Mot tampen av året deler vi noen av A-magasinets mest leste artikler fra 2021. På dag 22 i årsoppsummeringen finner du denne saken, som først ble publisert i november.
Den dagen startet med at Liv satt i sengen og spiste rundstykke og egg til frokost. 14-åringen sminket seg, krøllet håret. Løftet ut mormors tunge bunad fra skapet i gangen. Som hun hadde ventet på dette! Den store konfirmasjonshelgen.
Planen var klar: Etter seremonien skulle de kjøre til hytta. På plenen lå den nye plattingen med plass til 50 gjester. Der skulle mamma holde tale, hun kom garantert til å gråte. Der skulle pappa holde tale. Han kom ikke til å gråte, men fortelle en vits og få alle til å le.
Han skulle legge ut om alle reisene deres, om hvordan han passet på at hun skrev i gloseboken hver dag på barneskolen. Han skulle se henne inn i øynene og si «Jeg er glad i deg, jeg er stolt av deg», og det ville ikke vært flaut i det hele tatt.
Vi bruker kun fornavn på Liv, av hensyn til de omtalte i saken. Faren hennes er anonymisert, vi kaller ham «Vegard».
Livs foreldre er skilt, så de skulle møte faren i seremonien. Men før de dro dit, sa moren at han var syk. Han hadde fått krystallsyken og kunne likevel ikke komme. Liv ringte ham «sikkert hundre ganger» i bilen på vei til seremonien. Hun sendte meldinger. «Hvordan går det med deg», «God bedring», «Glad i deg». Hun synes det var rart at han ikke svarte, for han gikk aldri et sted uten telefonen.
Fra plassen sin i lokalet så hun bort på den tomme stolen ved siden av morens. Liv begynte å gråte. Morens øyne var røde.
Tre dager før konfirmasjonen hadde moren fått en telefon fra politiet.
De ringte mens hun var på jobb, denne varme sommerdagen i 2015. Moren sto i gangen utenfor kontorlandskapet der hun jobbet da politiet fortalte henne at eksmannen Vegard var hos dem. Han hadde det bra «etter omstendighetene», husker hun at de sa. Det var ikke begått vold. Han var varetektsfengslet, men hun fikk ikke vite hvorfor.
«Vi skal ha konfirmasjon om tre dager», glapp det ut av henne. «Han kommer ikke til å være der», husker hun at politiet svarte. Mer kunne de ikke si.
Fra Livs dagbok:
«Når en sten faller i vannet, lager den ringer. Jo større steinen er, desto flere ringer. Lyden da steinen treffer vannet, hører alle. Ingen bryr seg om ringene i vannet. Sånn føltes det for meg.
Når noen gjør noe straffbart, er det mange som rammes. Stadig flere straffesaker dreier seg om overgrep. Mot barn. De som har det verst, er de som blir utsatt for overgrep. Men også alle de som står nær, er ofre. Ringene i vannet. De som alle ser, men ingen hører. Jeg er lyden til ringene i vannet.»
Noens far
I norske fengsler er mer enn hver femte innsatt seksualforbryter. Aftenposten har tidligere kartlagt 89 nordmenn som var siktet, tiltalt eller dømt for å ha spredt overgrepsbilder av barn. Kartleggingen viste for eksempel at nesten halvparten av seksualforbryterne var samboere eller gift.
Denne saken handler ikke om dem. Den handler om familiene deres. Om døtrene, sønnene, foreldrene, samboerne.
50 av seksualforbryterne som Aftenposten kartla, er fedre eller stefedre og bodde sammen med egne barn eller stebarn da de ble pågrepet.
Hvordan det går med pårørende til seksualforbrytere, er det ingen som har forsket på, ifølge psykologspesialist Svein Øverland. Heller ikke hvor mange av dem som søker hjelp.
– Pårørende-perspektivet er grovt underfokusert og underrapportert, mener Øverland.
Han har jobbet i fengsel og som rettspsykolog og arbeider nå med en doktorgrad om behandling for seksualforbrytere.
Med underrapportert mener han at man ikke fanger opp eller aktivt undersøker hvordan man skal ivareta pårørende.
Med underfokusert mener han at både forskning og behandling retter lite oppmerksomhet på pårørende til personer som er under etterforskning, behandling og dømt for seksuelle overgrep. I de tilfellene pårørende er i fokus, blir de ofte mistenkeliggjort, sier han: «De burde ha visst det» eller «tenk om de var med på det?!».
