gir faen i hva folk synes og mener. Det er bakgrunnsstøy.

Han sitter i familiens treningsrom i første etasje, med glass fra gulv til tak der det kunne ha vært vegger ut mot gaten. Her kan alle som vil, se ham løpe på tredemøllen. Og ikke minst: Han kan se ut.

– Men hva vil du oppnå?

– Jeg jakter på noe mer overordnet. Du trenger ikke å være først over målstreken for å vinne i en konkurranse.

– Hva mener du?

– Jeg vil ha noe i feltet å gjøre. Bli sett på som en faktisk konkurrent. Da trenger det ikke å handle om medalje.

– I Formel-1 jubler de for 7.-plasser?

– Akkurat! For de vet hvor mye arbeid som er lagt ned, og hvor små marginene er. Vanlige folk spør: «Hva er en 7. plass?» Si at jeg hadde tatt 7. plass under VM i Eugene i USA til sommeren. De som kjenner friidretten, vet hvilken prestasjon det hadde vært. Jeg hadde trolig jublet mer enn vinneren etterpå, sier Henrik Ingebrigtsen.

Han har trent hardt så lenge at han lett kommer seg tilbake i knallform. Grunnmur, kaller han det. Han sammenligner dette fenomenet med å blåse opp en ballong: Den 15. gangen er mye lettere enn den første.

Nå går han ut for å løpe den første av dagens to milløp. Og slik er Henrik Ingebrigtsen skapt, at hvis han kan utføre de samme øvelsene eller løpe den samme løypen dag etter dag, så er han fornøyd.

Milrunden er fast. Men Henrik Ingebrigtsen ofrer ikke en kalori på tilbudet om en 160 grams hjemmelaget hamburger.

Plutselig tar en tanke ham, og da enser han ikke trafikken ved siden av gangstien eller hamburgersjappa ved busstoppet, monotonien bedøver ham, og neste gang han ser på klokken, har han allerede gjort unna 3 kilometer.

Han kommer tilbake til huset etter å ha løpt 1 mil på 40 minutter og 14 sekunder. Snittpuls: 146. Prøv selv. Den gamle Henrik ville ha klint til den siste kilometeren for å komme under 40. Den nye har lært å holde igjen.

Mannen som kom opp veien

Men nå har vi fortalt ting i feil rekkefølge, for noe hender utenfor huset denne dagen før Henrik Ingebrigtsen begynner å løpe. Oppover gaten kommer en lett gjenkjennelig mann med gråstenk i håret og tynn boblejakke. Han har vært uvanlig mange uker borte fra offentligheten, men la ut en sjelden oppdatering på Instagram fem dager tidligere. «Det går opp og ned. Noe er bra, og noe er dessverre mindre bra», forteller han i klippet.

I det korte treffet i den lille gaten utveksler far og sønn smilende høflighetsfraser av typen «hvor skal du løpe?», og «hva skal du gjøre i dag?».

Henrik og Gjert Ingebrigtsen bor to hus unna hverandre. Før sønnen skulle ut og trene kom faren og slo av en prat.

Det har ikke vært slik hele denne vinteren.

Jakob, Filip og Henrik Ingebrigtsen var på treningsleir i spanske Sierra Nevada da de satte seg ned rundt et bord og bestemte seg for å sparke treneren, altså faren. Ifølge eldstemann har det vært tema noen ganger tidligere, gjerne etter opphetede situasjoner, men så har ting gått seg til helt til neste opphetede situasjon.

Denne gangen var det ingen vei tilbake. Det var ingen avstemning, bare en «enighet om at det var på tide med en endring». Storebror fikk jobben med å overlevere beskjeden da han kom hjem fra høydeleiren. Han gikk ned til huset i bakken hvor han og familien bodde i kjelleren mens de ventet på at deres eget hus skulle bli ferdig. Så gjorde han det ansikt til ansikt.

– Det var ubehagelig. Men jeg kan ikke la ubehageligheter styre meg. Jeg vil angripe ting «head on».

– Fikk du puls?

– Selvfølgelig. Og jeg kjenner at det er ubehagelig å snakke om dette nå også. Det er så mye historikk der. Jeg prøvde å si: «Ingen tar fra deg prestasjonene vi har skapt sammen. Det står respekt av dem uansett hva som skjer videre.»

– Hvordan reagerte han?

Henrik Ingebrigtsen puster tungt og tenker seg om.

– Det tok litt tid før han kom over det og aksepterte det. Alt går litt i «blur» for meg nå, men den siste måneden har vært klart bedre enn den første. Folk bearbeider ting forskjellig. Spesielt når det er følelser involvert. Jeg er interessert i å jobbe med forholdet vårt for at det skal bli bedre enn det noen gang har vært. Alle er ikke like pragmatisk som meg oppi dette. Jeg tror ikke alle tenker på samme måte.

