— Betyr det jeg gjør noe? Betyr det nok? Annenhver dag synes jeg ja og annenhver dag synes jeg nei, sier Tyra Tønnessen.
Hun er evig engstelig. For om jobben hennes er viktig nok i verden. Og for om hun selv er flink nok.
— Det er en kontinuerlig bekymring. Jeg er urolig hele tida, men jeg må nok akseptere at det bare er sånn jeg er som kunstner. Jeg kommer aldri til å bli fornøyd, men jeg er glad og takknemlig for å få drive med dette. Det er en jobb man ikke kan stivne i. Den pisker meg videre, og det er kanskje det aller beste med den.
Collett
Regissøren har nettopp avsluttet en lang dag i Intimsalen i Kilden. Det nærmer seg premiere på "Evig kjærlighet" – en forestilling hun også har skrevet manus til. Et manus som er basert på Camilla Colletts roman "Amtmandens døtre". Som de fleste har fått med seg er det i år 200 år siden forfatteren og kvinnesaksforkjemperen ble født i Kristiansand. Og sørlendinger liker å kalle henne sin egen. Selv om hun flyttet da hun var fire.
— Collett hadde et veldig romantisk forhold til Kristiansand. Moren var en ivrig amatørskuespiller i byen, og hun var veldig lykkelig da de bodde her. Hun fikk et barndomsromantisk bilde av Kristiansand, som en by der folk var glade og moret seg, forteller Tønnessen.
Hun fikk en åpen oppgave fra teatersjef Ingrid Forthun: Lag noe som er knyttet til Colletts jubileum og jubileet for kvinners stemmerett.
Det naturlige valget var å ta i bruk Colletts eneste roman. Norges første tendensroman, som aldri tidligere er blitt satt opp på en profesjonell scene.
— Det er litt rart, for den er veldig romantisk og veldig interessant. Ikke bare var Collett en av de første norske kvinnelige forfatterne, hun gikk også fullstendig på tvers av det som var vanlig på den tida. Jeg opplever at hun kjempet for at kvinner og alle mennesker må ta sin skjebne i egne hender og våge å ta ansvar for eget liv. På den tiden kunne det være et ønske for kvinner å flykte inn i passiviteten og la andre bestemme livene deres. Det kjenner jeg meg av og til igjen i selv også, sier hun.
"Amtmandens Døtre" ble tatt imot med stor interesse da den kom. Og en hel del bråk.
— Det er langt tilbake i tid, men det er helt klart at Colletts tanker har påvirket oss veldig sterkt. Innsatsen hun gjorde har på mange måter preget landet vårt. Det jeg vil med dette stykket er at vi skal prøve å diskutere med Colletts tid og Colletts tanker. Derfor har vi ikke modernisert det, men forsøkt å sette søkelys på omstendighetene som styrte menneskene den gangen. Og styrte de dem egentlig? Må man la seg styre av sine omgivelser, eller kan man ta sine egne valg? Det er noen viktige problemstillinger rundt åndelig frihet.
Prestegården
Hvis Collett var kristiansander, er Tyra Tønnessen egentlig trønder. Hun ble nemlig født i Trondheim og var seks år da hun flyttet til Kristiansand. Nærmere bestemt til prestegården bak Oddernes kirke, der bestefaren var prest.
— Jeg husker det som stort, idyllisk og romantisk, med store trær og graver på alle kanter. Jeg fikk et veldig naturlig forhold til døden, siden den kom så tett innpå. Prestegården er et godt minne, den gir meg en følelse av barndom og frihet, sier hun.
Gudstroen fikk hun naturlig nok i blodet ganske tidlig, men i dag synes hun det er vanskelig å redegjøre for sin religiøse oppfatning.
— Etter at jeg ble 30 begynte det å se litt annerledes ut. Jeg synes det blir feil å si at jeg er kristen nå, men samtidig har jeg fått øynene mer opp for at kreftene som fins i mennesker har sterke åndelige dimensjoner. Den siste tiden har jeg også begynt å ta innover meg hvor stort og ufattelig verdensrommet er. Hele systemet, fra molekyler til galakser. Jeg har vel bare forstått at det er utrolig mye jeg ikke forstår. Det ble kanskje litt for enkelt med religion. Forklaringen ble for enkel. Det er mye større krefter i sving enn man kan fange i religionene, sier hun.