Øverlands erfaringer er at pårørende ofte er i langvarig sjokk, selvbebreidende, ønsker å få informasjon, er usikre på hva de skal tro på. Men ønsker også ofte å bidra til at personen ikke skal få mulighet til å gjøre nye overgrep.
– Jeg har møtt en del pårørende til seksualforbrytere. Livet deres går i ruiner, sier han.
En ungdommelig pappa
Liv smilte mye de første 14 årene av livet sitt. Foreldrene bodde ikke sammen, men familien spiste middag sammen flere ganger i uken likevel. Liv husker faren som en som alltid var der, som kjørte henne rundt, engasjerte seg i fritidsaktivitetene hennes, tok henne med på shopping, på konsert med favorittbandet i London.
En kul, ungdommelig pappa som også noen ganger oppførte seg litt rart, synes hun.
– Han hadde en drøy humor. Der var de forskjellige, mamma og pap ... Liv tar seg i det, sier navnet hans i stedet.
– Du kaller ham ikke lenger pappa?
– Nei.
– Når sluttet du?
– Etter rettssaken, da jeg fikk vite alt han hadde gjort.
«Jeg trodde verden raste da pappa ikke kom til konfirmasjonen min. Men nå raser det virkelig.»
I ukene etter konfirmasjonen trodde Liv fortsatt at faren var syk, og at det var grunnen til at han ikke kom. Hun skrev takkekort til gjestene, en hel side med tekst til hver og en.
Liv visste ikke at moren lå våken om nettene. Moren hadde fått vite noe om hva saken handlet om, men ikke alt.
Moren prøvde å kontakte flere steder for å få hjelp. Hvordan skulle hun fortelle datteren, som var så ung, at faren var varetektsfengslet? Hvordan forteller man barn om overgrep? Og hva om det ikke stemte?
De fleste hun ringte, hadde ikke tid eller var ikke for pårørende, forteller hun. Men gjennom et familiemedlem som er psykolog, kom hun i kontakt med en sexolog et annet sted i landet.
Når hun ser tilbake på det, skulle hun ønske at en nøytral fagperson kunne fulgt dem fra starten. Som kanskje kunne vært der da hun fortalte Liv at Vegard var i fengsel.
Men etter konfirmasjonen fortalte hun det, alene. Det eneste Liv husker, er at hun løp. Hele den sommeren løp hun fra alt og alle.
«Det er som et skred. Først blir det et hull. Så faller raskantene nedi. Hullet blir større og større. Kantene raser mer og mer. Jeg står på skredkanten. Må løpe for ikke å falle nedi. Fortere og fortere.»
Liv sier hun fikk høre at saken handlet om bilder, men ikke hva slags, og at politiet skulle etterforske den frem mot en rettssak. Hun og moren forteller at de ikke visste når rettssaken var eller hvordan de skulle finne ut av det. Da høsten kom, dro Liv i venners konfirmasjoner. Hun hørte på fedrene som holdt tale og kjente en klump i magen.
«Vegard» har lest artikkelen. Han hevder han hadde en avtale med Liv og moren om at Liv kunne spørre ham om det hun lurte på om saken. Les resten av hans svar lenger ned i artikkelen.
I tre år bar Liv på hemmeligheten om at Vegard hadde vært varetektsfengslet. Bare noen få visste at politiet etterforsket faren. Vegard fortsatte i jobben sin, reiste til utlandet, besøkte venner og var på konserter. Liv tilbrakte tid med ham og prøvde å late som om det var som før, men det var ikke det.
«Alle andre er så glade. Så ubekymret! Som om det ikke fantes noe vanskelig i hele verden. Hemmeligheten tar mer og mer plass. Den får meg til å føle meg annerledes. Som om alle ser tvers igjennom meg.»
«Jeg ligger i sengen min. Skolebøker og PC ligger slengt rundt meg. Later som jeg gjør lekser, men det er umulig å konsentrere seg når hodet er fullt. I stedet ser jeg på serier. Innholdsløse, tomme serier som får meg til å glemme.»
Liv begynte å gå til en familievenn som jobber i barnevernet, til privattimer hos en coach moren kjente, og etter hvert regelmessig til psykolog.
– Hjelpen vi fikk, måtte vi fikse selv, sier hun.
Da rettssaken begynte, var Liv 17 år. Først da rettssaken var over, fikk de om høre den.
Da ble også moren kontaktet av foreldre som fortalte at døtrene deres var oppringt av politiet.
