Hva skjer med siloen?

Rust gror fram rundt dørene. De høye, hvitmalte, runde siloveggene har gulnet. Vindusglassene er knust. Siloveggen strekker seg opp, opp, opp — 38 meter.

Det er stille her nå. Borte er de store frakteskipene med mel eller fôr. Borte er lastebilene som losset av og på gjennom hele dagen. Og borte er kamuflasjefargen som ble malt på under krigen.

Nabobygget er Kilden Teater- og Konserthus, som glinser ved siden av. Og mellom de to byggene rusler Jan Henrik Munksgaard, tidligere museumsdirektør.

— En dag er Kilden også rusten og gammel. Det er det få som tenker på nå, sier han.

Silo i barndommen

De to byggene ligger begge rett i innseilingen til Kristiansand havn — det ene som symbol på det moderne, den andre på hva som en gang har vært.

Hans Waldemar Eriksen jobbet på siloen som møllemester, Jan Henrik Munksgaards far, og han tok ofte med sønnen på jobb. Som treåring forsvant bakken under Jan Henrik, mens heisen dro ham opp, helt til toppen av siloen. Så gikk de to ut på taket, og derfra så de utover hele byen. Det blåste. Men tre år gamle Jan Henrik Munksgaard var ikke redd.

— Jeg husker godt den dagen. Bare det å ta heisen opp til toppen, 38 meter rett opp, det var stort. Jeg var aldri redd når jeg var på toppen, nei, nei, når man er sammen med sine foreldre, så er man aldri redd. Det er jo verdens tryggeste plass, sier han.

Som barn ble siloen en stor del av livet hans. Han fikk også være med i møllebilen for å hente korn på siloen. Så skulle kornet fraktes til mølla på Grim for å bli malt, og møllebilen gikk i skytteltrafikk, fram og tilbake, hele dagen. Før han begynte på skolen satt han i forsetet sammen med sjåføren og var med på utallige turer, hilste på dem de kjørte forbi, stolt over å sitte i den store bilen.

Han forteller at den nå tomme og vernede siloen på mange måter var det moderne, det nye, det funksjonalistiske som kom til Kristiansand.

— Det var en bygning som var utrolig flott. Hele min generasjon oppfattet nok at med funksjonalismen så kom også det moderne til byen. Siloen var moderne og kjempeflott.

Prisbelønt bygning

En gang ble kornsiloen omtalt som en av de beste og fineste funksjonalistiske bygningene, ikke bare i Kristiansand, men i hele landet. Nå er det ikke lenger et stort behov for å bygge kornsiloer i Norge, og den siste beredskapssiloen ble avviklet rundt år 2000. Sammen med mølleanlegget på Grim, var kornsiloen et eksempel på modernisme, og da kornsiloen ble bygget var den en stolthet i Kristiansands havn.

Da siloen ble reist, ble den malt i en hvit farge med lyseblå detaljer. Sommeren 1940 ble Christianssands Møller pålagt av tyske myndigheter å male siloen i en "mørk mineralitfarve" som kamuflasje. Etter krigen ble siloen igjen malt hvit. Siloene har vært lasset med hvete, og seinere ble de fylt med flere typer dyrefor, som kufôr, grisefôr, sauefôr og hønsefôr.

Alt begynte i 1935, da havnesiloen ble oppført for A/S Christiansands Møller på Odderøya. Siloen skulle sikre en mer effektiv mølledrift, men den var også noe mer. Arkitektene Sverre Aasland og Arne Korsmos satt sammen kornsiloene, lagerbygningen og tårnet til ett, og fikk den prestisjetunge Houens Fonds Pris for god arkitektur. Bygget ble beskrevet som et «fremragende, selvstendig og arkitektonisk gjennomført arbeid».

I dag er kanskje dét glemt av mange. Nå ligger det digre bygget midt i Kristiansand havn, og har blitt sett på som både støvete, ruvende og stygt. At det er i veien for byfornyelse og at det tar opp verdifullt tomteareal. Noen vil rive det. Andre vil bevare det. De vil bygge den om til boliger eller ha kunstutstillinger der. Silosaken er betent, og grunnen er blant annet en festeavtale for siloen som løper fram til 2034. Men flere planer krasjer. Sist med investorene Glastad Farsund, som skulle få bygge et kongresshotell i siloen. Det skulle skje etter at festeretten til siloen var utløst. I januar bestemte bystyret at de likevel ikke får kjøpe bygget.