Sterke møter
I skolealderen føltes natur og vitenskap uvesentlig for Tønnessen. Hun var bare interessert i kunst og kultur.
— Nå har jeg begynt å forstå at det henger sammen. Man kan ikke se bort fra verdensrommet når man lager en teaterforestilling.
Den første smaken av teaterlivet fikk hun på Kjellerteateret på Oddemarka skole, under Torgny Solheim. Og ifølge Solheim var hun en sentral og viktig figur.
— Jeg følte meg veldig god, sier hun.
Og enda viktigere:
— Jeg husker det som enormt meningsfullt. Torgny hadde interesse for stor dramatikk, og en voldsom kunstverden åpnet seg for meg. Det største var møtet med tankene til de store forfatterne, som Shakespeare og Brecht. Vi gjorde for eksempel Brechts "Mutter Courage", som handler om trettiårskrigen. Jeg visste ikke at den fantes engang, men jeg fikk dyp innsikt i krig og hva den gjør med mennesker. Store problemstillinger. Vi lærte om det på skolen også, men da føltes det som pensum. På teateret var det ekte. Det var livet.
— Det er ganske svært for en 12-åring? Forsto du hva de stykkene dreide seg om?
— Jeg følte det da. Akkurat nå lurer jeg på hva jeg egentlig forsto, men jeg opplevde det som sterkt.
Kompleks kunstform
Etter hvert havnet hun på teaterhøgskolen i Oslo. Og ble mer og mer tiltrukket av regissørrollen.
— Det er veldig gøy å være skuespiller, men du definerer mer hva du skal holde på med som regissør. Så er det en kompleks kunstform, en syntese av både litteratur, musikk, det visuelle og skuespillerarbeid. Det er kanskje det som tiltrekker meg, forklarer hun.
Regissørdebuten fikk hun som 30-åring på Trøndelag teater. Da gikk hun tilbake til stykket som hadde grepet henne som tenåring: Bertolt Brechts "Mutter Courage und ihre Kinder". Det ble en vellykket debut – nominert til tre Heddapriser.
— Og jeg fikk etablert meg som en litt vanskelig regissør, smiler Tønnessen.
— Jeg stilte høye tekniske krav. Når jeg kommer rundt til teatre nå, så vet de at det ikke blir lett.
En av gangene det ble litt bråk var da hun besøkte Stiklestadspelet som fersk regissør i 2004. Tønnessen ville fornye "Spelet om Heilag Olav", og da kom det reaksjoner. Noen ganske sterke. Tønnessens respons? "Hvis det er kunst, så skal det være krangel også".
— Er du litt glad i å krangle?
— Nei, men man må jo det av og til. Mange mennesker skal forenes i ett kunstnerisk uttrykk, og det er min jobb å sørge for at det skjer. Hvis jeg ikke klarer det, så kan det bli konflikter. Det er et høyt konfliktnivå i teater generelt. Men jeg mener at hvis det skal være kunst, så må det være originalt. Og hvis det skal være originalt, så betyr det at folk ikke har sett det før. Det kan være skremmende. På Stiklestadspelet lugger det litt når man gjør noe nytt, og jeg gjorde ganske store endringer. Da kan det være tøft å holde oppe troen i et ensemble på 450 mennesker.
For en regissør er også en pedagog. Teknisk briljans er verdiløs, dersom man ikke får det beste ut av hver enkelt skuespiller.
— Jeg var sufflør i noen år, og da plukket jeg opp en viktig ting: Noen skuespillere våkner til live dersom en regissør er veldig tøff og tydelig. Andre blir livredde av den samme regissøren, og blomstrer best dersom de jobber med noen som er varm og følsom. Så jeg lærte at det er bra med individuelle tilbakemeldinger. Det fins forskjellige nøkler til hvert enkelt menneske man snakker med, og det er ikke urettferdig å være ulik mot ulike mennesker. Vi er helt avhengige av stor takhøyde i teateret. Vi må samarbeide, men også dyrke individualitet og ulikheter. Alle må ha toleranse for hverandres individualitet, det er det som gir farge på prestasjonene deres.