I etterforskningen hadde politiet funnet bilder Vegard hadde tatt av jenter Liv kjente. Bildene skal være blitt delt og manipulert på en seksualisert måte.
– Jeg hadde latt han være en del av mitt liv. Bli kjent med dem jeg kjente. Hvordan kunne han utnytte det? sier Liv.
I denne perioden kunne hun plutselig skrike i aggresjon og kaste kjøkkenredskaper i gulvet.
Politiet fant ikke bilder av Liv. Hun har heller aldri opplevd at faren har gjort noe mot henne.
– Selv om han ikke hadde gjort noe med meg, føltes det som om han hadde skrellet av alle lagene mine. Det var bare bein igjen.
Vegard ble funnet skyldig i ett tilfelle av medvirkning til seksuell omgang med et barn på 11 år. Overgrepet ble utført i samarbeid mellom Vegard og en annen mann. De satte jenta i en hjelpeløs situasjon. Det var utspekulert og planlagt, ifølge dommen. Vegard erkjente ikke straffskyld for dette.
Han ble funnet skyldig i ett tilfelle av å ha forledet et barn til å utvise seksuelt krenkende handlinger. Dette erkjente han straffskyld for.
Han ble også funnet skyldig i å ha oppbevart over 100.000 bilder og filmer av til dels grove overgrep mot barn og videresendt og egenprodusert dette materialet.
Han har over tid aktivt, planmessig og systematisk lastet ned og videreformidlet til dels grove overgrep mot barn helt ned i førskolealder, ifølge dommen.
I en stor mengde chatter skildret han overgrep mot navngitte barn. Dette erkjente han straffskyld for.
Ifølge dommen går hendelsene flere år tilbake i tid. Vegard ble dømt til fire og et halvt års fengsel.
Skam
Før hang Liv med venner og drev med kickboksing, fotball og langrenn. Men etter rettssaken og dommen sov hun i stedet.
«Den konstante følelsen over at alle hvisket, så eller snakket om meg klarte ikke å stoppe. På et tidspunkt følte jeg at jeg hadde blitt gæren. Det eneste som var i tankene mine var SKAM. Tenk om alle i nærmiljøet trodde at jeg hadde vært involvert i det pappa hadde gjort. Jeg følte jeg sto ansvarlig for å ha introdusert pappa til venninnene mine.»
Flere jenter hun kjente, hadde vært på Statens barnehus etter rettssaken. For å snakke med politiet og se bildene som Vegard hadde tatt av dem. Moren krevde at også datteren fikk komme til dit for en samtale.
Liv husker hun satt i et fargerikt rom med en mann og en kvinne fra politiet. På veggene hang barnetegninger. Liv hadde lest dommen, fordi hun ville vite sannheten. Alt hun ønsket nå, var å høre hva som skulle skje med faren videre, og snakke om hva han hadde gjort. Men det kunne de ikke svare på.
– Jeg fikk ikke så mye ut av det, sier hun.
I tiden etterpå gjemte Liv seg under dynen på rommet, de lystette gardinene var trukket for. Hun ønsket ikke å ha kontakt med Vegard. Hvis hun snakket om ham, måtte hun sove enda mer. Hun straffet seg selv ved å slutte å spise og kastet opp maten.
Vegard anket dommen. Liv ønsket å dra i ankesaken for å høre ham fortelle hva han hadde gjort. Moren kom i kontakt med kriseteamet der de bor, og de fikk snakke med psykologer for å forberede seg på det de kom til å høre i rettssalen. Men Vegard trakk anken i Lagmannsretten. Han sier til A-magasinet at han gjorde det for å skåne Liv for ytterligere belastninger.
Forstå livet på nytt
For ett år siden ble detfinneshjelp.no opprettet av Helsedirektoratet. Det er et lavterskeltilbud for voksne med seksuell interesse for barn. Siden det startet, har omtrent 90 personer vært i aktiv behandling.
– Det sier noe om hvor mange pårørende som finnes. Men det finnes ikke et system som tar vare på dem, sier Ingunn Folgerø.
Hun er styreleder i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO).
Hun mener at dette ikke skal være politiets jobb, deres jobb er å pågripe og kjøre rettssaken. Men hun skulle ønske at politiet systematisk varslet et kriseteam som fulgte opp familien.
– Selvfølgelig skal ressursene ta vare på den utsatte, det må være førsteprioritet. Men pårørende til en overgriper trenger hjelp for å forstå livet på nytt, sier hun.
Folgerø har vært i kontakt med flere av dem. Hun sier familiemedlemmer reagerer ulikt, og det kan føre til intern strid.