Tomta siloen ligger på er ettertraktet — av ordfører Arvid Grundekjøn beskrevet som «indrefileten på Silokaia».

- Bygningen er ødelagt

Jan Henrik Munksgaard er glad i bygningen. Likevel vet han ikke om den burde få lov til å bli værende.

— Siloen har en veldig klar funksjon, og når man gjør om på siloen, blir det veldig vanskelig. Den passer ikke så godt her lenger heller, ved siden av Kilden. De to bygningene krasjer nesten inn i hverandre. Det er min mening. Det har vært snakk om å gjøre om siloen til hotell, studentboliger eller museum. Det er mange muligheter, men jeg har ingen god løsning på hva det skal brukes til.

— Rive da?

— Ja, kanskje det. Jeg synes siloen er en fantastisk flott bygning, men når funksjonen forsvinner kan den ikke bare stå tom eller være et slags minne. Rent arkitektonisk synes jeg at en del av bygningen allerede er ødelagt, ved at de har "klæsjet" på et stort tilbygg, sier han.På 90-tallet var området rundt Siloen et rånested i byen. Det var her de senkede bilene kom, de med sotede vinduer og dundrende bassmusikk.

— Det var rånested utenfor siloen en stund, ja, jeg har i alle fall hørt det. Her var det store kaiområder på et sted der folk ikke gikk, og dermed godt egnet for råning, sier han.

Kunstmuseum

Liv-Marit Engebu er sivilarkitekt, og skrev om siloen i sin diplomoppgave. I ett år studerte hun bygget, dets historie og utforming og tegnet forslag for ny bruk.

Hun vil at den enorme innvendige romhøyden skal gi rom for kunst og kreativitet.

— I diplomoppgavenutredet vi muligheten for et kunstmuseum i siloen, med hovedvekt på tekstilkunst. Dette er ofte kunstverk med størrelse og høyde, og passer godt inn i siloen. Resten av Odderøya huser kunstnere, og det er et veldig spirende kunstmiljø her. Siloen er det perfekte samlingsstedet for kunst og kultur, sier hun.

Tekstilkunstner Else Marie Jakobsen er en av kunstnerne hun nevner.

— Siden Else Marie Jakobsen var en stor tekstilkunstner, så hadde det passet godt med hennes verk i dette bygget. Men et så stort bygg må også fylles med mer. Med et museum med temporære og faste utstillinger ville man kunne fylt huset med kunst og kultur.

— Siloen må få stå, og kommunen burde legge føringer for verning av siloen. Dette er et bygg som er tegnet av en av Norges mest innflytelsesrike arkitekter og har blitt tildelt Houens Fonds Diplom som er en gjevarkitekturpris. Siloen fremstår med sin arkitektur og plassering som et landemerke, sier hun.

Silo med bevaringsverdi

Hun mener at siloen burde reguleres til kulturformål, spesielt siden den ligger ved siden av Kilden.

— Dette med transformasjon er et vanskelig tema. Byggets utforming, arkitektur og konstruksjon bør gi føringer for hvilken funksjon som kan passe inn i et eksisterende bygg. Å regulere siloen til et kulturformål tror jeg er riktig steg på veien. Eiendomsinvestorer og markedskrefter styrer ofte byutviklingen dessverre, og dette bør kommunen sørge for at ikke skjer her, sier hun.

Da hun skrev diplomoppgave om siloen, målte de opp bygget, tegnet det opp, var i arkivene, fant tegninger, gikk gjennom tilstand på bygget, konstruksjonene og tegnet et forslag på hva siloen kunne bli til.— Det verste som kan skje er at den rives. Men det er ikke et godt alternativ at den står og blir helt brutt ned heller.

Engebu mener at gjenbruk av bygninger er et spennende alternativ til rivning. Hun forteller at siloen må sees på som et kulturminne av nasjonal betydning, og med stor bevaringsverdi.

— En slik høyde finner man sjelden i både eksisterende bygg og nybygg, og den utgjør en enorm ressurs som gir unike muligheter for utnyttelse av bygningen, sier hun.

I konkurranseprogrammet for Kilden var det en premiss at siloen skulle stå. Det nye teater og konserthuset skulle tilpasse seg siloen som nærmeste nabo.

— Og nettopp det har skjedd. Den lavere sortkledde Kilden står i kontrast til den hvite, høyreiste siloen, og byggene spiller godt sammen.