— Hvordan tror du skuespillerne du har jobbet med ville beskrevet deg?
Hun tenker. Lenge.
— Det spøkes litt med terror-Tyra og noen sånne uttrykk. De synes visst jeg er hard på å drive folk, men jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg synes at alle må strekke seg, men stort sett føler jeg vi har det gøy sammen.
Spennende kjærlighet
På Trøndelag teater møtte hun sin nåværende ektemann, Nils Johnson. Han er også med som skuespiller i "Ekte kjærlighet".
— Det er ikke bare lett å jobbe sammen, men vi har gjort det noen ganger nå, og det er spennende og romantisk.
— Hvorfor er det "ikke bare lett"?
— Vi har definerte oppgaver, hvor han har ansvar for sin rolle og jeg har ansvar for forestillingens helhet. Jeg er ikke spesielt glad i å sjefe over ham, men det er jobben min. Og alle skuespillere kan bli frustrerte hvis scener blir strøket, eller hva det måtte være.
— Er det lettere eller vanskeligere å få det beste ut av ham?
— Jeg har vært veldig fornøyd med ham, så jeg tror jeg får det beste ut av ham. Men jeg må lete etter nye metoder for hver gang, også når det gjelder ham.
— Så det er ikke nok å bli kjent med en skuespiller én gang, man må bli kjent på nytt for hvert stykke?
— Absolutt. Hver oppsetning og hver rolle har sin egen tilnærming.
Meningsfylt
I 2006 fikk de to en sønn, som kom til verden på dramatisk vis på sykehuset i Tromsø
— Jeg var på sykehuset seks uker før termin og de oppdaget at hjertelyden var svak. Så jeg ble knekt ned i ei seng og kjørt med alarm til operasjonssalen, hvor han ble tatt ut med keisersnitt. Det var uventet, brått og dramatisk. Min reaksjon var at jeg ble utrolig saklig. Det gikk sikkert et halvt år før det gikk opp for meg at jeg hadde fått et barn, for jeg var så opptatt av at han ikke skulle dø. Det slo meg hvor utrolig tilfeldig det er, selv med så store ting som å få et barn. Men alt er tilfeldig, det vet vi jo. Fra begynnelse til slutt: Tilfeldig og sårbart.
De fleste mennesker blir mer varsomme og sensitive etter de har fått barn. For Tønnessen ble det ekstremt.
— Jeg bodde i fjerde etasje, men kjøpte meg ny leilighet i første så han ikke skulle falle ut vinduet. Nå begynner jeg å føle at det er litt mørkt i den førsteetasjen, så kanskje jeg begynner å komme meg over det, ler hun.
I forbindelse med prøvene og oppsetningen av "Ekte kjærlighet" har hun flyttet midlertidig til hytta på Flekkerøy. Fortsatt med en tilnærming til teater som er preget av mannen bak "Mutter Courage".
— Brecht er fundamentet for moderne teater. Han sto for verfremdung-ideen, som handler om at man skal tale til publikums fornuft, ikke deres følelser. Man skal ikke sitte i salen og bearbeide følelser, man skal bruke den smerten til å være aktiv i samfunnet. Jeg sympatiserer med den ideen, og synes den er viktig i dag også. Men jeg liker også at det er emosjonelt, at det berører publikum og skuespillere. Brecht har hatt så stor innflytelse på teateret at mange mener det er klissete hvis det er emosjonelt, men det synes jeg blir for tørt. Jeg mener at teateret skal gjøre ting levende, at man skal bruke både hodet og hjertet, sier hun.
Men Tønnessen blir stille lenge når hun blir bedt om å besvare spørsmålet hun startet med. Betyr det noe å drive med teater? Er det viktig?
Men hun vet svaret.
Det er veldig viktig. Av og til.
— De gangene jeg selv føler det er mest meningsfylt å være på teater…, sier hun.
— …er når jeg får følelsen av å være fri. Når jeg blir minnet på at jeg kan velge. At jeg ikke er låst til noe, selv om jeg av og til kan oppleve det sånn. Når man får den frihetsfølelsen, da er kultur veldig viktig.