Valgfeberen herjer som aldri før i Oslo. Byen er polstret med valgplakater på alle trikker, busser, og t-baner. Politikerne står på sine stands fra tidlig til sent hver dag og prøver å overbevise velgerne. Vi er helt i innspurten, og det er den aller mest hektiske tiden i valgkampen. Nå gjelder det å hanke inn de siste nølerne, de usikre og de som kanskje ikke hadde tenkt å stemme i det hele tatt.
— Trine elsker disse tingene, å være ute blant folk. Å ha tid til å stoppe og prate og at det ikke er altfor hektisk. Dette er jo høydepunktet med valgkampen, og det er anledninger som dette som gir inspirasjon. Det viktigste med å jobbe for en partileder er å avlaste hele tiden, ta de oppgavene som hun ikke har tid til. Ta telefonene, e-postene, planleggingen. Så hun kan konsentrere seg om det hun skal gjøre.
Alltid "på"
Vi er på Olaf Ryes plass på Grünerløkka i Oslo. Midt i parken står Venstres partileder Trine Skei Grande sammen med kolleger fra bystyret og deler ut brosjyrer med bildet av seg selv og slagordet "Folk først". Hun smiler, småprater og diskuterer med forbipasserende. Hun stiller opp på mobilbilder, lytter og diskuterer igjen.
Litt i bakgrunnen står 32 år gamle Anne Solsvik fra Arendal, iført irrgrønn jakke, med en mobiltelefon i hånda som hun sjekker cirka hvert 30. sekund. I veska har hun enda en mobiltelefon, og en Ipad som hun sjekker hver gang det skulle komme et ledig minutt. Mailkontoen, NTB, Facebook, Instagram, Twitter og alle større norske aviser blir saumfart.
Solsvik har som jobb å snappe opp alt som skjer, alle bevegelser, alt som kan ha noen betydning for partiets status i de få, intense dagene som gjenstår av valgkampen. Må de komme med en uttalelse? Må de rette opp et inntrykk, eller må de svare på et angrep fra et opposisjonsparti? Det kan i så fall sette alle andre planer på vent, omrokkere hele det nøye gjennomarbeidede programmet for dagen. Men det må gjøres, og at planer blir endret er snarere regelen enn unntaket når man jobber som personlig rådgiver.
I tillegg skal man være barnevakt for partilederens mobiltelefon, tidvis også hennes veske.
— I går hadde vi en veldig krevende dag. Etter en kritisk artikkel i Aftenposten gikk hele resten av dagen med til å svare på sms'er og e-poster. Vi kunne bare glemme å få tid til å gjøre noe annet. Overskrifter i media har utrolig mye å si i denne perioden. Vi prøver å planlegge dagene så godt vi kan, men er alltid forberedt på at opplegget må endres om noe skjer. Min oppgave er å holde kontroll på alt, forteller Solsvik.
Uforutsigbart
Dagens første post på programmet for de to er standen på Grünerløkka. Deretter skal de besøke Festivalen for folkeaksjonen mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja på Birkelunden litt lenger oppe på Grünerløkka. Så går turen til fattigdoms- og byutviklingsdebatt med alle partiene under torgdagene på Grønland og et intervju med bydelsavisa Østkanten, før dagen avsluttes med et besøk på stand på Stovner senter og nok en debatt på Mira-senteret i Groruddalen. Det offisielle programmet for Trine Skei Grande er foreløpig lagt opp fra klokka 11.00 til 18.00. Foreløpig.
Anne Solsvik har likevel vært oppe siden før 07.00. Alle dager starter med et morgenmøte hvor partiet gjør opp status for om det planlagte programmet kan gjennomføres. Det er viktig at Trine stiller opp, det er viktig ikke å skuffe velgerne. Samtidig er det viktig å være bevisst reaksjonene på ting som har kommet ut i media, og å svare på dette så fort det lar seg gjøre.
— Vi kan aldri helt vite når vi er ferdig for en dag. I går ble det ikke før 22.00, dagen før var vi ferdig litt tidligere. Vi må alltid få til morgenmøter og legge opp en plan så vi kan rekke å nå ut med våre utspill og meninger før kveldens nyhetssendinger. Jeg liker å ha en plan, men jeg kan gjerne avvike fra den.
Det er en utrolig uforutsigbar jobb, men spennende. Jeg lever godt med å bryte rutiner, og jeg merker jeg blir ekstra tent når vi møter litt motgang, som i går. Jeg får energi av motgang, sier Solsvik.
Hun sjekker klokka, noe hun gjør ofte. Det er på tide å komme seg av gårde. På veien blir hun tilbudt en blå gassballong fra en representant fra Høyre. Hun smiler og takker pent nei.
— Jeg følger veldig mye med på klokka, konstaterer hun.
På vei til Birkelunden vil Grande innom en optiker og et bakeri.
— Har vi tid?
— Ja, mener Solsvik.
Helt avgjørende
Hun fremstår merkelig nok aldri stresset. Bruker ethvert ledig sekund til å sjekke telefonen, skrive en e-post eller sjekke status på sosiale medier. Det er vanskelig å se for seg hvordan et hode kan klare å lagre så mye informasjon på en gang.
— Jeg bruker sosiale medier til å plukke opp stemningen, se hvilke spørsmål som dukker opp. Det er stadig nyhetsvarslinger som kommer inn og setter ny dagsorden. Jeg bruker også NTB mye, og selvfølgelig mailen. Det første jeg gjør om morgenen er å sjekke NTB. Er jeg våken om natta, sjekker jeg også NTB. Mailen og NTB er nok to av de viktigste kildene i livet mitt.