– Mange opplever det som et svik hvis ektefellen støtter overgriperen eller ikke forlater vedkommende. Barn får samvittighetskvaler. Skal de, kan de og bør de ha kontakt med faren hvis han er overgriper? Og hvordan skal den andre forelderen forholde seg til dette?
Når en overgriper pågripes, blir familien stilt overfor en rekke dilemmaer, forklarer hun.
Først skal familien forstå hva som har skjedd. De må også fortelle om det til andre i familien. Så må de forsøke å forstå hvordan det kunne skje, begripe omfanget og skadene personen har påført andre. Samtidig blir familiens reaksjoner fulgt med på. Folk rundt vil gjerne lure på om familien virkelig ikke har kjent til noe av dette og kunne forhindret det.
Så kommer rettssaken og dommen. Skal du gå i rettssaken eller ikke?
– Å lese dommen kan være det verste. Der står hendelsene skrevet i detalj. Kan alle i familien håndtere det? Hva med overgriperens unge barn?
De siste årene har politiet rullet opp store overgrepssaker. Ingunn Folgerøs inntrykk er at mange pårørende til seksualforbrytere ikke har ønsket å snakke med noen om det.
– De har vært fulle av skam, tenkt at dette tilhører vår familie. Tiden er moden for å endre på det, sier hun.
Ringene i vannet
Liv sitter på bussen på vei til sykehuset der hun har praksis. Om ett år er 20-åringen ferdig utdannet sykepleier. Bacheloroppgaven hennes skal handle om barn og traumer.
I motsetning til ofre og deres etterlatte har ikke pårørende til en tiltalt krav på informasjon, ifølge jurist Endre Bendixen i Stine Sofies Stiftelse.
Sammen med moren har Liv opprettet foreningen Ringene i vannet. Den skal være for barn og andre familiemedlemmer av personer som er under etterforskning, behandling og dømt for seksuelle overgrep. Foreningen jobber for at denne gruppen får juridiske rettigheter, tilbud om hjelp og støtte i helsevesenet og mulighet til å være en del av et nettverk.
De har reist til Grimstad for et møte med Stine Sofies Stiftelse, som akkurat nå arbeider med innspill til en ny straffegjennomføringslov. Liv og morens mål er at barn av seksualforbrytere og andre fengselsdømte skal slippe å lure på hva som skjer – hvis de ønsker å vite.
– Vi ser at disse barna har behov for et bedre rettsvern. Dette var en ny problemstilling for oss, men vi ser nå viktigheten av at den blir satt på dagsordenen, sier jurist Endre Bendixen.
Er du barn av en innsatt, får du ikke automatisk vite om vedkommende slipper ut av fengsel, med mindre du har tett kontakt med denne personen. I Sverige er det annerledes, der kan barn av innsatte i noen tilfeller også få varsel.
– Det er ikke alle som ønsker tett kontakt med domfelte foreldre. Ofte har disse levd et dobbeltliv, og den personen du trodde du kjente, er ikke som du tror, sier Bendixen.
Liv står frem med sin historie for å hjelpe andre, snakke om det vanskelige for at flere skal tørre det samme.
– Jeg vil ikke at andre barn skal føle som jeg gjorde, sier hun.
Hadde det ikke vært for støtten de har fått fra nærmiljøet, familie og venner, måtte de ha flyttet, sier moren. Naboene og mødrene til Livs venninner har ringt. Kommet på besøk. Snakket om de vanskelige tingene. Stoppet henne på butikken og spurt hvordan det går, istedenfor å gå forbi.
Snart ferdig sonet
Nå, tre år etter rettssaken, er det bare om natten Liv ligger i sengen under dynen.
Vegard er fortsatt i fengsel, men er snart ferdig sonet. I motsetning til før tør hun å rusle i gatene der han kunne være.
Når hun går gjennom parken og ser huskestativet der han pleide å dytte fart da hun var liten, får hun et vondt sug i magen. Noen ganger ser hun bilen hans i gaten utenfor huset der hun bor. Da går hun med raske skritt til inngangsdøren. Men snur seg bestemt og går tilbake for å dobbeltsjekke om bilskiltet stemmer med hans bil. Det gjør det heldigvis aldri.
«Det som jeg sitter igjen med i dag, er hvor viktig det er å kunne snakke åpent om det som har skjedd. Kunne fortelle til andre at jeg har hatt det vanskelig. Det er ikke vits å prøve å skjule det. Jeg er stolt over meg selv som har klart så mye gjennom alle disse årene.»