– Du har kommet lengst i forsoningen?

– Forsoning høres litt sånn ...

– ... lengst i å bygge opp igjen relasjonen?

– Den er bedre! Jeg skal ikke straffe Gjert for noe. Jeg skal forsøke å lappe sammen det forholdet vi har.

Ikke alt om min far

Team Ingebrigtsen var et familieeventyr for hele den idrettsinteresserte kloden. En selvlært far som trente tre av de seks guttene sine til medaljer, til og med gull, i EM, VM og OL i en idrett alle i verden behersker. På finale-startstreken på et tidspunkt: to fra løper-stormakten Kenya, tre fra Lura ved Sandnes.

Team Ingebrigtsen slik det var: Gjert som trener, Henrik (t.v.), Filip og Jakob (t.h.) løperne som kunne få til hva som helst. Bildet er tatt i Sveits i 2019. Foto: Lise Åserud, NTB

Så da bruddet ble kjent i februar, startet en ustoppelig flom av rykter på internett og over lunsjbord i hele landet: «Jeg har hørt at …»

– Jeg har sett mange syke rykter om at alt mulig har skjedd. Men ingen av ryktene involverer meg i særlig stor grad, så jeg føler ikke at det er noe jeg skal kommentere, sier Henrik Ingebrigtsen.

– Hva kan du si?

– Hvis det hadde vært hensiktsmessig å prate om det, så hadde vi gjort det. Men hvor konstruktivt er det? For oss tre brødrene er det ikke én ting som har utløst dette.

Det som skiller dette bruddet fra andre trener-oppsigelser, er at det handler om en familie. Det er ikke hekkeløperen Karsten Warholm som bryter med Leif Ole Alnes, eller fotballaget Rosenborg som skifter ut treneren igjen. Det er kjøtt og blod. Gamle fotoalbumer og en hel diger flokk på teltferie i regn. De aller fleste familier har ting de vil holde helt for seg selv. Team Ingebrigtsen forbeholder seg også retten til det.

Den amerikanske komikeren George Burns sa en gang at «lykke er å ha en kjærlig, tett, sammensveiset familie – i en annen by». I familien Ingebrigtsen har tett på vært mantraet.

– Alle kan vel kjenne seg igjen i familieselskaper, julebesøk eller slektstreff der man er mye mer sammen med slekten sin enn vanlig, sier Henrik Ingebrigtsen.

– Ja?

– Kanskje har de andre rutiner enn deg. Etter to dager vil du hjem. Etter tre dager har du lyst å kline til broren din for at han puster feil. Så har du oss. Vi har 200 døgn i året der vi er for tett på familien!

– Så ...?

– Det er én ting som har gjort at vi har holdt ut: det felles målet om å bli så gode vi kan, sier 31-åringen.

Han ser alvorlig ut og forteller om hardkjøret faren var gjennom i fjor høst: Det var OL, som den yngste løpesønnen vant, han skrev bok, holdt foredrag etter foredrag, hjalp kona med frisørsalongene og skulle trene fire unger og være far til syv.

– Gjert har på mange måter en fasade som virker urokkelig. Men han er også et menneske. Jeg føler ikke alltid at det er like lett for alle å ta hensyn til at han er et menneske med egne følelser og egne problemer. Han la et umenneskelig press på seg selv. Når du ikke lytter til kroppen, må det jo ta slutt, sier han.

Smertestønnene på benken

Selv lytter han mer og mer til sin, så nå setter han seg i en Mercedes full av hestekrefter og kjører til behandleren sin for å få en overhaling.

Fysioterapeuten Steffen Vasbø er «en av en håndfull» mennesker Henrik Ingebrigtsen kan ringe når som helst på døgnet for å få hjelp. Vasbø blotter løperens venstre skinke og drar til med en trykkbølgemaskin. Smertestønnene fra benken er ekte.

– Det er bedre enn det var sist uke, sier Vasbø før han stikker 20 nåler inn i utøverens rygg og lår.

– Men her er både tegn til overbehandling og overtrening, legger han til.

– Hva om han hadde vært en bruktbil?

– Da hadde han vært ferdig.

Aftenposten har henvendt seg til Gjert Ingebrigtsen på telefon, SMS og epost gjentatte ganger denne uken i forbindelse med portrettintervjuet. Han har ikke svart. For to uker siden ga han en uttalelse om situasjonen til NRK: – Vi visste at denne slitasjen i familien før eller senere ville slå til. Den har vært tøff. Likevel må vi ta de litt kjedeligere sidene på samme måten som de gode.