I taxien på vei fra Birkelunden til Grønland benytter vi anledningen til å spørre Trine Skei Grande om å si noe om sin rådgiver.
— Hun er helt avgjørende for meg. Og hun er helt avgjørende for at dette i det hele tatt skal gå rundt. Jeg hadde ikke hatt en sjanse om Anne ikke hadde husket alt for meg. Hun er også unik fordi hun holder ut med meg. Jeg er jo den rareste, sier Grande og ler godt.
De to ler generelt ganske mye, på tross av at det er blodig alvor nå. Humor er en forutsetning for at de klarer å holde ut sammen nærmere 24 timer i døgnet.
— Du er ikke så rar, Trine. Men det blir noen rare og intense dager innimellom, mener Solsvik.
Til debatt
Det er internasjonale torgdager på Grønlands torg, og det pøsregner. På programmet står politisk debatt med representanter fra Fremskrittspartiet, Høyre, Miljøpartiet De Grønne, Venstre, Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Politikerne skal grilles om fattigdom blant barn, om integrering og om byutvikling og boligutvikling i den bydelen i Oslo med flest innvandrere og lavest valgdeltakelse. På tross av regnet blir det temperatur i debatten. Det er noe Grande er godt vant med. Hun kontrer, korrigerer, parerer og argumenterer. Dette er hennes jobb, og den kan hun.
Etterpå blir det en innendørs puste- og matpause for Venstre-duoen, samtidig som Grande får gjort et intervju med bydelsavisa Østkanten. Det er også tid for å lade mobilen, endelig.
Vi er nysgjerrige på hvordan Anne fra Arendal endte opp som rådgiver for en av Norges mest sentrale partiledere?
— Etter tredje året som leder for Unge Venstre gav jeg beskjed om at jeg ikke ville stille til gjenvalg på landsstyremøtet i 2010. Samtidig utlyste Venstre en avlastningsstilling for Trine som i utgangspunktet skulle vare i ett år. Den søkte jeg på, og jeg fikk den. Jeg hadde fortsatt lyst til å jobbe med organisasjon og utvikling, og spesielt lederrollen synes jeg er veldig interessant. Som leder blir man veldig ofte sittende mye alene med sine ting, samtidig som mye hviler på dine skuldre. Tillitsvervet som folkevalgt innebærer å sitte på Stortinget, ja. Men det dreier seg også om å reise mest mulig rundt i landet, komme seg ut og vise at man forvalter den tilliten man har fått ved å møte mennesker. Det er viktig for partiet at Trine får muligheten til dette, sier hun om bakgrunnen for stillingen.
Usikkert engasjement
Hvor lenge hun har jobben sin vet hun ikke. Men stillingen er blitt forlenget, og foreløpig er hun Trine Skei Grandes høyre hånd.
— I denne jobben er man helt avhengig av hva andre velger. Så nå har 9. september vært målet, og etter valget så vet jeg jo ikke sikkert hva som skjer. Jeg har selvfølgelig veldig lyst til å fortsette. Men helt ærlig så bekymrer jeg meg ikke så mye for det. Engasjement og tilfeldigheter er det som bringer deg videre. Jeg orker ikke stresse meg opp over at jeg kanskje er arbeidsledig etter valget.
Turen går videre med taxi til Stovner-senteret i Groruddalen, hvor nok en stand skal besøkes. Været har satt uønskede begrensninger for Grande i forhold til å ferdes i gatene og møte folk. Nå har sola tittet fram, og partilederen er mer enn innstilt på å prate mer med velgerne. Det blir vandretur fra Stovner-senteret til Mira-senteret for minoritetskvinner, og på veien deles flere brosjyrer ut. Mens Grande prater med forbipasserende, setter Solsvik seg ned på bakken og tar fram Ipaden. Hun er rimelig fornøyd med dagen.
— Vi kunne ha fått møtt mange flere om vi kunne gått mer rundt i gatene. Men på grunn av været ble ikke sånn i dag. Bortsett fra det er jeg nesten litt overrasket over hvor rolig denne dagen har vært.
Hennes oppfatning av rolig er antakeligvis ikke helt lik alle andres, men det sier en del om hvordan innspurten i en valgkamp fortoner seg for politikerne og deres nærmeste medarbeidere.
Hjemme er privat
Utenfor Mira-senteret på Rommen skole, der Grande skal delta i nok en debatt, møter vi Geir Jørgen Bekkevold (KrF) og Heikki Holmås (SV). Stemningen er avslappet og tonen god politikerne imellom. Diskusjonene holder de for det meste til gitte debattarenaer. Kvinnene på Mira-senteret har disket opp med eksotisk mat i anledning politikerbesøket og er svært stolte over å få huse gjestene.
Vi forlater Solsvik og Grande her. Klokken nærmer seg 18.00, og arbeidsdagen er trolig snart over for de to. Men ennå vet de ikke helt når de kan stemple ut fra kontoret på kvelden.
Vi har vært med på alt, fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Vi har fått tilgang til alle Twitter-, Facebook-, og Instagram-besøkene. Vi har fulgt med Trine Skei Grande på olivenolje-shopping på Grünerløkka og bakeribesøk på vei til Grønland. Vi har hatt åpen tilgang til å fotografere ting som har skjedd på begges mobiltelefoner i løpet av en hel dag. Men når vi spør Solsvik om "det siste bildet", det når hun endelig setter seg ned i sofaen og slenger beina på bordet, da er beskjeden fra en fortsatt like smilende rådgiver høflig, men klar:
— Nei. Ikke hjemme. Det er privat.