Familien støtter Liv i at historien hennes fortelles i A-magasinet. Også andre involverte og ofre er informert om at vi publiserer denne saken. Faren skriver til A-magasinet at han trakk ankesaken for å skåne Liv for ytterligere belastninger. Han sier han hadde en avtale med Liv og moren om at Liv kunne spørre ham om det hun lurte på om saken. Han har selv valgt å gå i terapi siden varetektsfengslingen. Ifølge faren ble det anbefalt å fortelle egne barn minst mulig om detaljene i saken, for å gi dem en sjanse til å opparbeide egen forståelse av seksualitet og intimitet. Han sier at Liv aldri har stilt ham spørsmål angående saken.
Politiadvokat: Politiet har taushetsplikt
Christian Hatlo
Politiadvokat
Christian Hatlo er politiadvokat og ledet etterforskningen i saken der Vegard og en annen mann ble dømt. På generelt grunnlag sier han:
– Jeg skjønner at de siktedes familier kan synes det er frustrerende ikke å få informasjon. De er en gruppe som blir satt på sidelinjen.
Men han legger til:
– Politiet har taushetsplikt. Vi skal ivareta siktedes rettssikkerhet.
Hatlo har fått lese delene i denne artikkelen som omhandler Liv og morens opplevelse av politiet, for å få kommentere hvis han ønsker det.
– I denne saken hadde siktede et ønske om at vi varslet moren om varetektsfengslingen. Men han ønsket ikke at vi sa mer. Da gjør vi heller ikke det.
– Hvorfor ble ikke Liv avhørt? – Fordi vi ikke hadde noe som helst kunnskap om at hun var utsatt for noe. I ettertid ser jeg at vi kanskje burde avhørt Liv, for å avdekke mulig overgrep. Men vi skal også vokte oss for å ta for mange barn inn i et tilrettelagt avhør uten at det er holdepunkter for at det har skjedd noe straffbart.
– Liv og moren sier de ikke visste når rettssaken var, eller hvordan de skulle finne ut av det. Kunne politiet informert om det? – Vi har taushetsplikt om saker vi har til behandling.
– Hvordan finner en vanlig person ut av det? – Personer som er parter, vil bli varslet via bistandsadvokat. Utover det blir det vanskelig for politiet å informere andre om når hovedforhandlingen er.
Dark Room-etterforsker har forslag til løsning
Etterforskningsleder Hilde Reikrås (arkivfoto: NTB)
Hun ledet overgrepssaken Operasjon Dark Room. Sammen med Aftenposten-journalist Ingunn Røren har hun skrevet bok om jakten på nettovergripere. Der kommer det frem at politiet hadde mye dårlig samvittighet for gjerningsmennenes pårørende.
Ikke alle pårørende ville ha noe med politiet å gjøre.
– Men noen hadde behov for informasjon eller hjelp til å håndtere hverdagen. Det var begrenset hvor mye vi kunne gjøre for dem midt i en stor etterforskning, forklarer Reikrås.
I 2017 fikk alle landets politidistrikter egne støttesentre for kriminalitetsutsatte. Reikrås mener disse sentrene bør ta jobben med å følge opp også pårørende til overgripere.
– De kan forklare hvordan politiet og rettsvesenet fungerer. Informasjon om saken kan de ikke gi, men de kan hjelpe pårørende med å komme i kontakt med noen i politiet som jobber med den, sier hun.
Enkelte ganger har støttesentrene også hjulpet denne gruppen, for eksempel i overgrepssaken Operasjon Duck. Erfaringene var gode, ifølge Reikrås. Men pårørende til overgripere er ikke en del av deres mandat eller målgruppe.
A-magasinet har spurt Justis- og beredskapsdepartementet om hvorfor, men dette svarer de ikke på. «Bistand til pårørende inngår ikke i mandatene til støttesentrene, og det har så langt ikke vært vurdert», skriver senior kommunikasjonsrådgiver Raheela Chaudhry.
Trenger du hjelp?
Gratis hjelpetilbud til alle som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende: Nok.-sentrene
Gratis juridisk veiledning til utsatte og deres pårørende: Stine Sofies Stiftelse
Behandlingstilbud for personer over 18 år med seksuell interesse for barn: detfinneshjelp.no
Nyoppstartet forening for barn og andre pårørende til seksualforbrytere: Ringene i vannet (post@ringeneivannet.no)
Landsdekkende organisasjon for pårørende til innsatte: For fangers pårørende